Tárbena

Tárbena i Spania. Jeg vandrer i en dal som er totalt eksotisk, annerledes enn de andre turene i området vårt. Jeg stanser, lukker øynene og lydene tar meg med til fjernere himmelstrøk, lyder som jeg før bare har hørt i dyreparker med store fuglebur eller på tv når naturfotgrafene hogger seg vei gjennom regnskogene. Fuglesangen er som et stort orkester, dalen innenfor Tárbena som en gedigen operasal, skapt av vår Herre selv.

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG NIELSEN

Denne turen, som skulle vise seg å være fysisk mye verre enn jeg hadde trodd i forveien, fant jeg på www.topwalks.net med utgangspunkt i Tárbena i Spania, fjellandsbyen som kanskje er mest kjent for late kirkegjengere som ikke orket å gå de femti høydemeterne opp til kirken og en enarmet kommunist som driver restaurant.

Trenger du leiebil i Spania? Garantert billigst

Kirken måtte i sin tid flyttes ned til puebloen, slik at presten igjen kunne få kunder, sten for sten ble den bygget opp igjen der hvor den ligger i dag. Det lille torget hvor mennene samles i små grupper i skyggen av trærne på plassen og konene vandrer skravlende og tilsynelatene uten mål og mening i landsbyen sin. Like før kirkeplassen ligger baren “Casa Pinet” hvor kommunisten som har så mange utrolige fortellinger om hvordan han mistet armen sin at han trolig helt har glemt hva som egentlig skjedde.

Godt utgangspunkt
Fra denne eksotiske landsbyen går det et uttall muligheter for fine vandreturer. Min begynner på toppen av byen, videre opp fra landsbyens offentlige parkeiringsplass i retning mot Jalón. Ved krysset mot Castell de Castellet fortsetter jeg 15- 20 meter før jeg finner toppen av stien. Bratt ned mot høyre følger jeg betongveien ned mot “Fuente de Benissalim” en av mange kilder som gjør denne dalen så frodig. Det er bratt og på vei ned går tanken til bilen, som står på toppen! Det blir en hard hjemtur, en opptur som kan ende med real nedtur, tenker jeg.

Plutselig er det noe som rører seg i gresset til venstre, jeg ser halen på en sort slange skynde seg av veien. Lille My, min terrier Cihuahua mix, prøver å jakte den, men jeg makter å stanse henne. På et kunstnerisk, nesten forførende vis, åler slangen seg opp gjennom stenmuren, ut og inn av steinene som en nål med trå. Slanger i Spania, en 12-13 forskjellige, er ikke farlige, maks som vår norske hoggorm, men det er noe med skapningene, noe religiøst, noe som henger igjen fra søndagsskolen.

Veien videre
Fra kilden tar jeg til venstre, ca 30 meter så finner jeg en overgrodd sti. Mang en gang vurderer jeg å snu, men ganske riktig, stien blir til vei og jeg følger den gjennom mandelterrasser, olivenlunder og nyter det stadig forsterkede lydbildet. Fuglesangen er så enorm, betagende og mektig at det er umulig å skille dem fra hverandre, noen ligner papegøyelyder, andre må da være en slags trost? Jeg vet ikke, jeg bare ser på alle blomstene som er vakkert varierte i farge og form, denne dalen må da ha vært det rene paradis for befolkningen i gamle dager?

Ute på asfaltveien tar jeg til høyre, passerer nok en vannkilde, vakre eiendommer, bugnende kirsbær og morelltraer, passerer hotel Lehmi før jeg svinger oppover i dalen igjen, veien til venstre. Skiltet med esel safari har en viss dragning på meg, eselfolk er ofte eksotiske mennesker som har sans for verdier. Jeg skriver meg bak øret at jeg må ta et besøk, skrive ned historie en gang, senere. Nå er det trim i en stadig stigende varme som betyr noe, dalen skal inntas, ruten overvinnes.



Kilde nummer tre
Fuenta Blanca, den hvite kilden passeres, to stille vandrende afghanske mynder møter oss, snuser nysgjerrig i Mys ende, før de finner den uinteressant og lar oss passere. My satte pris på gesten og ville helst snu og trekke meg tilbake, men jeg begynner å forstå at denne turen tar tid. Jeg skal opp til nok en kilde, før jeg skal begynne jobben som stifinner igjen. Etter nok en bratt og tungt asfaltert bakke, ser jeg kilden. Den formelig pøser ut vann av et digert rør, vannflaskene på til sammen halvannen liter fylles for tredje gang, heten krever sitt og væske er alfa og omega.

Jeg kikker på beskrivelsen jeg har fra internett, varmen begynner å tære, men jeg skal klare dette. Den hvite bygningen er en samling hvite hus. Jeg forstår at jeg skal ned langs kilden, der, ved det hvite huset med vinranken grønn og frodig over plattingen hvor man kan søke skygge på varme dager. Jeg runder hushjørnet, føler jeg trår inn i folks privatliv, men fortsetter som utskriften beskriver, langs lundene, nedover i dalen, ned, ned, ned. Til slutt er jeg i bunnen av dalen. I begynnelsen av “Rio Algar”, der hvor alle kildene begynner til det som lenger nede er en elv med fossefall, vakre og turistifiserte, men deilig svalende på varme sommerdager.

Dead end
Jeg finner fikentreet, passerer under det, fortsetter noen hundre meter, men så er det brått slutt. Utskriften beskriver noe jeg ikke lenger finner, jeg ergrer meg. Blir plutselig veldig alene på tur, lost in the wilderness, småredd for å utforske de veiene som ser brattest og mørkest ut. Til slutt er vannflaskene snart tomme igjen, eventyreren må gi opp å finne den eksakte sløyfen innerst. Demotivert begynnner jeg på oppoverbakkene som jeg nettopp har vandret nedover. Var de tunge på vei ned, er de blytunge på vei opp. Lille My vagger motiverende med halen 20 meter foran meg, jeg lurer på om hun mobber meg?

Vel oppe fylles vannflaskene nok en gang. En sliten Renault 4 puster og peser verre enn meg oppover bakkene, en mager trøst, for vi er nok på samme alder, tenker jeg. Litt nede i bakken, nærmere hotellet igjen, finner vi en olivenlund med en liten casita. Jeg setter meg på en hvilesten, drar frem nøtteblandingen som jeg og Lille My deler. Hviler med lukkede øyne, fuglene synger meg inn i en kort liten siesta, det er vakkert og kreftene vender tilbake i kroppen. Etter at vi noe senere har passert hotellet skal vi opp en annen vei. Jeg finner skiltet merket Fuente Benissalim og konstaterer med glede at vi skal følge en gul og hvitmerket sti herfra. Det er tungt oppover mot byen, stien går delvis rett opp og delvis i sikk sakk, på et tidspunkt klarer vi å gå oss vill. Lille My logrer villig, virker som om hun slettes ikke bryr seg om at vi har vandret drøye tre timer i 30 graders sol og varme. Hun drikker lystig fra hatten min og vil helst bare fortsette. Jeg nyter omveien i morellhagen, bokstavlig talt.
Bærene fyller munn og gir livsviktig fruktsukker til hjerne og muskler og etter en stund er jeg tilbake på stien, bare noen meter så kan fl askene nok en gang fylles før jeg tar fatt på den siste bratte, tunge betongstien opp til Tárbena.

På toppen står det to politifolk fra Guardia Civil, de ser forundret på den lett overvektige mannen, gjennomvåt av svette, smått haltende med en liten, overivrig hund i snor foran seg. Jeg får stammet frem mitt buenas noches, før jeg lar tyngdekraften trekke meg ned de siste hundre meterne ned til parkeringsplassen. Utenfor baren stuer fire småfulle ungdommer seg inn i bilen og setter kursen mot toppen, der vil de nok møte to uniformerte som om en kort stund kunne sette nok et hakk i kolben sin…