Vår lille Riú – stadig verre å leve et hundeliv

Julen er over, de hellige tre kongene har delt ut pakker over hele landet, julemat og fest med familie toner ut og det blir den syvende januar, dagen hvor nyheten sprekker. Igjen var det kjæledeggene våre som hadde fått lide, myndighetene regnet med at ca 230 000 hunder har blitt dumpet eller levert til mottak bare denne julehøytiden. En av dem fikk navnet «Riu»

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG NIELSEN

Den fjerde januar er en helt vanlig dag med datter og svigersønn på tur til Guadalest. Siden andre juledag hadde både vindguder og solguder sjenerøst skjenket en ekstra sommer over Costa Blanca og festningslandsbyen strålte velkomment mot oss som vanlig. Etter obligatoriske fotoshoots og en kopp kaffe går turen nedover fjellsiden gjennom dalen som noen uker senere skal skjenke oss den vakreste blomsterprakt. Honning og lokale produkter skal kjøpes inn og vi stopper ved «El Riu», den lille hyggelige utsalgsboden som ligger ved motorsykkelmuseet innerst i dalen fra Callosa d’En Sarrià.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Som alltid blir vi smilende mottatt av kjøpmannen og snakken går sin gang, men det er noe som er annerledes denne gangen. Innehaveren ser litt lei seg ut og vi merker at det er noen som følger med oss. Det er da vi oppdager den lille avmagrede stakkaren under et av bordene. Han ser på meg med sine dådyrøyne, men er tydelig preget.
– Er det din hund? Jeg spør men vet jo svaret.
– Nei den har kommet hit i dag og gjemmer seg hver gang det kommer noen, svarer innehaveren.
– Det er helt fortvilende, bare de siste dagene har det kommet seks andre hunder hit, folk bare dumper dem i fjellene og så er vi de første menneskene de kommer frem til, forklarer han og sier det er derfor han er så lei seg.
– I kjelleren på restauranten har vi nå seks hunder som vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med, omplasseringene er fulle og her har vi tross alt masser av restemat å gi dem, men det er forferdelig, sukker han oppgitt.

Den lille hunden er en krysning mellom Chihuahua og kanskje en liten korthåret terrier eller lignende og bærer preg av et forferdelig liv. Den halter og kryper, og hjertet mitt brister når jeg ser på ham. Det er som han merker det, som han kjenner et lite håp og uansett hvor jeg stopper opp, står han på en trygg avstand, med en rømningsvei klar, altfor ydmyk, altfor skjelvende, et knust lite vesen og ser på meg med verdens vakreste øyne.

Dyr har alltid vært en del av vårt liv, hunden vår Brutus døde i sommer av Leishmaniosis og livet uten en hund kan ikke erstattes av ditto høner og en kanin hoppende på tunet. Jeg synes det er viktig å få frem når jeg skriver denne artikkelen, ikke for å fremstå som en doktor dyregod, men det valget vi er i ferd med å ta i et slikt øyeblikk bør være gjenstand for en nøye vurdering. Med vår erfaring kunne vi adoptere lille «Riu», vi visste at det var et valg vi kunne stå inne for og at vi ikke ville angre.
– Hva skjer med Riu når du stenger om noen minutter, spør jeg. Riu forstår hva som er på gang og kråler seg nærmere, håpet er sterkere enn frykten.
– Nei, vi må vel sette han ned i kjelleren til de andre hundene, jeg kan ikke ta flere. Vurderer du å ta han med deg? Jeg nikker og forklarer at jeg vil ta han med til Nathalia, min ambulerende veterinær Vet Express, som alltid lever opp til navnet. Jeg vil sjekke om den er chippet eller har en ID tatovering, få han sjekket for sykdommer og se om han kan overleve.

I det øyeblikket jeg løfter han opp merker jeg at det er alvor, blodig alvor. Riu er mager og dehydrert, han har blodige labber, alt for lange negler, lopper og han stinker av sau og geit. Han er livredd for mennesker og jeg forstår at det er ikke så mye håp for han.

Mennesker kan være så onde, fryktelig onde, jeg merker at jeg er mer sint og fortvilet og «Riu» lastes inn i bilen og ferden går hjem. Hjem for en hund som aldri kan ha hatt det godt, hjem til en familie, hjem til nytt håp.

Bare i julen regner spanske myndigheter med at ca 230 000 hunder har mistet sine eiere, blitt plassert i skogen for å dø, henrettet på ofte bestialske måter eller i beste fall levert til omplassering. Finanskrisen har tvunget tusenvis av lykkejegere til å gi opp Spaniadrømmen og flytte hjem, mens enda flere tusen spanske husholdninger har mistet inntekter og ikke ser noen mulighet for å holde hunden med for eller nødvendig oppfølging av veterinær. Disse familiene har heller ikke råd til å betale for en human avliving av dyrene sine og tyr til metoder som fremstår som grusomme og bestialske. Resultatet er i beste fall at noen tar seg av et traumatisert dyr som trenger tid for å gjenvinne tilliten til sine tobente herrer.

Nathalia ankommer som hun skal og sjekker hunden. Han er ikke chippet, han har ingen ID og for første gang siden før «Hellige tre kongers feiringen» som kom mellom veterinaerens besøk og den dagen vi fant han, kan vi si «Vår hund». Dagene har vært vonde, «Riu» er livredd lange ben og har tydelig blitt sparket. Hver gang han skal inn eller ut en dør skjelver han og er redd for at noen skal gi ham et spark, og tar vi kosten frem gjemmer han seg. Løfter du hånda for å klappe ham, blunker han livredd med de nydelige brune øynene.
– Han har vært mishandlet, slått og sparket, sårene forteller at han har vært i fjellene i måneder, forteller Nathalia.
– Trolig er han 3-4 år og tennene er begynt å råtne. Dette forsterker teorien om at han har «snyltet» på en gjeters flokk og spist altfor sterkt for beregnet på sau og geiter, sier veterinæren.

Riu er i dag etter tre uker en deilig hund, fortsatt noe engstelig, men han elsker å kose, spiser godt og smiler med sitt rengjorte gebiss. Kun en tann måtte trekkes, de andre er blitt reparert. Familiens lange diskusjoner om valp eller omplassering ble brått slutt da Riu kom inn i vårt liv. Nå er han harmonisk, uredd fremmede og tigger med stor frimodighet når maten settes frem.

Oppdragelsen kommer nok etterhvert, men inntil den dagen er det fristende å sette døren til soverommet på klem og våkne til en frisk, ren og vakker liten venn som har sneket seg opp i sengen og krøllet seg sammen under dyna i løpet av natten.