Prektige Katedraler med utspring i rikdom og forfall

Et gammelt ord sier : ” Det skal sterk rygg til for å tåle rikdom og gode dager”. En påstand det finnes utallige bevis for gjennom hele historien. At den ene generasjonen bygger opp, mens de neste river ned, gjelder for øvrig både i den offentlige og den private sektor. Like sikkert er det at på et visst punkt vil det bestandig finnes en eller annen som tenker seg om, tar rev i seilene, og som starter en ny oppbygging. Et slikt mønster danner også en viktig del av historien bak middelalderens praktfulle Katedraler.

Tekst: Solfried Gjelsten

På guidede turer rundt i Spania vil vi bestandig bli vist vakre kirker og mektige Katedraler, som naturlig nok er spanjolenes store stolthet. For oss utlendinger kan det nok føles litt i meste laget noen ganger, alle er jo like vakre og framfor alt like ustyrtelig rike. Vi rister på hodet og tenker på all fattigdommen som rådet i samfunnet den gang disse monumentale byggverkene ble reist. Tanken: ”det måtte da ha vært andre og viktigere prosjekt å ta fatt i enn akkurat det å bruke så enormt med penger på reisingen av en slik Katedral”, ligger snublende nær.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Ken Follet greide å ta livet av denne innstillingen i sitt store verk: ”Stormfulle tider”, som handler om byggingen av de første gotiske katedraler. Han forteller om kampen for å få en slik katedral lagt til akkurat sitt eget sted. Da visste man nemlig at det ikke bare ville skaffe arbeid til flere generasjoner, men at det også ville føre til økonomisk framgang og gode dager for både lokal befolkningen og folk i vid omkrets rundt byggeplassen.

Ringvirkningene ville bli vesentlig større enn om pengene bare ble gitt som almisse. Spørsmålet : ”Hvorfor og med hvilken hensikt ble Katedralene bygd?” blir likevel stående ubesvart. For å finne svaret på dette spørsmålet må vi faktisk gå flere hundre år bakover i historien, helt til Frankrike på 800-tallet.

Selve navnet Katedral kommer fra det latinske ordet cathedra, som betyr stol eller trone. Betegnelsen ble brukt allerede på Karl Den Store`s tid som navn på bispesetene i imperiet hans, der Cathedra var den aerefulle tronen og selve symbolet på biskopens autoritet. Katedralen var derfor det stedet der tronen var plassert og biskopen , godt synlig for alt folket, satt og utøvet sine høytidelige funksjoner som keiserens øverste leder for kristenheten. Dette var en kirkelig ordning som Karl Den Store i Frankrike hadde fått innført på 800-tallet, med samtykke fra pavene Adrian I og Leon III.

Livet og storheten til disse tidlige katedralene varte imidlertid ikke lenge. Da keiseren døde (i 814) skjedde det nemlig store forandringer og Karl den Store`s mektige imperium begynte å rakne. Sønnene, og senere også barnebarna til den avdøde keiser, røk i tottene på hverandre. Alle ville være størst, og alle ville regjere over storparten av Karl Den Store`s rike. Ambisjonene krevde all deres tid, og mens de konsentrerte seg om intriger og krigshandlinger fikk folket de skulle regjere over seile sin egen sjø. Byene forfalt, adelen flyttet ut på sine gods, og biskopene fulgte med.

Disse kirkens menn var gjerne i slekt med en eller annen adelsmann, eller hadde en adelig venn som mer enn gjerne ga kirkens overhode en plass i borgen sin, langt fra menigheten for øvrig. Her kunne både adel og kirkefedre nyte det gode liv uten å frykte verken sult eller nød, takket være de faste inntektene fra adelens vasaller. Under slike forhold var det ikke lenger bruk for katedraler, verken gamle eller nye. Livet i klostrene derimot, fortsatte som før med arbeid, bønn og religiøse handlinger.

På 800-tallet var forresten også folk utenfor klostrene meget religiøse. Siden de levde i en stadig redsel for sjelens fortapelse, var de nøye med å gi klostrene rike gaver både i levende live og som testamentariske donasjoner. De fleste ga langt mer enn de egentlig hadde utkomme til, men dette var jo den eneste garantien de hadde for sjelens frelse, så hvorfor klage?

All denne rikdommen som ble klostrene til del, var likevel ikke bare av det gode. Den førte til at munkene slappet mer og mer av, og tok det ikke lenger så nøye med de moralske kravene til et rent liv, noe som ikke gikk helt upåaktet hen. Så, på 900-tallet kom reaksjonen, nærmere bestemt i det franske klosteret Cluny. Her skjedde det en hel omlegging og fornyelse av kloster livet. De regler og normer som her ble praktisert spredte seg snart til alle vestlige klostre. Moralen ble atter tatt på alvor og kulturelle og religiøse gjøremål fikk høy prioritet.

I bibliotekene ble det studert og forfattet bøker, og ute på markene ble det gjort litt av en innsats for å øke avlingene gjennom systematisk fremelsking av bedre og mer resistente vekster. Gjennom sitt målbevisste arbeid greide de å minske faren for sult og å mildne epidemiene, med det resultat at folketallet vokste.

Den religiøse fornyelsen satte også sitt preg på kirkene som ble bygd på denne tiden. De ble reist i en solid og streng stil, praktisk talt fri for alt som hette dekor, kort sagt, de ble bygd i romansk stil. På folkemunne ble disse kirkene, betegnende nok, kalt : ”Guds festninger”. Fornyelsen som Cluny klosteret sto for, spredte seg og ga også
byene et nytt liv. Snart forlot biskopene atter adelens borger og nye katedraler ble reist, også disse i romansk stil.

På 1100-tallet ble klostrene nok en gang overlesset med rike gaver, og nesten som en naturlov startet et nytt moralsk forfall. Men likens som sist kom reaksjonen, ikke fra Cluny klosteret denne gang , men fra et annet fransk kloster i Cister. Så rart det enn kan høres ut, var arkitektene til de nye kirkebyggene munkene selv. Faktum var jo at munkene
den gangen var tidens mest opplyste og langt på vei var de også eksperter i faget. Med tiden ble de likevel erstattet av borgerlige spesialister.

Munkene i Cister klosteret hadde andre ideer når det gjaldt den religiøsekunsten, og ønsket ikke lenger å bygge disse massive og mørke kirkene som de forrige klostrene hadde vært så opptatt av. De var rett nok benediktinere de også, men de hadde mer sans for kirker med mest mulig lys. Nå var målet å bygge med så store vinduer som mulig, slik at solstrålene kunne kaste sitt lys inn hele dagen. Tanken var god, men i praksis var det uhyre vanskelig å bygge med så store vinduer som de drømte om. Veggene ble ganske enkelt for svake, og de risikerte hele tiden at veggene styrtet sammen.

Skulle veggene bygges sterke nok , ville de bli altfor tykke og lite elegante. Selv om de var klar over problemene nølte de ikke med å prøve seg fram. Det ble bygging, ulykker med vegger som raste ut, og på`n igjen. De ga seg ikke, prøvde og feilet, tenkte og spekulerte, inntil en eller annen kom på den geniale ide å forsterke veggene med de såkalte strebe buer. Dermed fikk de det til, og katedraler ingen hadde sett maken til tok form..

Dette var noe som åpnet for en helt ny type kirker, og iveren etter å sette i gang med nye bygg var nesten til å ta og føle på. Dette skjedde på 1200-tallet i en av gjenerobringens mest aktive perioder, en tid da mange kirker ble ødelagt under krigshandlingene.

For de ivrige kirkebyggerne var dette nærmest en fordel, nå kunne nye kirker reises over branntomter eller ruinrester fra tidligere kirker. Lang tid tok det å reise disse katedralene, men praktfulle ble de og sto gjorde de. Den Gotiske æra hadde begynt.

Når vi i våre dager blir vist en av de imponerende byggverkene, var det kanskje en ide å sende en tanke tilbake til de som skapte disse mektige katedralene i en tid uten verken hjelpemidlene eller kunnskapen vi har til rådighet i våre dager.

Denne artikkelen ble tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania utgave 16 i 2008.