Testamentet – Let the last laugh be on you

I forrige artikkel skrev jeg litt om dem som har brukt slutten av sitt liv på å fininnstille den sure svie for sine arvinger. I en annen gruppe har vi dem som ikke helt vet hva de skal gjøre med det de har, og hvilke fotavtrykk de ønsker å sette igjen på denne klode. For noen er dette i seg selv en vanskelig situasjon rent psykologisk. Det finnes mange gode formål, og dersom man satte inn en annonse i avisen med søken etter en verdig representant, hva enten det er en privatperson eller et juridisk subjekt (stiftelse, selskap, forening m.m.), ville man utvilsomt fått mange henvendelser.

TEKST: ERIK SAUNES/ADVOKATFIRMAET SCANLAW I ALFAZ DEL PI
LISENS NR. ICALI 6400 MNA

Men så finnes det også noen som forlater denne klode med en liten, liten prikk over i’en. Eller et punktum i fargeskrift. Et siste statement for å si “ha!” Og det finnes mange eksempler på testatorer med både selvironi og selvopptatthet. For whom the bagpipes toll…

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Det største hinderet for et litt snedig og kreativt testament her til lands er nok den spanske notar. Hvis man ønsker å testamentere daglig leveranse av friskt kjøttbein til Fido med sin nabo som eksekvator, er det ikke sikkert at notaren synes at det er noen særlig god idé. Og hvis notaren ikke synes det er noen god idé, betyr det ofte at det ikke blir slik heller.

Likevel finnes det eksempler på uvanlige disposisjoner som notaren må akseptere. Noen inntar for eksempel i testamentet at de skal begraves med sånne og slike klær på. Som en lokal bygdeoriginal for mange år siden, som insisterte på, nettopp foran den spanske notar, at han skulle bli begravet i sin skotske kilt, korrekt antrukket og med sin sekkepipe på magen. Det var jo ikke daglig kost for en spansk notar. Han skal ha betenkt seg litt, formodentlig av hensyn til de nærmeste “beboerene”, men gikk til slutt med på det. Og slik ble testamentet skrevet, og slik ble det visstnok også fulgt.

Den kirkelige “støtte” og trykkefriheten
I USA står hensynet til trykkefriheten sterkt, og derfor finner man de fleste outrerte gravstøttetekster der. Som for eksempel følgende, fra en amerikansk gravlund: “Here lies the body of Jonathan Blake / stepped on the gas instead of the brake”.

I Europa har dette forsvaret for den trykte skrift nok måttet vike for det pietistiske tungsinn. Den franske forfatter Louis- Ferdinand Céline skal ha ønsket at det på hans gravstøtte skulle stå “Non!”, men det ble ikke akseptert av kirken som eide gravplassen. Da var Céline død, så han fikk kanskje aldri vite det. Eller han ligger i sin grav, full av forakt over å måtte ligge på den samme kirkegården som nekter ham elementær litterær frihet. Noen forklaring på avslaget har jeg ikke funnet, men jeg antar at man bak de stive blikk og mørke briller syntes det fikk være grenser for hva slags ablegøyer kirken skulle spre på sin egen grunn. Da fikk man saktens funnet seg en annen gravlund.

Men kirken kan ikke hindre trykkefriheten i den frie presse, selv om den har vært inne på tanken opp gjennom historien, og selv om det er et relevant spørsmål om gravstøtter er omfattet av uttrykket “trykt skrift”. Så dersom det er viktig, og det er det av og til, kan man jo gjøre som sveitseren Jacob; etter sin død i 2006 fikk han satt inn følgende tekst i en større sveitsisk avis:
“I have moved. New address: cemetery. I’m looking forward to visitors.” Stars ‘n’ cars”

Amerikanerne er glade i bil. Bilen er en så integrert del av amerikansk kultur at den er selvsagt i enhver sammenheng. Det er for eksempel ikke overraskende at nettopp Drive-In kinoer oppsto i USA. Og deretter er veien ikke lang til kopulering i bilen, som jo også er en amerikansk oppfinnelse. Selv i dag, etter at bilene er blitt noe mindre romantiske i sin utforming enn på det glade 50-tall, er dette fortsatt en del av the American way of nightlife, muligens for å slippe unna mor og far, men likevel.

I retrospekt kan man jo si at to unge som hadde seg i sin Chevrolet Bel Air, hadde en viss mobil, ungdommelig sjarm, men det kan skyldes bilen mer enn ungdommen. Det er nemlig lite trolig at man får særlig mye stående applaus for forslaget om en runde i sin nyinnkjøpte Toyota Prius. Der ville selv amerikanerne satt strek.
Også utenfor slike mobile, reproduktive tilfeller er bilen ganske selvsagt. Derfor har man i USA også egne bilkirkegårder, og Bruce Springsteen synger med ekte innlevelse om “the Cadillac Ranch” som det mest naturlige i denne verden. Men slikt er kulturavhengig.

Jeg mener, for dem som husker den norske artisten Sputnik; hans tekster om kjærlighet og trailersjåfør i en Opel på Notodden får helt klart ikke sevjen til å stige hos de unge løver. Men altså; amerikanerne skiller seg fra sine biler lenge etter at de skiller seg fra sine ektefeller, og dermed blir bilen fort det kjæreste de eier. Det skulle nok helst vært omvendt, men når det er slik, er det ikke overraskende at noen tar med bilen i sitt testament. Man har for eksempel et tilfelle der en kvinne bestemte i sitt testament at hun skulle begraves med sin favorittslåbrok på, og viktigere: – “sittende i min Ferrari og med setet behagelig lent bakover”. Hvis man tar det utgangspunktet som etter min mening er det sikreste; at ingen av oss vet med sikkerhet hva som skjer etter vår død, så kan man jo ikke klandre dem som helgarderer litt. Tanken på å sitte i sin Ferrari hele veien inn i evigheten er jo til å leve med.

En frekkis fra en Advokatis
Nest etter bikkja får advokatene mest skyld for det som er galt i denne verden. Det er vel omtrent som fortjent: Hvis man har en lekkasje i sitt hus, så ringer man rørleggeren. Og enten så fikser han problemet og tar seg betalt. Eller så fikser han det ikke, og da går han tomhendt hjem til kone og sultne barn. Advokater, derimot, tar seg betalt uansett. Det er vel bare advokater som blir overrasket over at noen blir overrasket over det. Men har man som advokat drevet mye med arverett i sitt liv, vil man nok ha et ganske rikt erfaringsarkiv. Med litt fantasi, samt å låne litt herfra og derfra, er det ikke til å overraskes
over at noen av dem har kommet opp med noe lurt.

I Canada, og lenge før reality-TV så dagens lys, testamenterte en advokat 500 000 canadiske dollar til den damen i byen som 10 år etter hans død hadde født flest barn. Resultatet viser også at det ikke er grenser for hva man kan konkurrere om i denne verden; fire vinnere skal ha delt prisen; de hadde fått ni barn hver. Jeg har ikke sett at det står skrevet noe om hun som bare fikk 8. Men byens jordmødre må ha vært takknemlige uansett.

“Er det 0180 nummeroplysningen…?”
Noen har mer sansen for russisk rulett og annet rart som bygger på den rene flaks. Og det kan man godt forstå. Hvorfor skal man testamentere til sin fjerne, fjerne nevø, som man aldri har truffet, og som man ikke vet noe om? Hvorfor kan man ikke like gjerne ta noen helt tilfeldig utvalgte som man heller ikke kjenner? Det beste argumentet for en slik verdensanskuelse er filmfiguren Forrest Gump, som siterte
sin mor med følgende frase: “Life is like a box of chocolate. You never know what you’re going to get.“ 70 portugisere fikk “the Big Brownie” etter en portugisisk millionær, som de aldri hadde kjent. Det var ikke så rart, for han hadde funnet dem alle i telefonkatalogen, helt tilfeldig valgt, og testamentert sin formue utelukkende til dem. Flere av dem skal ha trodd det var en spøk. Inntil penger
sto på konto, vil jeg tro.

The real Phantom of the Opera
Noen blir kjent først etter sin død. Det er mer sjarmerende når det skjer av seg selv, enn når det er planlagt. Men hurra for dem som aldri gir opp! En velstående amerikaner hadde som sin store hobby i livet å komponere musikk, men uten videre suksess. I sitt testamente tilgodeså han en opera i New York med 125 000 dollar, på det vilkår at de fremførte ett av hans stykker. Operaen skal ha avslått, selv om de innrømmet at musikken nok var mulig å spille. Jeg utelukker ikke at strykeseksjonen ville fått en annen klang om det lå noen millioner dollar i potten i stedet, men det får vi altså aldri vite. Pengene gikk en annen arving, som ikke trengte å spille noe som helst. Meg bekjent er stykket ikke blitt spilt, verken der eller andre steder.

Fly me to the moon!
Bak det vi i dag kanskje tenker som vi på barneskolen kalte for sendeplate, av alle ting. Det er Ed Headrick som er kreditert som dens oppfinner, og oppfinnelsen ble hans livs stolthet, og han ønsket å fly inn i evigheten med den. Hans testament inneholdt derfor en passus om at hans aske skulle blandes med gummien til en jubileumsfrisbee, og inntektene fra salget skulle gå til opprettelse av et frisbeemuseum. Og for dem som lurer; mange slike jubileumsfrisbee’er ble laget, og det finnes faktisk et museum etter Ed Headrick. Og Headrick får fly hver eneste dag.