Leonor Guzman kongens elskerinne og stam-mor

Tross adelens inngrodde aversjon mot å få en bastard (født utenfor ekteskap) på tronen, var det nettopp en bastard som ved skjebnens ironi ble stamfar til Det Katolske Kongeparet, Isabella og Ferdinand.

Tekst: Sofried Gjelsten

For ordens skyld vil jeg minne om de som kom forut for bastarden Henrik av Trastamara, og starter med Fernando III el Santo (1217-1252) far til Alfonso X el Sabio. Alfonso X var han som fikk den norske prinsesse Kristina hit til Spania for å gifte seg med en av brødrene sine. Nestemann på tronen ble Alfonsos andre sønn, Sancho IV, han som fikk kongetittelen takket være sin kone Maria de Molina. Denne geskjeftige dronningen sørget også for å få sønnen Fernando erklært for den rette tronarving når faren døde, og det selv om hun manglet alle de nødvendige pavelige dokumenter både for mannens tidligere skillsmisse og deres eget ekteskap. Hun reiste til Roma, hadde et alvorsord med paven og fikk det hun ba om.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

I tidens fylde kom så Fernando IV på tronen og fikk sønnen Alfonso, den senere Alfonso XI. Han giftet seg med Maria av Portugal og de fikk sønnen Pedro I som ikke uten grunn fikk tilnavnet el Cruel (den Grusomme). Her omtrent kan vi starte historien om de to elskende, Alfonso XI og Leonor Guzman.

Historien om Alfonso og Leonor er den rene skjære kjærlighets romanen. Første gang han la merke til henne var i Sevilla. Noen kontakt ble det ikke den gangen, men hun gjorde et dypt inntrykk på kongen så bildet av henne bar han med seg i sitt hjerte i flere år uten å ha noe håp om å treffe henne igjen. Begge to ble gift på hver sin kant, hennes ektemann hører vi ikke noe om, men Kongens hustru ble Maria av Portugal. Denne forbindelsen var som vanlig en politisk affære for å sikre freden mellom de to landene, og uten at de hadde noen dypere følelser for hverandre.

Etter tre år var det enda ikke noen tegn på en mulig arving, noe som gikk hardt inn på Alfonso. Slik var situasjonen da han i året 1330 atter møtte Leonor, som i mellomtiden var blitt enke. Denne gang ble det gjensidig forelskelse ved første øyekast. Alfonso lengtet etter en arving og så gikk det som det måtte gå. Det endte med det vi i dag kaller samboerskap, et forhold som varte til døden skilte dem ad 20 år senere. En ektefødt sønn måtte han likevel sørge for, men denne kom ikke til verden før i 1334. Denne sønnen kom på tronen som Pedro I i året 1350 da kong Alfonso XI døde. Kong Pedro I var ingen god konge, og tilnavnet ”Den Grusomme” ble ikke gitt uten grunn.

Men hvem var egentlig denne konkubinen Leonor Guzman? Om vi leter i diverse spanske historiske verk virker det nesten som om hun aldri har eksistert. Et par steder har jeg funnet navnet hennes, men heller ikke mer, til tross for at i alle fall en samtidig historiker omtalte henne som ” den mest intelligente og dyktige kvinne under den spansk gjenerobringstiden”. Hun var ingen ”hvem-som-helst” heller, men kunne vise til en stamtavle som omfattet både kongelige og høyt stående adelsmenn. Selv så hun dagens lys i Sevilla året 1311, bare noen dager før også Alfonso ble født.

Som kongens elskerinne ville det være nærliggende å mistenke henne for ambisjoner og drømmer om en fremtredende plass i riket, men slike tanker var totalt fremmed for henne. Hun levde stille og tilbaketrukket på den plassen kongen hadde satt henne og stakk seg ikke fram på noen måte. En annen ting var at hun og kongen levde i et slikt nært forhold at de i fellesskap diskuterte og fant fornuftige løsninger på de problemer som oppsto i riket. Nå er Alfonso XI kjent som en av de beste kongene i gjenerobrings tiden, og var stadig på farten i krigsøyemed. Hver gang fulgte Leonor med og sto ved hans side, både fysisk og mentalt. Hun var besjelet av noe så sjeldent som en kombinasjon av tilbakeholdenhet og klokskap.

Hun var der når han trengte henne, trøstet og delte sorger og gleder med ham. Det ble sagt at ”det var hans kone Maria som bar dronningkronen, men at det var Leonor han elsket”. Det var hun som påvirket Alfonsos beslutninger, hun som ga råd og forslag til løsninger, hun som mottok ambassadører og hun som inspirerte og egget ham foran et slag. Hun var blant annet med under frigjøringen av Tarifa, fulgte sin elskede til samlingene med Cortes både i Burgos og Alcala, og var der da Algeciras ble gjenerobret. Hun var også med ham på den skjebnesvangre turen til Gibraltar i 1350 der Alfonso XI ble smittet og døde av den pesten som skulle komme til å herje over hele Europa, den vi i Norge kalte ”Svartedauden”.

Dette nære forholdet mellom Alfonso og Leonor var langt fra noen hemmelighet, noe som ga Juan Manuell, (en framstående, mektig og ambisiøs adelsmann), ideen om å bruke Leonor som en vei til egen makt. Slu som han var, gikk han til Leonor og ville ha henne til å kjempe for selv å bli dronning i riket, men Leonor avviste ham bare kaldt og bestemt. Hun ville ikke for noen pris bli årsaken til kongelige stridigheter og kanskje til og med utløse en borgerkrig. Dessuten var hun klar over at denne Juan Manuell var en dyktig intrigemaker hun helst burde holde noe på avstand.

Dette at dronningen selv aldeles ikke ble velsignet med noen stor barneflokk gjorde henne ikke mindre sjalu og misunnelig på Leonor som i løpet av de 20 årene hun var sammen med Alfonso satte hele 10 barn til verden. Alfonso selv var en god far og gjorde aldri forskjell på barna, bastarder eller ektefødte, alle ble behandlet med den samme kjærlighet og omsorg og alle fikk sine titler sammen med en trygg økonomi. Deres førstefødte ble døpt Henrik, og det var denne bastarden som kom på tronen etter at Pedro I el Cruel ble myrdet under borgerkrigen i 1369. Han grunnla Trastamara dynastiet som førte fram til Isabella og Ferdinand, de Katolske.

Men tilbake til Leonor, som hadde nytt godt av kongens kjærlighet, makt, rikdom og innflytelse, men som mistet alt da Alfonso døde. Den første som trakk seg vekk fra henne var kongens mangeårige, nære og trofaste venn Fernandez Coronel, barnas huslærer. Allerede under begravelsen sa han tydelig fra om at han trakk seg fra alle sine tidligere hverv, også fra sin oppgave som huslærer. I neste omgang mistet hun hus og hjem. Alle hennes motstandere, med dronningen og Juan Manuela i spissen , var ute etter henne og hun følte seg som et jaget vilt. I sin fortvilelse skrev hun til kong Pedro IV i Aragon og ba om hjelp og støtte. Men da kongen fikk brevet, var det allerede for sent å hjelpe henne, – den arme Leonor var arrestert.

Hennes siste trekk før arrestasjonen var litt av en genistrek, men hvordan hun klarte det sier ikke historien noe om. Rett for øynene på dronning Maria greide hun nemlig å få Juana Manuela, (datter til Juan Manuela) gift med sin sønn Henrik. Dronningen freste av raseri og skuffelse, hun hadde jo selv regnet med å få Juana gift med sønnen Pedro, og nå svor hun en blodig hevn. Etter arrestasjonen ble Leonor sendt som en kasteball mellom diverse fengsler innen hun til slutt endte i Talavera de la Reina der hun ble myrdet av en kongelig rettsbetjent en av de første dagene av mars måned 1351.

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2011.




Leave a Reply

Your email address will not be published.