Sommerferie

Adriana var en av de få spanske husmødre av den lave arbeiderklassen som kunne tillate seg sommerferie. Hun og Paco hadde fått tildelt en arbeiderbolig i Madrid som de bare måtte betale et par tusen pesetas for i måneden. Dermed kunne de skrape sammen penger til å kjøpe en liten leilighet i La Manga. Dit reiste de med det samme skolen sluttet i juni, og ble der til ungene skulle til¬bake på skolen midt i september.

Det at Adriana hadde fått seg leilighet på kysten betydde selvfølgelig ikke at hun hadde penger i overflod, og det var ikke snakk om å ha fullt utstyr både i Madrid og La Manga. Derfor måtte panner og gryter og sengetøy og håndklær bli med på reisen. Plantene og kanarifuglen skulle nabofruen Encarna ta seg av. Adriana hadde nok gjerne tatt med seg dem også, men hun syntes det ble litt for fullt i bilen, og dessuten var det stort å kunne si i blokken at hun skulle tilbringe sommeren ved sjøen og at noen måtte passe på leiligheten imens. Adriana og Encarna hadde utvekslet nøkler nesten med det samme de fant ut at de kunne stole på hverandre, og kjente hverandres fugler og planter godt.

Adriana planla altså ferien til siste detalj, siden hun måtte ha med seg alt hun trengte fra Madrid. Nå til dags hadde det vært fullstendig umulig å stable bilen slik som denne familien – og hundrevis av andre – gjorde i de dager. Bilen var en Seat 600, på størrelse med dagens Fiat Cinquecento, maks. Og inni den var det altså plass til Adriana, Paco, bestefar, fire unger, sengetøy og kjøkkenutstyr, klær og toalettsaker, og nok vann og hermetikk til å overleve en krig.

Paco kjørte selvfølgelig. Bestefar satt stiv ved siden av, stolt som en hane over å skulle på ferie, i strøket finskjorte og dress med vest og jakke, hatt og stokk. Bak satt Adriana med fire barn og bagasje. Det som i dag tar fire timer på motorvei, inkludert et par kaffepauser, tok den gangen hele dagen.

Adriana hadde selvfølgelig med proviant, og like utenfor Madrid begynte hun å stable unger oppå hverandre for å komme til posen med ”aperitivos”. Det ungene husker best den dag i dag er ”las altramuces”. Dette er en belgfrukt, som må ligge i saltvann for å kunne spises. Den er følgelig fryktelig salt, og har ellers den samme effekten på magen som erter, kikerter og linser. Resultatet var naturligvis at alle barna skrek etter vann resten av turen, og vinduene måtte være nede hele veien på grunn av bestefarens gassutslipp i forsetet.

Det var flere stopp på veien. Ikke bare ble det nødvendig med pauser siden alle hadde spist altramuces og drukket for mye vann, men Adriana hadde spesielle steder de måtte stoppe også. Utenfor Albacete måtte hun handle skikkelig ”queso manchego”, Spanias mest berømte ost. En dag uten ost i en spansk familie var omtrent like utenkelig som en barneflokk uten María og José, så Adriana trengte en god del til ferien. De store ostene ble stappet under og mellom passasjerene i baksetet. Ungene var svette og hadde vondt både her og der av trengselen, og Adriana hadde det sikkert ikke stort bedre selv om hun ikke klaget. Paco var hissig som vanlig, og bestefar satt rak i ryggen og sang gamle kommunistsanger for seg selv. Midt på dagen lå temperaturen på 40 grader i skyggen og det var naturligvis ikke snakk om air-conditioning i bilen.

Neste stopp med spesiell hensikt var ferskenmarkene utenfor Elda. Der kjørte Paco bilen inn under trærne og Adriana lempet ungene ut med hver sin plastpose i hendene. Alle fikk beskjed med å plukke så mye og så fort de bare kunne, mens bestefar satt i bilen og brummet over denne unødvendige forsinkelsen på veien og Paco raste og freste og ramset opp alt som kunne skje med ham og Adriana hvis Guardia Civil oppdaget at de stjal frukt. Etterpå gikk turen sakte videre med noen passasjerer i baksetet som holdt på å forsvinne under bagasjen. Håndtakene på stekepanner og gryter klemte seg inn i svette ribben, og osten var godt mør. Som trøst fikk barna spise så mange fersken som de greide; riktignok ble det ikke så mange siden de knapt hadde plass til å puste.

Forbi Villajoyosa begynte stemningen å stige, nå så man enden på reisen. Til tross for Pacos iherdige protester, måtte de stoppe for å plukke appelsin og sitron utenfor Benidorm. Nå fikk de to største barna sitte i bilen, for det hadde vært umulig å få alle inn igjen etterpå, og Adriana og de to minste plukket frukt og kastet den rett inn i bilen slik at den kunne fylle ut alle tomrom. Som vanlig måtte Paco begynne å sette bilen i bevegelse for å få Adriana til å trykke barna og seg selv inn i bilen igjen, og som vanlig fortalte hun mannen om hvor mye de kunne spare på å plukke litt til. Men hun kunne jo ikke holde bilen tilbake med makt. I hvert fall ikke da; i dag hadde hun nok greid det.

Vel framme i leiligheten parkerte Paco bilen, tok lommeboken og gikk rett på nærmeste bar. Han hadde hatt en hard reise og trengte å komme seg til hektene ved hjelp av kaldt øl og noen slag domino. Bestefar satt i bilen med hatten på og så rett fram til Adriana og datteren hadde tømt bilen, vasket og tørket støv, redd opp sengene og funnet fram lekene til guttene. Da kom han opp og fikk et glass vin og noen mandler mens han ventet på kveldsmaten som Adriana hadde begynt å lage. Paco kom tilbake idet maten ble satt på bordet, og hele familien lengtet etter sengen. Adriana begynte å rydde og vaske kjøkkenet mens de andre spiste, og fikk ungene på plass etter hvert som de reiste seg fra bordet. Bestefar lå på det eneste soverommet sammen med José; Adriana og Paco delte sovesofaen med Sera, og María og Paquito lå på gulvet på terrassen.

Så begynte altså Adrianas sommerferie. Hun tok seg av faren, mannen og fire unger, i en leilighet på 30 kvadratmeter, uten vifter, vaskemaskin, fryser eller mikrobølgeovn. Det var stor frokost om morgenen og treretters måltid to ganger for dagen, og alle skulle på stranden om morgenen, sove siesta om ettermiddagen og spasere om kvelden. Etter som årene gikk, ble de først mange flere, siden det kom kjærester og venner til, og det lå en gang seksten stykker og sov i leiligheten! Men så begynte de å bli færre. Bestefar ble borte, og ungene ble store og syntes det var kjedelig å trykke seg sammen i den varme leiligheten.

Nå har Adriana og Paco blitt over 70 år gamle, og de og deres lille gneldremaskin av en hund reiser på ferie alene. De har fremdeles leiligheten i La Manga, og Paco har holdt den fin og nyoppusset i alle disse årene. Det er selvfølgelig en god del mer skapplass der nå enn da den ble kjøpt, noe Adriana har all ære for. Etter hvert som økonomien har blitt litt bedre, har hun selvfølgelig kjøpt alt det nødvendige, og vel så det, i tilfelle krigen skulle overraske henne på ferie, så nå strutter skapene der også. Det har kommet et skap under benken på terrassen og ett i det motsatte hjørnet. Det er overskap både på terrassen og på kjøkken og stue, og dusjplaten har blitt hevet noen centimeter slik at de fikk på et par dører under der også, og Adriana kunne stappe det fullt av potter og vaskefat og børster til å skrubbe Paco på ryggen med.

De to kjører av og til en tur til andre steder i Spania også, men nå har Adriana blitt så sterk og sta at det er hun som bestemmer. Og hun har fremdeles sine strenge regler om alt som skal være med i bilen. Resultatet av dette er at Paco får raserianfall hver eneste gang de skal ut og kjøre, for alle de posene han må dra inn og ut av bilen driver ham fra vettet. Fyren hater å bære, og med Adriana på tur må han virkelig hale og dra. Ikke bare må de ha med femti ganger mer enn de trenger; for sikkerhets skyld har Adriana alt i to poser, altså en pose utapå den andre, i tilfelle noe skal lekke, eller posen skal komme borti olje eller annet søl, sånn at ikke noe renner ut og ikke noe renner inn! Og så skal hun sitte i baksetet selv om det bare er de to som er på tur, for det er tryggere der, påstår hun. Hun har med seg en god pute, hunden og hundrevis av poser, og installerer seg i baksetet og får Paco til å kjefte og smelle fordi han ser ut som privatsjåføren hennes. Da bare nynner hun og ser ut vinduet mens hun forteller den gyselige hunden om hvor farlig det er å hisse seg slik opp når man er gammel og altfor tjukk.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lurt på om de noen gang kom til å komme seg av gårde, og i så fall hvor lang tid det kom til å ta før Paco kastet Adriana av i fart, men det går bestandig bra. Sikkert fordi hun sitter i baksetet og han ikke får tak i henne. Forresten så bruker Adriana aldri sikkerhetsbelte. Hun selv tar seg mer av håndfaste, nærliggende saker, som når hun skal dra fram posen med altramuces eller hvor hun kan plukke litt fiken eller prøvesmake osten. En bilulykke med skader på passasjerene i baksetet er ikke noe hun bryr seg om å tenke på. Skulle det skje noe, får Paco ta imot støtet, det er jo derfor han sitter framme og hun bak, ikke sant? Og hvis de kommer ut for en ulykke, har hun jo kniv og eple og vann, så det er bare å vente på hjelp.

Dette var et kapittel fra min bok «Spania i mitt hjerte», og hovedpersonen var Adriana, min tidligere svigermor. Hun lever heldigvis i beste velgående enda, og er et formidabelt kvinnfolk som det har vært en opplevelse å leve i nærheten av.
(Unni Furseth Warpe)



Denne artikkelen er tidligere publisert i Aktuelt Spania i 2012.

Leave a Reply

Your email address will not be published.