Skilsmisse/ seperasjon i Spania
Bifrost Abogados er et norsk-spansk advokatfirma med kontor i sentrum av Alfaz del Pi. Hos oss jobber en norsk advokat, en norsk advokatfullmektig, en spansk advokat og vår sekretær. Skribent i dette nummeret er Bifrosts norske advokat Thomas Rønning. Bifrost tilbyr bistand til skandinaviske klienter innen de fleste rettsområder. For mer info, se www.bifrostlaw.com eller ring 966 814 500.
I forrige nummer så vi litt på hovedlinjene rundt skilsmisse i Spania. I dette nummeret skal vi gå litt nærmere inn på noen av detaljene. Vi skal også forklare litt om hvilke regler som gjelder for barnebortføring.
Prosessen i domstolen, altså den egentlige rettslige skilsmisse, foregår som tidligere nevnt som en ordinær rettssak. Hver av partene legger frem sine krav og grunnlag og bevis til støtte for disse kravene. Det er obligatorisk å bruke advokat og såkalt «procurador».
Ofte vil kampen stå om omsorgen for barnet, og om størrelsen på barne- og ektefellebidrag, eventuelt retten til den (tidligere) felles bolig. Generelt bruker partene mye tid og krefter på å snakke nedsettende om den andre parten, den andre partens omsorgsevne og følelsesliv (eller mangel på sådan). Det er ikke gitt at det er noe særlig lurt i en rettslig prosess. Dommerne og de rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige har lang erfaring og vet at overdreven kritikk av den andre parten ofte sier mer om den som kritiserer enn den som blir kritsert.
Det er svært vanskelig å dokumentere påstander om f.eks. vold mot seg selv eller barnet, manglende omsorg-eller omsorgsevne, alkohol- eller narkotikamisbruk, psykopati eller psykiatriske problemer, utroskap osv. Folk mener ofte at dette er svært relevant i en skilsmisse og ønsker ofte å bruke det mot den andre parten for alt det er verdt. Men med mindre man står overfor gjentatte og dokumenterbare forhold så bør man være forsiktig med å slenge dette ut. Årsaken er at det fort slår tilbake på en selv. Løse påstander duger ikke i retten, det gjør heller ikke x antall vitner fra familie og vennekretsen. Dommeren vet at alt som sies fra den kanten er farvet av subjektive følelser.
Alt det nevnte gjør at dommerne i Spania i hovedsak legger svært stor vekt på eventuelle skriftlige bevis, og særlig på de psykiatrisk sakkyndiges rapport om foreldrene og barnet. Denne rapporten utarbeides altså på oppdrag fra retten. Den blir til etter ofte lange og detaljerte intervjuer med begge parter, og også barna hvis de ikke er svært små. Spørsmålene er formulert og satt sammen slik at det er svært vanskelig å lyve og «sminke» sannheten uten å bli tatt i selvmotsigelser (som vil være ødeleggende for egen troverdighet).
Hovedformålet med rapporten er å finne ut den re-elle og objektive omsorgsevnen til hver av foreldrene, å finne ut hvor dypt kjærligheten til eget barn egentlig stikker og derav hvor involvert man egentlig er i sitt barns liv. Dommerne er naturligvis klar over at alle foreldre i en skilsmisse påberoper seg å elske sine barn over alt på jord, mens de objektive fakta ofte viser at vedkommende lot barnet gå for lut og kaldt vann helt frem til skilsmissen var et faktum, og det å være glad i barnet blir kjernen i den moralske tvekampen med eksen om hvem som er den «beste» foreldren og det «snilleste» mennesket av de to.
I en slik vond og vanskelig prosess, særlig hvis den foregår i Spania og en eller begge av partene er utlendinger, så kan fristelsen til å «rømme» med barnet tilbake til hjemlandet bli stor. Det å flytte tilbake til Norge med barnet føles trygt, og mange tenker vel at «pytt, pytt, det ordner seg bare jeg kommer hjem til Norge». Det er feil.
Hvis barnet har kjent far, har begge to juridisk foreldreansvar i forhold til barnet, ref. art. 156 i Codigo Civil. Dette innebærer at man har visse rettigheter og visse plikter, og man er barnets legale foresatte. Dette innebærer bla. at man har medbestemmelsesrett mht. hvor barnet skal bo, hvor det skal gå på skole osv. Samtidig har man plikt til å bidra til dets oppfostrelse, f.eks. gjennom barnebidrag. Foreldreansvaret kan bare fratas en ved dom, og det kreves vanligvis svært alvorlige forhold for at det skal skje.
Dette innebærer at selv om et barn f.eks. bor med moren fordi hun har omsorgsretten (og faren bare samværsrett), så kan ikke moren gjøre akkurat som hun måtte ville, f.eks. flytte til et annet land, uten etter samtykke fra faren eller eventuelt etter at en dommer har godtatt det. Det samme gjelder naturligvis i enda større grad hvis barnet bare bor hos mor i en overgangsperiode inntil skilsmissen er definitivt avklart (kanskje blir det delt omsorg).
Hvis man tar med seg barnet og «rømmer hjem» til Norge, bryter man både spansk og norsk straffelov, samt konvensjonen om barnebortføring. Det er faktisk et alvorlig lovbrudd, og man er ikke beskyttet i hjemlandet fra forfølgning. Hvis f.eks. en norsk kvinne som har barn med en spansk mann, blir skilt og flytter tilbake til Norge uten mannens tillatelse, risikerer hun ganske alvorlige straffereaksjoner.
I Spania pålegger art. 225 i straffeloven (Codigo Penal) inntil 2-4 års fengsel og å miste omsorgsretten i 4 til 10 år, eventuelt i de groveste tilfellene også å miste foreldreansvaret. I Norge sier straffelovens § 216 at man kan straffes med inntil 3 års fengsel. Det finnes i Norge også en egen Barnebortføringslov som gjennomfører den internasjonale Barnebortføringskonvensjonen i norsk rett.
Konklusjonen er veldig klar: Ikke ta loven i egen hender. Du vil bli innhentet og du vil, i tillegg til straff, bli fratatt barnet.
Moralen i begge artiklene om skilsmisse er vel at det ikke er noe rettsområde hvor det gamle ordtaket om at «det er bedre med et dårlig forlik enn en god dom» passer bedre. Har man barn sammen må man leve med hverandre i mange år også etter skilsmissen
Denne artikkelen er tidligere publisert i Aktuelt Spania i 2012.