Tempelriddernes endelikt

Tempelridderne var en Orden grunnlagt i Midtøsten, med hovedoppgave å gjenerobre Den Hellige By Jerusalem for Kristendommen. Den gamle og mektige Ordenen eksisterer ikke i vår tid, så en eller annen gang i historiens løp ble den nedlagt, men hvorfor og hvordan? Akkurat det er det sjelden vi hører noe om, hvis vi får høre noe i det hele tatt, enda så mange bøker som har vært skrevet om disse legendariske Tempelridderne. At Ordenen dukket opp i forbindelse med korstogene, det får vi vite, men ikke hva som siden hendte med tempelridderne. Den siden av historien kan det faktisk være interessant å se litt nærmere på.

Tekst Solfried Gjelsten.

Angrepet på Tempelridderne startet i Frankrike under kong Filip IV, altså tidlig på 1300-tallet. Denne tiden ble av folk fl est regnet for en fredelig tid i alle deler av landet. Men allerede i 1307 trakk det atter opp til uroligheter. Om morgenen den 13 oktober kunne myndighetene over hele landet åpne et skriv fra selveste kong Filip IV som i klartekst ga følgende ordre : ” Alle medlemmer av Tempelordenen på fransk jord skulle arresteres øyeblikkelig, og samme dag. Videre skulle alle deres eiendeler og skatter konfi skeres i påvente av nærmere ordre”. Som en begrunnelse ble anført at Tempelridderne hadde gjort seg skyldig i grove synder, som kjetteri, brutalitet og avgudsdyrkelse.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Bakgrunnen var imidlertid en helt annen. Kongen hadde alvorlige, økonomiske problemer å stri med og lette etter en måte å komme seg ut av uføret på. Det var da han kom til å tenke på at tempelridderne gjennom årene hadde samlet seg store verdier som kongen faktisk kunne ha god bruk for. Men han måtte fi nne en grunn for å konfi skere Ordenens skatter.
< Folk er seg selv lik til alle tider, og rikdom har bestandig gitt grobunn for misunnelse og onde rykter. 1300-tallet var ingen unntakelse i så måte, noe som passet kongen bra. Han samlet sammen alt han kunne komme over av dårlige rykter om tempelridderne, og presenterte det nå som rene sannheter og grunnlag for aksjon. Tempelridderne ble ikke bare arrestert, men ble utsatt for harde forhør kombinert med brutal tortur for å få dem til å tilstå sine ”synder”.
Den franske inkvisisjonen hadde erfaring på området og opptrådte som kongens tro tjenere. (Til opplysning kan nevnes at inkvisisjonen i Spania ikke ble innført før under Det Katolske kongeparet, Isabella og Ferdinand, ca 200 år senere). Nå hadde ikke kongen helt ren samvittighet for sin aksjon så en støtte fra andre vestlige land så han på som meget viktig. Dermed sendte han sine ambassadører rundt til alle land med melding om hva og hvorfor han hadde gått til det skritt å arrestere medlemmene av tempelordenen og konfi skert alle deres verdier. Videre la han ut om alle de synder han mente at tempelridderne hadde gjort seg skyldig i, og ba derfor alle vestens konger om å foreta liknende aksjoner i sine land. For ordens skyld ble også Paven underrettet om de skritt han, kongen av Frankrike, Filip IV, hadde tatt i kirkens navn.

Pave Clemente V var imidlertid ikke særlig begeistret for denne meldingen som han så på som en innblanding i egne affærer. Han følte at Filip IV`s aksjon var en direkte trussel mot sin egen makt over hele kristenheten. Slik han så det, kunne ikke kongene gå til en slik handling uten først å innhente pavens tillatelse. Paven tok kort sagt hele affæren meget tungt, og var klar over at han måtte gjøre noe for atter å understreke at det var han, og ingen annen, som bestemte hvordan saken skulle handteres. En måned senere sendte han derfor ut et pavelig skriv til alle vestens konger der han ba om at samtlige tempelriddere måtte arresteres og alle deres eiendeler konfiskeres i påvente av en nøyere gransking av anklagene som var rettet mot dem.

Ettersom et pavelig påbud veide langt mer en kongelig henvendelse, skulle man tro at alle kongene bøyde seg i ydmykhet og gikk til handling uansett hva de selv egentlig mente om hele affæren. Men merkelig nok gikk det ikke slik. Forholdene var for det første forskjellige fra land til land, for det annet hadde tempelridderne gode forbindelser og flere solide borger, så kongene hadde mange gode argumenter å føre i marken mot å følge pavens ordre. Egentlig var det bare en eneste konge på den iberiske halvøy som gikk til øyeblikkelig handling, og det allerede før han hadde mottatt pavens ordre, nemlig kongen av Navarra, Luis Hutin, kong FilipIV`s eldste sønn. Denne sønnen skulle snart vise seg å være den mest grusomme av alle de som gikk til det skritt å følge pavens ordre.

Selv om kongene ikke hadde reagert på brevet til Filip IV, tok de nok pavens brev atskillig alvorligere. Egentlig hadde de ikke noe imot tempelridderne, tvert imot, men å sabotere pavens pålegg uten videre, våget de ikke. Det de gjorde var imidlertid å finne vektige argumenter mot arresteringen, argumenter som skulle frita dem for å gå til aksjon.

I Aragon hadde Jaime II el Justo, (Jaime I`s sønnesønn) kommet med en støtteerklæring til Tempelridderne etter brevet fra Filip IV, men likevel følte de seg ikke helt trygge på hva som ville skje videre. Det viste seg snart at deres engstelse ikke var uten grunn. Etter nøye overveielse bøyde nemlig Jaime II av og fant det mest fornuftig å gå til arrestasjon tross alt.. Var det rart om tempelridderne, som langt på vei hadde stolt på kongens beskyttelse, ble både ”såret og vonbrotne”? Smått om senn så de at den ene borgen etter den andre ble tatt uten å gjøre motstand, men ikke alle. De modigste og mest framsynte av tempelridderne greide å forskanse seg bak festningsmurene på flere av borgene sine, der de holdt stand i flere måneder.

Kong Jaime II prøvde seg med det gode, og ba innstendig om at tempelridderne bak murene oppgav motstanden så han slapp å bruke makt med tap av menneskeliv som resultat. Men til ingen nytte. Takket være støtte og hjelp fra lokalbefolkningen holdt de ut måned etter måned. De var uskyldige og nektet å la seg arrestere. Til slutt måtte likevel den ene etter den andre gi seg. Forholdene på borgene ble etter hvert uutholdelige, ikke minst p.gr.a. matmangelen. I 1309 ga de siste opp motstanden, og omsider ble samtlige tempeklriddere i Aragon arrestert. Senere viste det seg at Jaime II likevel hadde en mening med sin handlemåte.

Forhør og tortur fortsatte, jo flere ”tilståelser” de greide å presse ut av de arresterte, jo større grunnlag mente anklagerne det var for beslagleggelsen av alle deres verdier. De hadde imidlertid ikke regnet med de aragonesiske tempelriddernes utrolige stahet. Uansett tortur og forhør holdt de fast på at de var 100% uskyldige i henhold til anklagene.

Først i 1312 bekjentgjorde Conciliet i Tarragona at tempelridderne i Aragon var uskyldige og kunne slippes fri, men selve Tempelordenen ble oppløst. De frigitte fangene valgte enten å knytte seg til andre eksisterende ordener eller de valgte simpelthen å gå inn i et sivilt yrke, men knapt noen valgte å gå inn i Orden de San Juan del Hospital, slik paven hadde anbefalt. Å tre inn i denne ordenen ville nemlig i praksis bety at deres verdier ville bli ført ut av landet og altså gå tapt for alltid. Så lenge de holdt seg til landets egne ordener ble verdiene i Aragon.

I Castilla ble forløpet et helt annet siden kong Fernando IV (brorsønn av Alfonso X el Sabio) overhode ikke trodde på de beskyldningene som franskekongen hadde kommet med mot tempelridderne. Han aktet ikke å følge oppfordringen om massearrestasjonen, verken etter råd fra Filip IV eller det senere påbudet fra paven. Paven tok ulydigheten til Fernando meget tungt, men måtte bare godta kongens påminning om den langt større faren som truet Castilla, nemlig muslimene i Granada området. Fernando mente han trengte tempelridderne i forsvaret mot de vantro muslimene, og kunne ikke forsvare å arrestere en eneste en av tempelridderne. Det eneste som skjedde i Castilla var at ordenens verdier gikk over til kronen, noe tempelridderne fant å kunne leve med. Også her gikk de fleste tempelriddere over i andre ordener, bortsett fra Ordenen San Juan de Hospital som paven hadde anmodet om.

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2010.




One thought on “Tempelriddernes endelikt

Leave a Reply

Your email address will not be published.