Spanias sportssuksesser

For de fleste sportsfans finnes det stor sjanse for at det har blitt observert en spanjol, i virkeligheten eller på TV, som løfter et trofé i lufta eller feirer vilt etter en prestasjon i løpet av de siste 20 årene. Den sørvestlige europeiske nasjonen, hjemmet til litt over 47 millioner mennesker, har en rik historie i mange forskjellige sporter med flere sportslegender med opprinnelser i forskjellige regioner i landet. Slik som sportstalentet er i Spania, er det ekstremt vanskelig å avgjøre hvem den mest suksessfulle sportsmannen/-kvinnen er, men det er definitivt noen hovedpersoner de fleste kjenner igjen.

Det er mange navn som fortjener å bli nevnt med en gang når det snakkes om spansk sport, og Rafael Nadal er svært høyt på listen over nevneverdige navn. Mannen fra Manacor på øya Mallorca har allerede fastsatt seg som en av de beste tennisspillerne som har streifet over tennisbanen gjennom sportens historie. 33-åringen har vunnet utrolige 19 Grand Slam-enkelttitler i løpet av karrieren sin, inkludert 12 French Open-titler, noe som har ført til at mange kaller ham for «King of Clay» (Leirekongen). Det forventes at han skal fortsette denne bemerkelsesverdige fremgangen og han støttes fra spillerne på de beste Mobil Casinoer tilgjengelig. Mens han er kongelig på leireunderlaget, vant Nadal sin forrige Wimbledon-tittel på gressmattene tilbake i 2010, den andre tittelen hans på arenaen.

Denne statistikken viser imidlertid til den sterke konkurransen Nadal har møtt gjennom karrieren. Dette inkluderer navn som Roger Federer, Novak Djokovic og Andy Murray, alle Grand Slam-vinnere flere ganger. Faktumet at Nadal har vunnet 19 Grand Slam-titler i en æra med så sterk konkurranse, fremhever bare Nadals prestasjoner i et mer beundringsverdig lys. Andre spanske spillere som det er verdt å nevne inkluderer Feliciano Lopez, Carlos Moya, David Ferrer, Juan Carlos Ferrero og Garbine Muguruza, som har vunnet Grand Slam-titler på kvinnesiden, French Open (2016) og Wimbledon (2017). 

Etter rask action på leireunderlaget, vender vi oppmerksomheten mot høyhastigheten til Formel 1, og Fernando Alonso er et navn som ikke trenger introduksjon til spanske og internasjonale fans. Spanjolen har vunnet F1-verdensmesterskapet to ganger og har en skinnende 17-år lang karriere bak seg, hvor han kjørte for noen av de beste produsentene i verden. Alonso startet karrieren sin med Minardi før han vant sine to mesterskap med det franske laget Renault i 2005 og 2006.

Beklageligvis kom ikke Alonso til å legge til i samlingen sin av verdenstitler hos McLaren, Renault (igjen), Ferrari eller hos McLaren (igjen), og den sterke personligheten hans fikk ham ofte i bråk med lagautoritetene. Selv om han hadde store uenigheter med kjente navn, hovedsaklig med Flavio Briatore og Ron Dennis, kan ikke frata Fernando Alonso at han er en av de beste førerne som har kjørt i Formel 1. Siden F1-dagene hans, har Alonso vunnet flere mesterskap i FIA World Endurance Championship og 24-timers løpet i Le Mans.

Skulle Alonso også vinne Indianapolis 500, vil han bli med i en svært sjelden førerklubb som har oppnåd De tre store; å vinne Monaco Grand Prix, 24 timer i Le Mans og Indianapolis 500. Kun Graham Hill har oppnådd dette per i dag. Klart er det vel et ‘når’ Fernando Alonso kommer til å vinne, og ikke et ‘hvis’. 

Nå over til kanskje til den mest populære sporten i Spania, fotball. Innenlands og internasjonalt har Spania regjert både kontinentet og hele verden. Det spanske systemet fortsetter å spytte ut talent etter talent, både på herre- og kvinnearenaen. Mennene har uten tvil mest suksess.

Spania er den eneste nasjonen som har vunnet tre påfølgende internasjonale turneringer; Europamesterskapet i 2008 og 2012, med VM-seieren i mellom i 2010, da Andreas Iniesta scoret det vinnende overtidsmålet mot Nederland. Som mange andre land, går Spania gjennom overgangsperiode etter at spillere som Fernando Torres, Xavi, Iniesta og David Villa pensjonerte seg fra det internasjonale spillet.

I fjor vant Spanias U21-lag UEFA U21 Europamesterskapet og fremtiden ser kanskje allerede rosenrød ut. Et nytt parti med talenter, inkludert spillere som Dani Ceballos, Fabian Ruiz, Mikel Oyarzbal og Dani Olmo har allerede begynt å lage et navn for seg selv rundt om i Europa. Det spanske landslaget kan takke klubbenes ungdomsakademier og spillerutvikleranleggene i Spania som produserer alt talentet, og innenlands er La Liga av mange regnet som den beste ligaen i verden. Real Madrid og Barcelona har dominert europeisk fotball i flere tiår og dette reflekterer faktumet at 6 av de siste 10 Mesterligavinnerne er enten Real Madrid eller Barcelona.

Nylig har Atletico Madrid begynt å utvikle seg og konkurrerer nå med de to store lagene i Spania om heder og ære. Spanias suksess i Mesterligaen sees også i Europa League, hvor Atletico Madrid og Sevilla har vunnet konkurransen tre ganger hver i løpet av de siste 10 årene, med Sevilla som vinnere tre år på rad i perioden 2013-2016.

Det skal ikke glemmes å nevne det spanske kvinnelandslaget og suksessen deres i VM for kvinner 2019. Kvinnefotball i Spania vokser like fort som kvinnesporten i seg selv med flere og flere jenter og kvinner som deltar. I 2018 var kun Frankrike bedre enn Spania med hensyn til antall profesjonelle spillerlisenser som ble tildelt.

Og i mars 2019 var det et rekordoppmøte for en kvinnekamp på Wanda Metropolitano hvor kampen mellom Atletico Madrid og Barcelona ble spilt. 60 739 mennesker møtte opp for å heie på lagene. Selv om Spania ble slått ut av VM av USA, som senere ble erklært som vinnere, så spilte de sin rolle i promoteringen av kvinners mange ferdigheter.

Dette var et lite glimt av styrken til den spanske sporten i nylige tider, på tvers av mange disipliner. Hva gjenstår å bli sett er hvem som vil heve seg og ta over plassene til Rafael Nadal, Fernando Alonso og Andreas Iniesta.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *