Spansk et viktig språk å lære?

Når vi går inn i et nytt år er det vanlig å sette seg noen mål som vi kan ha personlig nytte av. Det første spørsmålet blir da i forbindelse med teksten til denne artikkelen; har jeg noen fordeler ved å prøve meg på å lære spansk?

Å gå inn for å lære et helt nytt språk kan få en til å tenke seg om før en går inn i en slik aktivitet. Spørsmål som: hvor lang tid kan det ta? Hvor mye av min tid vil jeg sette av for å lære? Er det verdt strevet?

Så kommer alle motforestillingene:
Trenger jeg jeg virkelig dette? Jeg klarer meg jo ganske godt med norsken her i området. Er det egentlig så viktig å lære spansk? Et mer kreativt spørsmål kunne kanskje være; hvor mye mer kan jeg få ut av aspekter som kultur og utveksling i det landet jeg har valgt å oppholde meg store deler av året eller besøker med jevne mellomrom?

Om en bestemmer seg for å lære språket eller ikke, blir jo alltid et personlig valg og en personlig prioritering. Hvis en bestemmer seg for å la det være, betyr det imidlertid at en vil ha en mer begrenset omgangskrets og at en mister muligheten til å oppleve Spania fra ”innsiden”, man blir på en måte litt hengene utenfor gjerdet til en inmens kultur som faktisk ikke bare dreier seg om Spania, men tilgang til et språk som snakkes av 438 millioner mennesker i verden og regnes som det tredje sterkeste språk i verden.

Reiser du en tur til Latinamerika kan du snakke spansk i de fleste landene og i Nordamerika er spansk språk nummer to. 14 millioner mennesker i 90 land studerer spansk og det er en jevn øking i etterspørselen, siste år 15 % i verdens målestokk. Vi som oppholder oss her i Spania skulle selvsagt ønske at flere spanjoler snakket engelsk, for engelsk ja det har vi nesten fått inn automatisk mange av oss, ihvertfall den middelaldrende generasjon og de unge. Vi forstår liksom ikke hvorfor ikke spanjoler snakker mer engelsk enn de gjør. I mange områder opplever vi dessuten at den spansken noen av oss har lært ikke brukes spanjoler imellom, men derimot snakker de dialekter som valensiansk og katalansk.

Disse språkene er en blanding av spansk, fransk og italiensk og har sin opprinnelse fra middelalderen, og før dette, da Spania var et oppdelt land. Språksaken i disse områdene, slik som også er tilfelle med det Baskiske språk i Nordspania er en steil sak med mye innblandet nasjonalisme som har dype røtter i en uavhengighetskamp fra områdene de har sin ”fødsel”. Disse områdene har egne flagg, side om side med det spanske flagget. Mye av dette bør forståes ut i fra det faktum at disse områdene under diktaturet ble nektet å bruke sine språk offisielt. Retten til språket fikk de tilbake med den nye grunnloven av 1978 og Spania fikk sine egen selvstyrte autonomiske stater, tilsamen 17, hvorav spåksaken er sterkest i Katalonia, Baskerland og Galicia.

Valencia legger også stor betydning i det Valensianske språk som er en avledning av det katalanske språk. Allikevel kan alle spanjoler snakke det offisielle spanske språk og dette brukes side om side med deres dialekter (språk). Mange utenlandske innbyggere opplever dette som forvirrende. I Tillegg bes de ofte om å formidle hva de ønsker eller har behov for på spansk. Dette er en realitet som man kan oppleve til daglig og mange situasjoner kan skape stor frustrasjon.

Realiteten at spanjoler ikke snakker engelsk ser imidlertid ikke til å ha noen særlig utsikt til forbedring da det i internasjonaliseringen av utdannelse i grunnskolen ikke ytres ønske Denne litt mer negative siden av språksaken og dens praktiske følger i dagliglivet for de utenlandske innbyggerne som bor her nede, kan egentlig bety at å lære spansk kan forbedre livskvaliteten på mange områder, og at det å lære spansk i noen tilfeller kan oppleves som en nødvendighet.

En gledelig tendens er imidlertid at mange spanske næringsdrivende nå har forstått, at å lære norsk kan være fordelaktig for dem. Så det kan jo være en trøst for dem som ikke orker å ta fatt på et nytt språk.