Pablo Picasso – Alt jeg vet har jeg lært i Horta

“Alt jeg vet, har jeg lært i Horta”, påsto Picasso en gang han ble spurt om sitt opphold i den lille fjellandsbyen. Syk av skarlagensfeber i 1898 hadde han blitt med sin gode venn Pallares til Horta de Sant Joan for å komme til krefter igjen, og han ble der i mange måneder. Det ble en uforglemmelig og lærerik tur på flere måter.

TEKST: SOLFRIED GJELSTEN

I hele 8 måneder ble han værende i Horta, fikk oppleve det enkle livet i en liten avsides pueblo, fikk bli kjent med landlivets strev og gleder, og fikk oppleve et skikkelig og avsindig tordenvær. Alt sammen ble verdifulle minner han tok med seg tilbake til byen, minner som han stadig brukte i sine senere malerier. Særlig gjorde det grufulle tordenværet et dypt inntrykk, der han ble vitne til at en eldre kone og ei lita jente ble drept av lyn nedslag. Den ene av de to fikk hele ansiktet simpelthen delt i to, noe han om og om igjen tok fram i sine arbeider.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

I Horta ble han også kjent med en sigøynergutt som slo seg sammen med dem, så nå var de tre ungdommer som alle var ivrige malere. Som ungdommer flest var de også fulle av eventyrlyst, og det endte opp med at de alle tre dro opp i fjellene der Pallares visste om en grotte de kunne bo i. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan de tre kunstnersjelene nøt friheten, naturen og samværet der oppe i fjellheimen. Særlig utviklet det seg et usedvanlig varmt vennskap mellom sigøynergutten og Pablo. De var så tydelig knyttet til hverandre at det var ikke fritt for at tredjemann, Pallares, faktisk ble sjalu, noe som kommer tydelig fram når han senere forteller om denne tiden i fjellene nær Horta. Sigøynergutten blir omtrent ikke nevnt, alt dreiet seg utelukkende om eventyret Pablo og Pallares opplevde sammen.

Forholdet mellom Pablo Picasso og sigøynergutten gikk så langt at de til og med “blandet blod” på indianervis. Forholdet var så alvorlig at sigøyneren til slutt gjorde opprør på sin egen måte, kort og brutalt avsluttet han vennskapet med å forsvinne for aldri mer å vise seg. Han orket simpelthen ikke tanken på et liv sammen med en som ikke var sigøyner, uansett hvor glad han egentlig var i Pablo. Pablo på sin side følte seg nok en gang avvist og skjøvet til side. Om denne historien sammen med historien om jenta som reiste fra ham i Corona hadde noe å si for alle hans senere erobringer og skillsmisser, er ikke godt å si. Faktum er i alle fall at han var besatt av stadig å erobre nye kvinner senere i livet, kvinner han forlot i tur og orden.

Livet i fjellet og i Horta de Sant Joan gjorde ham godt ,og en dag pakket han sakene sine og sa farvel, med kofferten full av skisser og malerier, for å fortsette sin utdannelse som kunstner. Han var kun 16 år og hadde en lang vei å gå.

Vel ti år senere dukket han atter opp i Horta, og denne gang kom han i taxi og ikke på eselryggen som forrige gang. Pallares var ikke med denne gang, derimot hadde han med seg sin kjæreste Fernande for å vise henne puebloen han hadde fortalt så meget om, og som hadde gitt ham så meget. Puebloen, med sin spesielle arkitektur, landskapet rundt og fjellene i bakgrunnen, fascinerte også Fernande, som ikke hadde problemer med å skjønne Picassos begeistring for dette stedet. Han hadde sikkert håpet å få husly hos foreldrene til Pallares, slik som sist han var her, men det gikk nok ikke. Han og Fernande var jo ikke gift, og noe umoral i sitt eget hus ville ikke de gamle tillate, så de måtte bare se til å finne seg et hotell i stedet.

Sist Pablo var her, var han bare en ukjent ungdom på rekreasjon, og nå kom han tilbake som en berømt kunstner. Likevel var det ikke han som vakte størst oppmerksomhet, men den feiende flotte Fernande, der hun spradet rundt i byen i glorete sjal og hypermoderne klesdrakter. Folk ristet ikke mindre på hodet når denne fremtoningen til og med stimet inn på baren, uten herrefølge, og spilte domino med mannfolkene. Noe så uhørt! Ikke minst kvinnfolkene var sjokkert, slikt gikk jo ikke an! Da kvelden kom samlet de seg utenfor vinduet til det unge paret og kastet stein på ruten deres som uttrykk for sin fortørnelse. Picasso rev opp vinduet, og i fullt raseri fyrte han av noen skudd med pistolen. Ingen var i tvil om hva han mente, og moralens voktere forsvant per omgående.

Gemyttene roet seg forresten ganske snart, takket være Pablos vane med å dra opp store pengesedler hver gang han skulle betale. De enkle landsbyfolkene hadde jo aldri sett slike sedler før og var mektig imponerte. Bortsett fra denne litt lite hyggelige starten, utviklet oppholdet seg til en fredelig og trivelig tid i Horta, og de to endte opp med å bli stedets mest populære personer. Picassos nye fotoapparat vakte også stor beundring, i 1909 var jo dette med foto fremdeles noe ukjent og spennende, men du verden så nyttig. Det ble flittig brukt og Picasso fikk med seg mange verdifulle bilder fra sin yndlings pueblo, bilder han senere brukte i sine malerier: “La balsa de Horta, La fabrica de Horta de Ebro, Casas en la colina og El Pantano”.

I løpet av de fire månedene de var i Horta, arbeidet Picasso jevnt og trutt, hele 70 malerier rakk han å få ferdig før de atter dro tilbake til Barcelona og senere til Paris, men Horta glemte han aldri. Så sent som i 1969 uttalte han til og med følgende: “Jeg likte Horta utrolig godt. I blant tenkte jeg at jeg ville likt å slå meg ned der for godt, men da protesterte mine venner med ordene “Ja vel, men hva ville du ha der å gjøre?” Egentlig vet jeg ikke riktig, men kanskje ville det ha vært et bedre liv enn her”.

Om Picasso fikk med seg verdifulle minner og erfaringer fra Horta, satt også landsbyen igjen med verdifulle minner etter den berømte kunstnerens besøk. Både en gate og plassen foran kirken bærer Pablo Picassos navn, mens en rekke av hans arbeider, (200 kopier av bilder han malte mens han var her eller noe senere), henger i Centre Picasso. Horta de Sant Joan er også blitt utnevnt til et turiststed av nasjonal interesse.



Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2012.