Norsk akevitt i drammeglasset

Det er snart jul, det er lutefisksesong, det spises pinnekjøtt og vossakorv, det er ribbe og surkål på menyen. Da skal det være norsk akevitt i drammeglasset.

Tekst: Hans Svedbergh

Den historiske akevitten

Det var spesielt her i Norden at destillatet fikk navnet aqua vitae. Følgende sitat; ”…som kalles Aqua vit og som kan kurere alle hende Kranchdom som iht Menniske kandt haffne indvortis”, er sakset fra Eske Billes skrift, som fulgte med de edle dråpene fra Bergehus festning, til Erkebiskop Olav Engelbrektson i Trondheim i 1531. Mange mener at det var starten på destillasjonen i Norge.

Men flere historikere mener at drikken ble forsøkt mot svartedauen helt tilbake i 1349. Den gang sikkert hentet i Danmark eller Sverige. Historiske skrifter refererer til destillering i disse land allerede på 1400-tallet. Det var nok prestespråket, latin, som ble opprinnelsen til akevitten
– navnet: aqua vitae – livets vann, og vi finner lignende navn på destillater flere steder. Brandy på fransk heter jo også eaue-vie og på gaelisk finner vi usige beatha som ble til det engelske whisky.

Hvorfor brennevin fikk benevnelsen livets vann kan nok best forklares med at brennevin opprinnelig ble brukt som en medisin, som kunne kurere de fleste sykdommer, spesielt de innvortes og som også hadde egenskaper som en magisk drikk, som kunne gi mennesker ungdommens kraft tilbake. Smaken på destillatet var nok så som så den gangen, og forholdsvis fort ble det vanlig å tilsette uttrekk av forskjellige urter, først og fremst karve, men også mange andre varianter forekom. Malurt, ingefaer, einer, anis m.fl .

I Norge ble Hammer fra Melboestad foregangsmannen i utviklingen av akevitten. Han likte ikke all importen av brennevin og mente at dette kunne vi gjøre bedre selv. Hans bok om: Akevitter og Norske Baertinkturer fra 1776 var en lærebok i destillering og smakstilsetning av brennevin, og oppnådde viden berømmelse.

Poteten erstattet kornet som råstoff til akevitten fra 1800-tallet i Norge, og har vært basis siden. Norge var et fattig land, og befolkningsveksten krevde at man tok i bruk små og mindre tilgjengelige åkerlapper. Poteten gir langt høyere avkastning enn korn per kvadratmeter, så potetdyrkingen gav nok produksjonsoverskudd til å destillere deler av avlingen.

Våre naboer har gått tilbake til korn igjen. Norge er alene om å fatlagre akevitten. Den er dermed som oftest brun, i motsetning til de fleste svenske og danske produktene som er blanke. Derfor anbefales norske varianter å drikkes temperert, og ikke ”frosne” som i våre naboland. Akevitt, som lenge stort sett var ensbetydende med ”krydret brennevin”, ble i 1985 definert av EU som ”et nøytralt brennevin aromatisert med destillat av karve eller dill med alkoholstyrke på minst 37,5 % volum”. Brennevinets stil og karakter er følgelig i dag beskyttet innen EU-området på linje med cognac og skotsk whisky.

Linjeakevitt

Norsk akevitts internasjonale berømmelse kan med stor grad av sannsynlighet tilskrives linjeakevitten, som utgjør mesteparten av den eksporterte varen. I 1805 sendte kjøpmann Lysholm i Trondheim seilskuten Prøven helt til Batavia (dagens Jacarta) i Indonesia lastet blant annet med klippfisk, tørrfisk og potetsprit for salg og bytte med eksotiske varer. Det norske brennevinet fant imidlertid ikke noe nytt marked der. Nederlenderne hadde solgt sin genever hit, og den var blitt langt bedre mottatt enn det norske brennevinet. Sikkert noe slukøret kom de norske handelsmennene tilbake til Trondheim med spriten sin.

Men gleden ble desto større da de oppdaget at den hadde endret karakter på den lange sjøreisen. Temperatursvingningene og bølgebevegelsene hadde sørget for det. To ganger kryssing av ekvator, eller linjen som den ble kalt, hadde gitt det noe grove og fuselpregede brennevinet en avrundet og bløt karakter. Linjeakevitten var blitt skapt.

Norsk akevitt

Smaken av krydder er smaken av akevitt. Selv om norsk akevitt er laget av potet, regner vi krydder som råvaren. Det er tross alt krydderet vi smaker og ikke basebrennevinet som er nøytralt, fremstilt med kolonneapparat. Akevitt regnes derfor som aromatisert brennevin, slik som gin og genever.

I norsk akevitt er det ingen regler for hvor mange forskjellige urter og kryddere som kan brukes. For mange er det smaken av karve, den lakrisaktige aromaen, som er typisk for akevitt. EU-reglene krever at karve og/eller dill skal v være hovedkrydderne. De utallige kombinasjonene av krydder gir et hav av muligheter. Noen er dominert av noen få krydder eller urter, mens andre er svært sammensatte og fulle av nyanser. Det dukker opp flere og flere spesialakevitter som er laget til forskjellige årstider og matretter.

Lagring på fat setter også sitt preg på akevitten. Jo lenger akevitten får ligge på fat, desto mer preg av vanilje og noe karamell får den. Vil du kjenne tydeligst mulig krydder- og urtepreget, velger du en akevitt med minst mulig eller ingen fatlagring. Brukte sherryfat benyttes ofte til norske akevitter, og restene av sherryen som sitter i fatet setter sitt preg på akevitten, noe som kan minne om nøtter, rosin og tørket frukt.

Til hva slags mat?

Akevitt hører naturlig hjemme sammen med tradisjonell skandinavisk festmat, og matskikkene her nord har vært med på å utvikle og prege de forskjellige akevittstilene. Norsk tradisjonsmat er ofte fet og smaksrik, og hovedkrydderet i akevitten er da selvfølgelig de kryddrene som i henhold til folkemedisinen skal hjelpe på fordøyelsen. I tillegg renser den høye alkoholprosenten opp i fettlaget i munnhulen. De kraftige aromaene egner seg godt til smaksrike, sammensatte retter.

Kraftige akevitter med høy alkoholprosent og lengre fatlagring går godt sammen med fet og smaksrik mat som stekt eller kokt lam og sau. Mindre kraftig akevitt passer bra til svin, og de lettere og kortere lagrede varianter passer til fisk og skalldyr. Og så hører selvfølgelig øl til!

På Polets lister finner vi nesten 100 forskjellige norske akevittvarianter, hvilken er din favoritt?

Leave a Reply

Your email address will not be published.