Pablo Picasso – Kunstnergeniet i sine unge dager

Hadde det ikke vært for farens bror, lege Don Salvador, ville den fremtidige kunstneren vært erklært dødfødt! Jordmora hadde gitt opp å få liv i guttungen og la ham bare bort på et bord for å ta seg av moren. Imens gikk Don Salvador bort til den vesle som lå der uten tegn til liv. Onkelen røkte (det skulle vært i dag på fødestuen), og som et siste forsøk blåste han simpelthen røken rett inn i nesen på babyen, og dermed våknet småen med en grimase og et brøl av raseri.

TEKST: SOLFRIED GJELSTEN

Pablo Picasso gjorde seg bemerket den gangen i 1881, og han gjorde seg bemerket mange ganger senere i livet, både på godt og vondt. Noen enkel type å hanskes med ble han aldri, hverken i oppveksten eller senere i livet, han var egensindig, sta og vanskelig samtidig som han imponerte all verden med sine kunstneriske evner. Allerede før han kunne snakke greide han å gjøre seg forstått via tegninger. Han kunne tegne en spiral og vips resulterte det i en godkake med sukker på.

Han var heller ikke mer enn fire år før han begynte å lage dyr, blomster og rare fantasifigurer som han klippet ut i papir, for etterpå å bruke dem til skyggebilder på veggen. Det første ordet han sa var “PIZ”, som for ham betød “lapiz”, altså blyant. Så man kan godt si at han begynte tidlig på sin løpebane som kunstner. Alt dette høres jo svært så positivt ut, men atskillig verre ble det da han skulle begynne på skolen. Han måtte ha vært en håpløs elev, rastløs og urolig som han var. Ble han lei, reiste han seg ganske enkelt fra pulten og tok en tur bort til vinduet for å se ut om ikke faren kom snart og hentet ham.

Trenger du leiebil i Spania? Garantert billigst

Helt siden Lola, søsteren ble født i 1884, følte han seg tilsidesatt, han tålte ganske enkelt ikke at noen andre enn han selv var familiens midtpunkt. Han ble gjenstridig og redd for å være alene, og siden moren var opptatt av den lille søsteren, klynget han seg til faren i stedet. Så lenge han fikk pusle med det som virkelig opptok ham, var alt greit, men skolegangen ble et sorgens kapittel. Han hadde store problemer med å konsentrere seg, hørte ikke etter hva læreren sa og kjedet seg. Å få noe inn i hodet på den krabaten var omtrent umulig, enten det gjaldt lesing eller regning.

De vanlige fagene var det rene mareritt for ham , men fikk han bare papir og blyant glemte han alt omkring seg. Han hadde en fantastisk evne til å se detaljer og å få med alt som var nødvendig i bildet. Vanlige barnetegninger var ikke hans måte å tegne på, hans tegninger var forbausende voksne allerede fra han var bare guttungen.

Pablo ble født i Malaga i Spania, der faren hadde jobb på byens kunstmuseum, men det var vanskelige tider og da faren mistet jobben i 1891, måtte hele familien flytte nord til la Corunia der faren skulle undervise på en kunstskole. Hele familien følte seg som landflyktige, og vantrivdes i et ugjestmildt miljø, langt fra både slekt og venner. Året etter fikk Pablo begynne på kunstskolen med faren som lærer, og det varte ikke lenge før faren var klar over at han hadde fått et vidunderbarn i klassen. Karakterene til gutten lå på “Særdeles” eller “Særdeles med hedrende omtale”. Familien følte seg utenfor, det å få nye venner der nord virket helt håpløst. Likevel fant i alle fall Pablo en han følte seg trygg sammen med, en jevnaldrende jente som het Angeles. Disse to hang sammen støtt, delte tanker og interesser og hadde 100 ting å snakke om.

Hennes foreldre, som var av lavadels slekt, var imidlertid ikke særlig begeistret for denne forbindelsen. Forholdet var egentlig svært så uskyldig, men likevel, sønn av en simpel lærer på kunstskolen var da ingen ting å satse på. Bare tanken på at dette kanskje engang ville stå i veien for datterens fremtidige muligheter for en verdig ektemann, var nok til at de simpelthen sendte datteren av gårde til Pamplona. Pablo var utrøstelig, det var som om noe gikk i stykker inne i hodet hans, følelsene for denne jenta var nok atskillig dypere enn noen ante.

Da faren noe senere fikk tilbud om en lærerjobb i Barcelona, var familien bare glad for å forlate byen. Men før de dro arrangerte faren en utstilling av Pablos malerier og tegninger. Han fikk nok solgt noen bilder i begynnelsen, men da det ble kjent at “kunstneren” bare var 13 år gammel, ble det slutt på salget.

I Barcelona fant de seg atskillig bedre til rette, der faren kom inn som lærer på La Lonja, som kunstakademiet ble kalt. Pablo var knapt 14 år gammel men tidlig utviklet, og følte trang til å prøve ut sine nye følelser. Det var hele dager da han dro fra det ene bordellet til det andre, han hadde en kapasitet på området som ikke var sann. Han følte seg ovenpå og som rene eksperten, sin lave alder til tross. Bortsett fra bordellene brukte han stadig mer tid på sin kunst. Men, han ville være fri til å tegne og male etter eget hode.

Regler og anvisninger som gjaldt “gammeldags” malerkunst, brydde han seg lite om. Ikke for det, han beundret kunstnere som Velazquez og Goya, men selv ville han finne nye veier å gå, og utvikle nye ideer. Utålmodig var han som vanlig, men man blir nå en gang ikke en anerkjent kunstner bare over natten. Til sin store skuffelse førte ikke den første utstillingen han deltok på i Barcelona 1896, til noe gjennombrudd. Arbeidene hans ble bare så vidt nevnt i reportasjen fra åpningen. Da gikk det bedre året etter på utstillingen i Madrid, der han faktisk fikk en rosende omtale. For ikke å snakke om da bildene ble vist i hans fødeby Malaga. der han til og med oppnådde en gullmedalje for sine arbeider.

Unggutten på 16 år ville lære mer og han så fram til å få utvikle sine evner slik han selv følte trang til. Andre skulle ikke få bestemme hvordan han valgte å uttrykke seg på lerretet, der skulle han selv være enerådende. Spanias fremste kunstakademi lå i Madrid, ergo reiste han dit som sitt neste skritt mot berømmelsens høyder. Våren 1898 ble han imidlertid syk, antagelig av skarlagensfeber, og tok imot tilbudet fra sin venn Pallares om et opphold hos sin familie i fjell landsbyen Horta de Ebro, nær grensen til Aragon. Det skulle bli noen av de mest verdifulle månedene i kunstnerens liv, der han ikke bare gjenvant helbreden, men der livet i den vesle puebloen ga ham opplevelser han aldri glemte.

One thought on “Pablo Picasso – Kunstnergeniet i sine unge dager

Leave a Reply

Your email address will not be published.