Vinruten N344 – fire vindistrikt på tretten mil

Vi skal følge de nasjonale hovedveiene i en serie fremover, hva finner vi langs veiene? Hvor ender de egentlig? Hva skjuler seg i Valencia regionen? Bli med oss på roadtrips.

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG NIELSEN

Om det er en nasjonal hovedvei som med rette kan kalles for “Vinruten” må det være N344 mellom Murcia og Font de la Figuera. På tretten mil kjører vi gjennom fire vindistrikt, over enorme sletter og gjennom et fåtall byer. Veien i seg selv kan til tider virke uinteressant, men du verden for noen avstikkere vi kan finne.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Fra Murcia tar vi Albacete motorveien A-30 innover i landet. Storbypreget varer i flere minutter med industrifelt på industrifelt. Etterhvert legges storbyen bak oss og like etter den første, lange bakken når vi dagens mål for N-344. Skal man være helt fanatisk, starter hovedveien lenger nede syd for Murcia, men her er det ingen verdens ting å se og mine passasjerer sovnet mens vi passerte industrifelt og sovebyer.

Vinbønder og fruktbønder.
N-344 er jordbruksruten fremfor noen. April er en vakker måned med fruktblomstring, spirende vinstokker og kaskader av fugl som flyr frem over slettene. Traktorene siger avgårde langs den trafikkerte veien og har nok vært med på å gjøre sitt til at det bygges motorvei til de to vinbyene i Murcia regionen.

Jumilla er den første vinbyen vi kommer til og Jumilla har sitt eget D.O. i den spanske vinverdenen. La oss derfor se litt på vinens utvikling i regionen. Jumillas D.O. hadde et forferdelig dårlig rykte på åttitallet, bøndene hadde basert hele sin produksjon på å lage billigvin og levde greit på denne tradisjonen. De hadde hørt om andre produsenter over hele landet som hadde slitt med vinlusen phylloxera i snart hundre år, men Jumilla var lykkelig beskyttet mot slikt. Helt til 1989! Da kom vinlusen, lenge etter at resten av landet hadde overvunnet problemet. Det gikk som man kunne forutse og ganske raskt var det ikke flere av de gamle vinstokkene igjen på sletten drøye femhundre meter over havet.

Sen pest
Hvem hadde trodd at vinbøndene som ganske så makelig produserte sine viner skulle foreta seg noe annet enn å drukne sine sorger i dårlig Orujo? I Jumilla møttes bøndene, de importerte friske vinstokker, de plantet druevariasjoner fra hele verden og på få år forvandlet den stygge andungen seg til en vakker svane i vinverdenen. I dag er Jumilla vin anerkjent over hele verden, og flere av bodegaene er å finne på beste-kjøp-lister tusenvis av kilometer fra den lille byen med sine 26 000 innbyggere.

Jeg vil trekke frem to bodegaer å besøke; den ene ligger midt i byen og heter Silvano Garcia. Huset produserer flotte viner, alt er tilrettelagt for besøk og de har et duftmuseum du skal lete lenge etter. www.silvanogarcia.es. Den kanskje mest kjente ligger utenfor byen og heter Casa de la Ermita, www.casadelaermita.com Her er det lagt opp til faste guidede turer alle dager med unntak av mandager.

Casa de la Ermita har mange druevarianter, men satser mye på den lokale, sydspanske druen Monastrell. Det er også verdt turen å ta avstikkeren til klosteret Santa Ana som ligger vakkert til i pinjeskogen ovenfor byen. Her opplever man en meget spesiell atmosfære, og den dag i dag er det et yndet mål for pilegrimer som kan oppholde seg i meditasjon ved klosteret i ukevis. Også borgen i Jumilla er flott og velbevart og innbyr til en majestetisk utsikt over slettene.

En kuriositet å nevne er at Jumilla innehar verdens største solenergipark. Hele 100 hektar med solpaneler gir 23 MW, nok til 20 000 husstander!

Møbler i vinland
Men vi må videre, nok et vindistrikt venter oss, D.O Yecla. Etter å ha passert en fjellovergang kommer vi nedover en flere kilometer lang bakke til vinbyen Yecla. Skjønt vinby og vinby, det er «møbelbyen» i Spania vi snakker om og det er møbelproduksjon som er hovedgrunnlaget for byen. Vinområdet har imidlertid eksistert i over to tusen år, trolig grunnlagt av romerne. I motsetning til Jumilla var ikke Yecla kjent for sin billigvin, men derimot for litt finere viner allerede for mange år siden. Til Yecla kom nemlig flere franske familier på slutten av 1880 tallet for å etablere seg. Årsaken var den selvsamme lusa som hadde fått fornemme franskmenn til å ta beina fatt og kjøpe land i nabolandet i syd.



Det finnes en rekke bodegaer som tar imot besøkende, men avtal som alltid på forhånd. En gammel, tradisjonsrik og familiedrevet bodega er Bodegas Castano, www.bodegascastano.com. En mer moderne bodega er Bodegas Señorío de Barahonda www.barahonda.com, som også tar i mot deg som klarer å avtale et besøk i forveien.

Caudete, liten by med bra vin. Vår vei fortsetter og vi ankommer LaMacha regionen, ikke vindistriktet riktignok, men byen Caudete ligger i La Mancha regionen. Syd for byen finner vi nok en flott bodega, min personlige favoritt, Santa Margarita. Den har valgt å stå utenfor de tradisjonelle D.O. distriktene og er underlagt en organisasjon som kaller seg «La tierra de la Castilla». Den spanskfranske familien er effektive produsenter og er for meg blitt gode venner opp gjennom årene vi har arbeidet sammen om vinturisme.

Høyt premierte viner presenteres i hyggelige omgivelser og er vel verdt et besøk. Caudete har ikke all verdens å tilby, et slott, en flott kirkeplass og en meget velholdt tyrefekterarena, så vi fortsetter vinruten mot det fjerde og siste vindistriktet langs N-344.



La Font de la Figuera har muligens det mest optimale klimaet for vindyrking i hele Spania. Her brukes det omtrent ikke kjemikalier og man finner en rekke bodegaer som er økologiske, helt naturlig, lettvint og greit. N-344 danner et perlekjede av vin fra kysten utenfor Murcia til Valencia i Nord. I Font de la Figuera holdes luftfuktigheten på et minimum av vindene som følger dalene rundt omkring og føntørker druene. Den sandholdige jorda, sammen med den konstante trekken gir ikke grunnlag for meldugg, og de uønskede insektene som ellers trives så godt blant vinstokkene har vandret herfra for flere generasjoner siden.

Et økologisk mirakel
Dalen er praktfull og igjen handler det om å ta avstikkere fra N-344. Den korte resten av den nasjonale veien er her fullpakket med trailere som tar snarveien mellom Alicante og Valencia, så her er det bare å komme seg unna. Inn mellom vakre og velholdte vinåkre bærer det, og ikke lenge etter stanser vi på tunet utenfor det gamle klosteret som er vårt endelige mål for den drøyt 13 mil lange vinturen. Bodegas Los Frailes er et økologisk mirakel og en smilende Velázquez kommer oss i møte. Vi blir vist rundt i det gamle klosteret hvor eikefatene er innbydende senger for den sovende vinen. Selve produksjonshallen er moderne med et vinsmakingsrom i toppetasjen. Dimensjonene er enorme og herfra kan man skue utover vimarkene mens vi får forklaringen på det økologiske miraklet i dalen.

Fullastet med vin fra mange stopp settes nesen hjemover igjen, vinruten har levd opp til forventingene og vil nok lokke en nysgjerrig hobbyenolog tilbake til sin favn atter en gang om ikke så lenge.




Leave a Reply

Your email address will not be published.