Basert på Elisabeth Ungar Three Letters from Teddy Dette er en historie om en ung lærer ved navn Ellen Isaksen.

Av Jørgen Juel-Larsen

En høst for mange år siden begynte hun som kontaktlærer for klasse 5B. Dette var en klasse som hun kjente godt, hun hadde ofte vikariert i klassen året før. Da hun møtte klassen den første skoledag etter sommerferien, sa hun noe som ikke var helt sant. Hun sa det var godt å se dem igjen, at hun gledet seg til å være kontaktlærer, og at hun var like begeistret for hver og en av dem. Det siste var en usannhet – måtte være en usannhet – for midt i klassen satt Teodor Pettersen med et likegyldig drag over ansiktet.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Ellen hadde fulgt med på Theodor året før, og lagt merke til at han ikke lekte med de andre barna, at klærne var skitne og hygienen dårlig. Og han kunne være ganske ufin mot sine klassekamerater og lærerne. Det kom til et punkt hvor Ellen nesten fant glede i og gå over leksene hans med rødpennen og maltraktere alle feilene han hadde gjort. Han brydde seg åpenbart ikke om skolearbeidet. Før foreldremøtet ble hun nødt til å gå gjennom tidligere notater om alle elevene i klassen. Dette var nødvendig for å se hva tidligere lærere hadde skrevet om den enkelte elev og hvordan de hadde utviklet sig i løpet av årene på skolen. Hun la Teodors papirer nederst i bunken. Da hun leste tidligere notater om Teodor fikk hun seg en overraskelse.

Da Teodor gikk i 1. klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en våken og kvikk gutt og smilet sitter løst. Han er nøye med skolearbeidet sitt og oppfører seg alltid pent. Det er en glede å ha Teodor i klassen. I 2. klasse hadde læreren skrevet: Teodor er flink på skolen og godt likt av klassekameratene, men han virker preget av morens sykdom og jeg lurer på om han har det vanskelig hjemme.

Teodors lærer i 3. klasse skrev: Morens bortgang har vært svært tøft for Teodor. Han gjør sitt beste, men leksene blir ikke fulgt opp hjemme og faren viser liten interesse i å støtte opp om skolearbeidet. Dersom dette ikke blir tatt tak i, er jeg bekymret for at han vil få problemer på skolen. I 4. klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en innadvendt elev og det er vanskelig å få ham interessert i skolearbeidet. Han har få venner, kan være aggressiv, og har en tendens til å sovne i timene.

Etter å ha lest ferdig papirene ble Ellen overveldet av en følelse av skam over sine tanker om Teodor. Hun var svært godt likt som lærer, og på juleavslutningen kom alle elevene med pent innpakkede gaver til lærerinnen sin. Det var bare små oppmerksomheter, men de var lekkert innpakket i gavepapir med flotte bånd og merkelapper på. Barna hadde virkelag lagt seg i selen for å vise at de satte pris på henne.

Bortsett fra Teodor. Han kom også med en gave, men han hadde ikke tatt seg flid med innpakningen. Det var bare en liten bærepose som var teipet igjen. Ellen følte det ubehagelig å skulle åpne den foran klassen når hun så alle de pene innpakningene. Noen av elevene begynte å fnise da hun tok ut en halvtom parfymeflaske, og et armbånd av juggel som manglet flere steiner. Men hun dempet latteren deres ved å takke Teodor for det vakre armbåndet som hun straks tok på seg, og sprutet en liten dusj parfyme på håndleddet.

Da skoledagen var slutt, ble Teodor værende litt i klasserommet. Da alle barna hadde gått sa han Vet du, i dag luktet du akkurat sånn som mamma pleide å gjøre! God jul, Ellen. Da han hadde forlatt klasserommet la hun hodet i hendene og gråt lenge.

Da juleferien var slutt kom Ellen tilbake i klasserommet. Nå var hun bestemt på at hun ikke bare ville lære bort lesing, skriving og regning. Fra nå av ville hun begynne å undervise barn.

Hun la særlig vekt på å hjelpe Teodor. Når hun begynte å vise interesse for ham, virket det som om engasjementet hans våknet til liv igjen. Jo mer oppmerksomhet og oppmuntring hun ga ham, desto raskere så hun framgang hos gutten. Det gjaldt både faglig og sosialt. Da skoleåret var over hadde Teodor allerede blitt en av hennes beste elever! Og selv om det fremdeles var en usannhet at hun var like begeistret for hver og en av elevene, så skyldtes det nå, at hun hadde blitt spesielt begeistret for nettopp Teodor.

Ett år senere fikk Ellen en lapp fra Teodor. Der stod det at hun var den beste læreren han noensinne hadde hatt. 4 år etter kom den neste lappen. Teodor var ferdig med ungdomsskolen, og ville takke henne for at hun tok seg tid til å hjelpe ham da han gikk i 5. klasse. Kortene fra Teodor fortsatte å komme med jevne mellomrom i årene etter, Ellen begynte å skrive tilbake. Etter noen år mottok hun et brev hvor det stod at Teodor hadde møtt kvinnen som han ville gifte seg med. Ettersom faren var død for noen år siden, og Teodor derfor var foreldreløs, lurte han på om Ellen kunne tenke seg å komme i bryllupet og ta plassen hvor brudgommens mor skulle ha sittet. Ellen ble så rørt av forespørselen at hun selvfølgelig svarte ja.

Da hun ankom bryllupet hadde hun på seg armbåndet hun hadde fått av Teodor til jul 15 år tidligere. Hun hadde også sørget for å bruke den parfymen som hun visste at Teodors mor hadde brukt den siste julaften de hadde hatt sammen. De klemte hverandre, og Teodor visket Jeg er evig takknemlig for at du trodde på meg, for at du strakte ut en hånd da jeg trengte den. Takk for at du viste meg at jeg var verdt din oppmerksomhet og dine anstrengelser. Jeg vet ikke hva jeg ville vært uten deg.

Med øynene fulle av tårer så hun på den voksne flotte mannen og sa Nei, Teodor, du forstår ikke – det er jeg som skal takke deg. Det var du som viste meg at jeg kunne bety noe. Jeg vet ikke hva slags lærer jeg ville ha vært om det ikke var for deg.