Portugals Historie – Sjøfart og Slavehandel

Sist fulgte jeg slektsgangen fram til Filip II, fra oldemoren den Katolske dronning Isabella, og til hans egen erobring av Portugal. På veien hoppet jeg over den viktige perioden med bl.a. Por¬tugals ekspansjon sjøverts. I dag går jeg derfor litt tilbake i tid og starter med Juan I`s tredje sønn, Henrik (1394-1460).

Tekst: SOLFRIED GJELSTEN

Vi treffer på mange “Henriker” i Historien, likevel tror jeg de fleste minnes nettopp denne “Henriken” når jeg forteller at han fikk tilnavnet Sjøfareren. Rett nok er det flere av vår tids historikere som mener dette tilnavnet er mer legendarisk enn akkurat fortjent siden karen aldri var noen sjøfarer. Likevel har han en viss rett til den gamle tittelen når vi ser på alt han gjorde nettopp for å fremme sjøfarten.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Henrik var ikke bare levende interessert i alt som hadde med sjøfart å gjøre, men han grunnla også en viktig navigasjons skole på “Verdens ende”, som forberget Sagres ble kalt den gangen. Til denne skolen fikk han hentet inn de fremste kartografer, navigatører og sjøfolk fra hele Europa, noe som uten tvil fremmet navigasjonskunsten. Etter hvert som behovet for å kunne dra ut på lengre sjøreiser økte, ble også båtene, karavellene, forbedret betraktelig.

Som alle andre stater på 1400 tallet, ønsket også Portugal å utvide sine grenser, men med grensen mot det mektige Castilla i øst og havet i vest hadde de ikke mange muligheter. Med Henriks navigasjons skole og forbedrete båter våget de seg stadig lengre ut i letingen etter nytt land. Håpet om ære, berømmelse og rikdom veide tungt, og tyngre enn redselen for det skremmende havet der de kanskje kunne risikere å seile utfor kanten av jorden. Resultatet lot ikke vente på seg, allerede i 1419 og 1427 ble både Madeira og Azorene oppdaget, og før Henrik døde i 1460 var også Cap Verdeøyene og Afrikas vestkyst sør til Sierra Leone oppdaget. Portugiserne seilte stadig lengre sørover, og på hvert sted som ble erobret anla de en handels stasjon med lagerhus og militære forsvarsanlegg.

I 1488 kom den dagen da sydspissen av kontinentet ble rundet. Alle og hvermann regner vanligvis med at det var Vasco da Gama (1469-1524) som var førstemann rundt Cap det Gode Håp, men dette ikke er nok ikke helt rett. For det første var det faktisk fønikerne som seilte rundt Afrika allerede 600 år f.Kr., altså ca. 2000 år tidligere enn Vasco da Gama. For det annet var det en kar ved navn Bartholemeu Diaz som rundet capet i 1488, og det i et forferdelig uvær som gjorde at capet ble kalt “Tordenværets Cap”.

Kong Juan II likte ikke noe særlig det navnet, og døpte det om igjen til “Cap det gode Håp”, som det fortsatt heter. Enda skulle det gå hele ti år før Vasco da Gama kom så langt at han også rundet capet. Det høres svært så enkelt ut at han rundet Afrika og fant sjøveien til India og opprettet handelsforbindelsen dit, men neimen om det var noen enkel affære i virkeligheten. Lenger nord på Afrikas østkyst ble han nemlig møtt av kanonsalver fra arabernes handelsstasjoner. Araberne var godt etablert og var aldeles ikke innstilt på å gi slipp på noe som helst av det de hadde oppnådd. Det ble en kamp på liv og død, en kamp som Vasco da Gama vant.

Til slutt kom han fram til India og kunne seile tilbake med en pepperlast som dekket tre ganger utgiften til hele ekspedisjonen. Portugal hadde oppnådd herredømme over en fantastisk lønnsom handelsrute. Monopolet på krydderhandelen sammen med alt gullet de fikk fra de Afrikanske handels stasjonene, gjorde at Portugal seilte opp til å bli det rikeste landet i Europa.

I Spania hadde det Katolske kongeparet, Isabella og Ferdinand, allerede i 1494 åpnet ruten til Amerika med alt hva det innebar. Det var nå paven fant det nødvendig å underskrive Tordesillas-Traktaten som delte hele verden mellom disse to foregangslandene, Portugal og Spania, der det ble bestemt at Portugal skulle ha rett på alle nye oppdagelser på de østlige delen, mens Spania skulle få rett på den vestlige delen. Bare få år senere ble Brasil oppdaget (i år 1500) på den østlige delen av kloden og tilfalt altså Portugal. Midt på 1500-tallet var det derfor Portugal som dominerte verdenshandelen. I tillegg kom så slavehandelen mellom Afrika, Europa og Brasil.

Slavehandelen ja, den var formidabel og fortjener så absolutt en plass i Portugals Historie, selv om den aldeles ikke tjener landet til mye ære. Det som hadde begynt så uskyldig med geografisk nysgjerrighet blandet med ønsket om å drive misjonsvirksomhet på de nyoppdagede stedene langs Afrikakysten, skulle på kort tid utvikle seg til en menneskejakt uten sidestykke.

Handelen med slaver var uhyre lønnsom, både som salgsvare og som gratis arbeidshjelp for nasjonen. På 1500-tallet regnet man til og med slaveholdet som en absolutt nødvendig del av landets økonomi. Sjøfolkene som seilte sørover var ikke lenger preget av korsfarerånden, nå var det størst mulig fortjeneste som sto i hodet på dem. Det var gull, slaver, krydder og fisk de var opptatt av. Portugal var nok det landet som startet med slavehandelen, men de andre Europeiske kolonimaktene fortsatte i samme spor. I følge Livingstone ble det tidlig på 1800 tallet f.eks., fanget ikke mindre enn 350 000 personer i Afrika. Den første tiden ble negrene beskrevet som “store aper, så dyktige at de med litt opplæring kunne erstatte en hushjelp” og videre “ Fra den tidligste barndom var de umoralske, med begredelige fjes, og de malte seg med farger for å virke mer skremmende”. Sjøfolkene selv beskrev dem som “barbariske kannibaler som ofret sine fanger”, eller som “svarte folk som tilbad djevelen”. Selv om Portugiserne blir regnet for slavehandler nr. en i Europa, var de neimen ikke stort bedre de andre landene heller.

Men tilbake til Kong Filip II, så hadde han de beste hensikter for land og folk, men populær ble han aldri. Hans barn og barnebarn prøvde ikke engang å gjøre sitt beste, og utbyttet landet på det groveste. Portugal måtte finne seg i 50 år under spansk styre, men da Filip IV midt på 1600-tallet fant på å skrive ut portugisiske tropper for å slå ned en oppstand i Catalunia, var begeret fullt og landet greide faktisk å rive seg løs fra det forhatte spanske styret. Portugal ble atter et fritt kongedømme under Juan IV av Huset Braganza.

Har du lyst å lese mer om Portugals historie så les Portugals historie del 1 og Portugals historie del 2.

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2012.