Santa Pola – Strandvandring

Fjellet lokker alltid. Hver dag tenker jeg med lengsel på lange turer i spansk fjellverden. Det vi ofte glemmer er at det finnes mange, flotte turer langs kysten også, med flatere terreng og som oftest en lettere gange. Å gå langs strendene er et alternativ, men det blir tungt og den skjeve gangen kan skape problemer i hoftene. Stiene i baklandet er mer varierte.

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG-NIELSEN

Vi vil gå kilometer på kilometer, fange metrene, brenne kaloriene, forbruke energi, her skal det være hurtig gange i kombinasjon med vårlig sol og blomstrende enger! Salt- og våtmarksområdet mellom Santa Pola og Guardamar de Segura er fine områder med mange stier, vakker og annerledes natur og ikke minst et rikt fugleliv.

Santa Pola et ukjent terreng

Vi parkerer i Santa Pola. Like etter saltfjellene på vei fra Torrevieja svinger vi inn mot de sydligste bygningene, kjører en runde før vi stanser like ved begynnelsen av den mange kilometer lange stranden. Det er jomfrumark for oss, vi aner ikke om det er noen mulighet for å få til en god vandring. Målet er å gå langs stranden, hele veien til La Marina, spise lunsj og gå tilbake.

Bli med i Facebook Gruppen: Vi som trives på Costa Blanca


Vi legger i vei inn bak saltfjellene i Santa Pola, de hvite bergene er fascinerende og det slår meg i det en suveren Mercedes svinger inn mellom «Isbreene» at man kan god bli rik på noe som er nesten gratis, bare man har nok av det og alle vil ha det! Stien er nesten litt folksom til å begynne med, men ganske raskt dabber promenadefolket av, og vi blir mer eller mindre alene på vår vandring.

Etter en liten stund kommer vi til de første bygningene og en sluse hvor man tapper inn og ut vann fra saltsjøene innenfor. En svak eim fra det grunne vannet, som blir mer og mer rosa ettersom vannet fordamper, river litt i neseborene. Vinden som har plaget oss i flere måneder pisker i håret, mens vårtegn og sommersignaler lyser mot oss i form av fargerike blomster og kalende fugler med rede i nærheten.

Vi vandrer videre, gjennom busker og trær på sandete og lett fremkommelige stier. En og annen fisker skuler på oss som om vi kom fra en annen planet i trangt treningstøy og i høyt gangtempo. Trening er trening, og tegnene på en hurtig ankommende bikini- eller snarere badebuksesesong er tydelige nok. Her er det bare å stå på, men så plutselig, midt på stranden, fosser en mørkegrønn elv stritt ut i havet. Her kommer vi ikke lenger! Et mål er et mål, og vi legger i vei innover mot saltsjøene, piggtråd og forbudsskilt gjør det ikke enkelt for en stakkars vandrer, men vi finner da til slutt en sti uten slike hindringer og balanserer i vei utover mellom de grunne saltsjøene mens hekkende måker truer med å styrte ned i våre blafrende frisyrer.

Jeg skjønner etter hvert at vi er på forbudt område, men ingen skilt å se der vi går inn, og heldigvis er porten for å komme ut på den trafikkerte N322 ingen hindring for spreke folk. Her er trafikken forferdelig, solen stekende og vinden plagsom, men ikke desto mindre er det fascinerende med alle vadefuglene og ikke minst flamingoene som står og stiger med sine omvendte knær i det salte vannet. Vi haster av sted, og så snart det er mulig stikker vi ned på stier som går parallelt med den trafikkerte veien, tross alt blir ikke strekningen så lang og med glede slår vi inn på mindre veier langs fuglereservatet nord for La Marina.

Camping paradis

På vår vei passerer vi svunne drømmer, områder lagt ut til utbygging, veier bygget i optimismens tid som i dag, få år etter, gir etter for vegetasjonen som bryter igjennom asfalt og fortausfliser. Campingbiler fra hele Europa har funnet sitt paradis her i Spania, like bak starten på stranden som strekker seg mot Guardamar de Segura. Vi skynder oss frem langs den fascinerende, nesten fattigslige husrekken som ligger direkte på stranden. Endelig kjenner vi eimen fra restaurantene, noen med frisk sjømatsduft, andre med besk stank av gammel frityr. Signalet er godt nok, snart er det lunsj i vente og de første 7,8 kilometer er lagt bak oss. Vi nyter vår salat, et lite glass hvitvin og en fantastisk utsikt, vinden er ikke lenger så plagsom, og de spanske familiene inntar stranden denne vakre søndagen.

Veien tilbake går langs- og på stranden, fuglereservatet mellom oss og hovedveien gjør at de første kilometerne må bli strandvandring. Helt ok, fiskere og barnefamilier byttes ut med noen romantiske strandtuslere. Etter hvert er vi alene og Santa Pola ligger foran oss. Vi har bestemt oss, elven skal passeres., på den ene eller andre måten. Vel fremme synker motet, den er grønn og den stinker som bare alger kan stinke. Hvordan i all verden skal vi klare å vade? Hvordan er bunnen? Vil vi synke og bli borte for alltid i en verden hvor algemonsteret regjerer? Løsningen blir kona, jeg sender henne først, men ikke ut i elven. Hun går foran, et godt stykke ut i Middelhavet med sin stokk, prøvende mens grønt vann fosser rundt lårene hennes. Jeg legger etter og vi klarer det! Etter femti meter er det ut i havet igjen, huden lukter alger og alger for være så sunn den bare vil, dette vil vi ikke ha med hjem.

Vel fremme, etter drøye 12 kilometer er vi fornøyde, fjellets krevende bakker og stier ble byttet ut med en annerledes opplevelse. Saltfjellene badet seg i solnedgangslys og var blitt til vakre pittoreske objekter som ble foreviget med kamera. En komplisert vandring? Ja men den var umåtelig vakker, og våren var i ferd med å bli sommer.

Leave a Reply

Your email address will not be published.