Spania et gedigent vinområde!
Spania har mer dyrket vinmark enn noe annet land, selv mer enn Italia. Likevel er vinproduksjonen bare en tredjedel av Italias, dette er fordi vinmarkene er variert beplantet.
TEKST: KJARTAN SOLVANG-NIELSEN
En enkel oversikt over Spanias vinproduksjon får vi ved å dele landet i en nordlig, en midtre og en sørlig sone. I nord produseres de beste svakviner. I den varme midtsone er det stor produksjon av enkle, rimelige viner. I sør er det sterk vinproduksjonen som er viktig. Vinproduksjonen i Spania var allerede i full gang i tidlig middelalderen, da eksport av vin var en stor inntektskilde for landet. Etter hvert ble imidlertid all vinproduksjon forbudt under maurernes styre fra år 900-1487.
Castilla de La Mancha
Castilla de La Mancha er det man i sannhet kan kalle et gedigent vinområde. Like nord for de pannekakeflate slettene på la Mancha, kommer vi til noen åsrygger. Det var her Miguel de Cervantes fant inspirasjon til å skrive om Don Quijote de la Mancha, helt tilbake i 1605.
Boken forteller om den altfor beleste Quijote, som ikke er interessert i egne erfaringer, til å begynne med. Med pedantisk nøyaktighet følger han de gyldne ridderregler, og allerede fra starten oppstår det en skrikende kontrast mellom ideal og virkelighet; hans rustning er rusten, noen hjelm har han ikke, og hans hest, Rocinante, er et slitent gammelt åk. Hans skjønne jomfru Dulcinea er i virkeligheten en stygg, fet bondepike, og hans stolte væpner er den late og uvitende bonden Sancho Panza. Mest kjent er eksempelet om hvordan Don Quijote forveksler vindmøller med onde kjemper.
Det er her vi havner i dagens vin og kultur jakt. Ingen stor bodega, ingen turistmaskin, men ganske enkelt å finne noen ”vinos de pueblo”, landsbyens viner. Etter å ha kjempet en personlig kamp mot stormkast ved vindmøllene Quijote tok for være onde kjemper, blir vi nødt til å forlate Mota del Cuervo. Hele landsbyen er i begravelse og alt er derfor lukket, men i neste by i området Castilla La Mancha er det åpent og her finner vi en sjarmerende butikk med lokale produkter: El Molino, møllen. Landsbyen heter Las Pedroñeras.
Hvitløkens hjemby
Denne lille landsbyen med 6800 innbyggere kaller seg for ”Capital internacional del ajo” verdens hvitløkshovedstad. AJO MORADO heter sorten som gir grunnlag for liv her midt på slettene. Selv undrer jeg på hvor i all verden de får plass til å produsere hvitløk, for jeg ser bar vinmark på vinmark til horisonten avbryter inntrykket. Selve byen er ikke noe spesielt, men hos El Molini har de et godt utvalg av stedets spesialiteter: Deilig hvitløk, lokale viner, skinker og oster.
Jeg får med meg noe av hvert, før jeg kjører videre på min kulinariske reise. I Castilla La Mancha produserer de mest rødvin på druen som de her kaller for Cencibel. Det er faktisk samme druen som Temperanillo, men kjært barn har mange navn. Mange av oss tror jo at Spania har mange slags druer, men sannheten er at Temperanillo også kalles Cencibel, Tinto del Pais, Tinto Fino, Ull de Llebre og Ojo og kanskje enda flere navn. Det er kun et titalls genetisk forskjellige druevarianter som genuint stammer fra Spania.
Vel hjemme åpnes flaskene og analyseres. Det kan konstateres at vinjakten brakte med seg noen gode opplevelser og at langturen betalte seg på alle vis. Spania er et land med uutømmelige kilder av opplevelser.
Vinene:
Jeg vil beskrive de tre vinene jeg fikk med meg. To bordviner og en Crianza. For å kjøpe Monte Raso måtte jeg ut med 1,50 euro, men til bordvin å være er den god. Den dufter friskt, er behagelig i munnen med snev av solbær og ettersmaken er rund og ren. Til bordvin å være er den faktisk et godt kjøp. Passer til typisk spansk hverdagskost og det er jo det en bordvin bør gjøre.
Viña Recreo er dypere purpur i fargen, har høyere alkoholnivå og en tørrere duft. Som de andre to, er den laget på Cencibel (lokalt for Temperanillo), men har en annen modningsprosess. Vinen er klar og fin og behagelig bitter på tungen. Fruktigheten er mer jordbær (fruktig), enn den billigere varianten, og smaken holder lenge. Den er meget tørr, og passer derfor til litt tyngre hverdagskost. Jeg vil si at dette er en vin til tradisjonsrik norsk mat, som ”Kjøtt i mørket” eller ”Reinsdyrskav”.
Den siste vinen er Pedro Heras, en crianza. Uttrykket er lilla farge, klar og frisk. Eikeduften kommer klart frem sammen med klassisk Temperanillo (Cencibel). Aromaen bærer med seg vanilje og baersmak med en rund tørr smak i munnen. Dette er en god vin til litt festligere stunder, passer til grillmat og salater. Jeg er litt skuffet over dybden i smak i forhold til fargeinntrykket, den er god, men holder altfor kort.