Portugals Historie del 2

Alfonso 1 Enrique hadde gjenerobret Portugal sør til Lisboa og erklært seg for Portugals første konge. Resten av Portugal var imidlertid på arabernes hender uten at Alfonso selv kom noe lenger enn til Lisboa. Det ble etterkommerne hans som etter atskillige år greide å fullføre gjenerobringen, med Alfonso III (1248- 1279) som satte kronen på verket da han tok Faro helt i syd. Totalt sett ble grensene omtrent som i dag.

TEKST: SOLFRIED GJELSTEN

Vel var landet gjenerobret, men trygge kunne de ikke være. Araberne hadde jo den stygge uvanen å komme tilbake for å ta det de hadde mistet, akkurat som i Spania. Alt land ble derfor fordelt mellom 100 mektige adelsmenn som fikk ansvaret for å beskytte det som var vunnet. Kirken fikk også hand om store landområder i takt med gjenerobringen.

Noe som virkelig forundret meg var at hele Portugal på den tiden ikke hadde mer enn ca 500 000 innbyggere, og likevel greide de å utvikle et fornuftig politisk system som fungerte. Da det første Cortes (parlamentet) ble samlet i Coimbra 1211 var det litt av en milepel som var nådd! Rundt 50 år senere var det Alfonso III som flyttet hovedstaden fra Coimbra til Lisboa.

Den kongen som gjorde seg mest bemerket etter gjenerobringen var uten tvil sønnen til Alfonso III, Dioni, som regjerte fra 1279 til 1325. Han var bare 17 år gammel da han kom på tronen etter at krigen mot muslimene var over, så hva nå? Hva skulle bli hans oppgave, og hvor skulle han begynne? Å styre landet i en fredstid, etter så mange år med krig, og uten noen statusoppgaver å ta fatt på, det kunne ikke være enkelt. Ungdommen hadde imidlertid større vyer enn å trakte etter simpel kriger ære. Hans store mål var å trygge landet , stabilisere det og sikre uavhengigheten for fremtiden, ingen liten oppgave med tanke på landets mektige nabo, Castilla. Men, Dioni visste hva han ville og satte igang.

Det første han gjorde var å bygge 50 solide festninger langs hele den lange grensen. Neste trekk var å få i stand en god og langvarig avtale med kongen i Castilla- Leon. Også det greide han. Grensene ble godkjent og Alcanices traktaten ble underskrevet av kongen i Leon år 1297. Slik står det i de spanske kildene jeg har brukt, men helt rett kunne ikke dette være siden kongen i Leon døde to år før traktaten ble underskrevet. Den som skrev under måtte derfor ha vært hans enke, den geskjeftige dronning Maria de Molina som satt som regent for den mindreårige sønnen Fernando.

Kong Dioni stoppet ikke med dette. Nå grep han fatt i landets dårlige økonomi og sørget for både skogplanting og forbedring av jordbruket. Korn, oliven og vin ble dyrket, salt ble utvunnet og saltfisk produsert etc. Som om ikke alt dette var nok ,la han også stor vekt på undervisning og kunst, samtidig som han grunnla universitetet i Coimbra i 1290, hele 200 år før universitetet i Kjøbenhavn. For å styrke kongedømmet tvang han kirken til å gi fra seg mye av styrings retten til kongen, som blant annet reorganiserte den mektige Tempelordenen og ga den navnet “Kristi Orden”. Ordenen som fortsatt var sterk, måtte nå forholde seg til kongen og ikke til Paven som tidligere, enten kirken likte det eller ei.

Uansett hva Dioni gjorde for å trygge land og folk, ble ikke innbyggerne kvitt den gamle redselen for sin mektige nabo, Castilla-Leon. Som det senere viste seg, var ikke denne redselen helt grunnløs likevel. Da Fernando I døde rykket enken Leonor opp som regent og den eneste datteren deres, Beatriz ble gift med Juan av Castilla (1379-1390). Ikke bare ble hun gift med erkefienden, men hun erklærte også at alle deres sønner skulle få arverett til Portugals trone. Dermed ble det litt av et spetakkel. Adelen støttet nemlig denne avgjørelsen, mens bønder og handelsmenn protesterte høylydt mot utsikten til et Castillansk styre en gang i fremtiden.

Det endte med et farlig opprør, der menigmann støttet Juan, en uekte sønn av Pedro I (Fernandos halvbror). Krigen varte i to år og sluttet ikke før Juan vant kampen nær Batalha i 1385, takket være hjelp fra England. Til minne om dette slaget ble det bygd et stort kloster i Batalha samme året som Juan ble kronet av Cortes. som den første konge av huset Avis. Som takk for den engelske hjelpen ble Windsor traktaten, en allianse som varte like til det 20 årh., underskrevet året etter, og i 1387 giftet han seg med Felipa av Lancaster.

Ut på 1400 tallet kom Isabella og Ferdinand, det katolske kongeparet, på tronen i Spania, og nye foruroligende ekteskap ble inngått. Dronning Isabella var nemlig en dame som handlet og planla på lang sikt, og hun var like ivrig etter å få tak i Portugal som sine forgjengere, og hun var atskillig smartere.

Da kong Manuel I i Portugal så seg om etter en ektemake, var hun øyeblikkelig frampå. Hun hadde allerede mange døtre, og nå presenterte hun sin datter Isabel for Manuel som et bra valg. De ble da også gift i 1497, et ekteskap som bare varte noen få år før hun døde. Dermed var den spanske Isabella frampå nok engang, “hva om han kunne tenke seg å ta søsteren Maria til ny hustru?” Kong Manuel syntes det var en god ide og i år 1500. feiret han for annen gang bryllup med en spansk prinsesse. Som tidligere var adelen vel fornøyd mens menigmann var bekymret, dette kunne ende med forferdelse!

Noen år senere var Isabellas barnebarn gifteferdig, og denne gang var det en Portugisisk prinsesse som giftet seg inn i det spanske kongehus, nemlig Isabel de Portugal med Carlos I (han vi kjenner som keiser Karl V). Så langt var alt såre vel, men heller ikke lenger. Disse to fikk nemlig en ikke ukjent sønn, den senere Filip II, altså oldebarnet til Isabella den Katolske. Filip ble også gift med en portugisisk prinsesse, nemlig Maria Manuela, og han var ikke mindre opptatt enn sine forgjengere av ønsket om å innlemme Portugal i det Spanske riket. Han fikk til og med sitt ønske oppfylt, selv om det ikke skjedde uten med sverd i hånd.

Etter alt som hadde skjedd tidligere var han utvilsomt arveberettiget, og den eneste som sto foran ham i rekken var onkelen kong Sebastian, den siste kongen av slekten Avis. Filip var ikke det spor lei seg da han en dag fikk høre at kong Sebastian hadde bestemt seg for å dra på korstog til Marokko, det kunne jo hende at han ville bli drept der nede, hvem vet? Slik gikk det også, den arme Sebastian mistet livet i en trefning i 1578, og Filip rykket opp som den nærmeste til å overta tronen. Portugal satte piggene ut, men hadde lite å stille opp mot den spanske stormakten, og i 1580 kunne Den spanske kong Filip II rose seg av å være Filip II av Spania og Filip I av Portugal.

Les Portugals historie del 1