Maurernes inntog i Spania

Kong Tariqs styrker kom mannsterke over Gibraltarstredet, og islamiserte den iberiske halvøy. I 800 år styrte de landet til iberene som atter en gang samlet styrker og gjenerobret sitt hjemland. Maurerne etterlot seg noen av spanias mest verdifulle skatter i form av praktfulle byggverk, vitenskap og kunnskap.

TEKST OG FOTO EDNA SOMERSET

Araberne erobret Spania på 700-tallet og grunnla Al-Andalus. General Tariq ibn Ziyad ledet en berberdominert hær over Gibraltarstredet fra dagens Marokko. Han var en svært viktig militær leder, som var stasjonert i Afrika, men som fikk i oppgave å erobre Spania. Når de hadde kommet seg over til Gibraltar holdt han en svært sterk tale til sine soldater, før de begynte sin invasjon av Spania.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Militærstyrkene møtte liten motstand og la snart hele den Iberiske halvøya under seg. Disse ”barbariske hordene”, som de ble kalt, hadde en langt høyere kulturell standard enn analfabetene de møtte. Befolkningen i Spania var en salig blanding av baskere, keltere og fønikere. Senere kom grekerne og romerne og deretter jødene etterfulgt av araberne og berberne.

Al-Andalus ble grunnlagt av Abd-el-Rahman, en prins fra Damaskus, og Córdoba ble her hovedsete, med 100 000 innbyggere
på det meste. Dette gjorde Córdoba til Europas største by på den tiden. Abd-el-Rahman bygget opp Al-Andalus etter mønster fra Damaskus og Bagdad og området fikk en voldsom økonomisk oppblomstring. Produksjonsmåter, teknikk og vitenskap ble overført til Al-Andalus, og astronomer, filosofer og leger grunnla læreseter for å spre kunnskap til sitt nye land. Araberne hadde flere hundre år før resten av verden forstått at jorden er rund, og hadde gjort grundige beregninger av jordradien. De studerte også stjernene og deres plasseringer i egne laboratorier. Sekstanten, oktanten og kompasset ble videreutviklet av araberne, noe som var nyttig på deres mange reiser i verden. Av kineserne lærte de å lage papir, og fra Kina brakte de også mange av deres planter og dyr til resten av verden.

Under Abd-el-Rahmans styre førte han Al-Andalus til suksess og rikdom. Rikdommen var først og fremst grunnlagt på en genial utnyttelse av vannet. Emiratet og senere kalifatet tok opp de romerske teknikkene med akvedukter og raffinerte dem. Det ble bygget underjordiske vannledninger, artesiske brønner, vannhjul og et stort system av sidekanaler og stikkrenner. Også det juridiske systemet ble nøye utviklet rundt administrasjonen av vannet. Vannsystemet førte til et velutviklet jordbruk. Allikevel var araberne nøye med at all dyrking av jorden skulle foregå i balanse med naturen. Vannkanalene ble også ført frem til deres utallige bad. Bare i Córdoba fantes mer enn 900 offentlige bad, tusen år før Norge fikk sitt første bad.

I Córdoba bygget de brostensbelagte gater med belysning og et godt utviklet kloakksystem. Araberne hadde et godt blikk for estetikk, noe som fremkommer både i deres utrolige byggverk og hager. I Córdoba finner man moske-katedralen La Mezquita. Den har en grunnflate nesten like stor som Peterskirken i Roma.

Moskeens opprinnelige konstruksjon er fra 784- 786, og i år 1000 ble den utvidet til det dobbelte, holdt oppe av 850 søyler. Moskeen er belagt med mosaikk innvendig og har store søyleganger. Midt inne i den gigantiske, åpne moskeen ble det på 1300-tallet bygget en kristen katedral. Å bygge katedralen inn i moskeen var naturligvis en sterk symbolhandling. I dag viser det bedre enn noe hvilke spenninger Córdoba og byens befolkning har gjennomlevd.

I 961 til 976 hersket Hakam i Cordoba og kulturen blomstret. Hakam var lærd og hadde sitt eget bibliotek bestående av 400.000 skrifter. Han ønsket å dele sin vitenskapsinteresse med allmuen, og grunnla ikke bare Córdobas universitet, men også 27 folkeskoler der fattige barn kunne lære å lese og skrive.



Astronomien var høyt utviklet, det samme var matematikken, botanikken og geografien. Alhambra i Granada er et annet praktverk bygget av araberne. Alhambra ble de mauriske kalifers residens. Det er plassert på en høyde nær byen, som gir en fantastisk utsikt som spenner fra byen Granada til fjellene Sierra Nevada i bakkant. Alhambra er omkranset av en ytre festningsmur, med en indre prakt man sjelden har sett. Rommene er samlet rundt en rekke gårdsrom, som blant annet Myrtegården og Løvegården. Her er det bueganger, flisbelagte gulv og tak, ornamenter, fontener og bassenger. På veggene, og takene, er det skrevet arabiske vers i fleng. Byggverket ble sterkt skadet da maurerne ble fordrevet i 1492, og senere av Karl 5s byggevirksomhet, men er i nyere tid blitt omsorgsfullt restaurert.

I nærheten ligger den særdeles grasiøse sommerresidensen Generalife. Hele området er som et eventyr å bevege seg i, både inne og ute i de mange parkene. Her kan man vandre rundt og forestille seg hvordan menneskene levde, se kvinnene sitte i vinduene som vender ut mot Granada, forestille seg vaktene som holdt utkikk etter potensielle inntrengere. Grøntområdene er vakre, med vannspeil og intrikate mønstre laget av planter, mosaikk og steiner.

De kristne overtok etter hvert styret, med katolikkene kong Ferdinand og dronning Isabel ved roret. Fra da av begynte nedturen. Araberne og jødene hadde vært bærere av en høyt utviklet vitenskap, teknologi og filosofi . Det høyt utviklete produksjonsapparatet de hadde skapt i Al-Andalus var bygget på deres kunnskaper. Da de ble borte, og det dreide seg om hundretusener av mennesker, var forutsetningen for rikdommene borte. Lærestedene som opprettholdt og utviklet disse kunnskaper ble ødelagt og mye av litteraturen deres gikk tapt.

Til tross for at araberne hadde lagt et godt grunnlag for både kultur og økonomi, klarte ikke spanjolene å forvalte dette. De fordrev araberne og jødene ut av landet, men frarøvet dem deres gull. I stedet for, som araberne, å skape verdier ved bruk av intelligens, begynte Spania sine plyndringstokter rundt i verden for å skaffe midler. Det araberne etterlot seg i Spania er en fantastisk historie, teknologi og noen byggverk verden sjelden ser maken til.