Kampen om den Spanske skatten på havets bunn

Uten å si noe om den egentlige hensikten, hadde USA firmaet Odysseys greid å få alle de opplysningene de var ute etter om forliset av den spanske fregatten Mercedes i 1804. Etterforskeren Viktoria Stapell ble bare bedt om å finne ut så mye som mulig om gamle båter, deriblant også Mercedes, og Stapell hadde undersøkt og gitt videre alt de ba om. At kompaniets eneste interesse utelukkende dreide seg om skatten på Mercedes, var det ingen som ante noe om. Var det rart om hun ble sjokkert da det gikk opp for henne at hun var blitt lurt?

TEKST: SOLFRIED GJELSTEN

At Odysseys var på jakt etter skatten på havets dyp, og ikke bare ville ha bakgrunns stoff til en større artikkel, hadde over hode ikke streifet henne. Bildene av alle kassene, fulle av mynter, sølv og gull barrer, som reiste av gårde med flyet, lamslo henne. Øyeblikket etter kastet hun seg over telefonen og ringte til sine kompanjonger i Guardia Civil. “Hva i all verden er det som skjer?” Ville hun vite. Det ble litt av en oppstandelse, med undersøkelser på kryss og tvers, mens Victoria selv mailet over til Odysseys for å høre hva som var på gang. Svaret var ikke mye oppløftende: “Dette er høyst konfidensielt og ingen har lov å si noe, bare at den havarerte båten hadde et navn som lignet på et bilmerke, (Mercedes!)”

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Stapells hadde sendt alle sine papirer over til Guardia Civil og til Etterretnings kontoret (CNI) like før advokaten til Odysseys ringte og ba henne forlate Spania. “Du har taushetsplikt og vi betaler en billett for deg til Bahamas”, var beskjeden hun fikk samtidig som de truet med å anmelde henne for brudd på traktaten om taushetsplikt fordi hun hadde sendt sine referater til departementene. Med andre ord ble det et farlig spetakkel, og saken havnet i retten. Der kunne Stapell bevise at båten Mercedes var et krigs skip da det havarerte 5 oktober 1804.

Dette var et uhyre viktig bevis all den tid dommeren Pizzo, av forskjellige grunner, nektet å føre noen sak om så ikke var tilfelle. Hun kunne også bevise den historiske verdien denne båten hadde for Spania, sammen med tapet av alle mennene som gikk ned med skipet. Alt dette, fortalte hun, sammen med beskrivelsen av skatten i skipets buk, var blant de opplysninger hun hadde gitt til Odysseys. Saken skulle føres i USA, og James Goold ble hyret som Spanias advokat.

Det ble en noe merkelig retts sak, der Odysseys på alle måter prøvde å bagatellisere funnet som var gjort. De visste ikke noe med sikkerhet om båten de hadde funnet, hverken navn eller nasjonalitet, heller ikke om lasten hørte til denne båten, påsto de! De hadde “bare funnet en skatt med mange gull og sølvmynter, som de egentlig ikke visste hvor kom fra”. Da Goold ba om nærmere opplysninger både om funnstedet, båten og lasten, svarte Odysseys i første omgang at alt som kom fram måtte behandles konfidensielt. Advokatene refererte her til en merkelig presedens som ble kalt “Oppskriften til Coca Cola”. Av hensyn til konkurransen hadde dette kompaniet, under en retts sak i 1985, oppnådd at intet av oppskriften skulle offentliggjøres. Når dette kunne gå for Coca Cola, burde det vel kunne innvilges for Odysseys også, mente de. Men den kom de ikke langt med, saken var nemlig allerede offentlig gjort i enkelte medier.

Alle bevisene Spania kunne slå i bordet med, levnet ingen tvil. Fregatten Nuestra Senora Mercedes var et krigsskip som seilte i en fredelig periode. Lasten skulle til Kronen og formuen til handelsmennene. Båten var en fregatt med kanoner, styrt av militære i en ustabil tid, en tid da England, Frankrike og Spania hver og en kjempet om herredømmet på sjøen.

Kompaniet prøvde likevel å overbevise retten om at Mercedes kun seilte i handelsøyemed, og at hele lasten derfor tilhørte handelsstanden. I tilfelle ville også andre enn Spania kunne kreve sin rett til skatten. Dermed kom regjeringen i Peru også på banen. Deres advokat Maney hevdet at Peru hadde rett på en del av skatten siden Spania og Peru på den tiden var knyttet til hverandre, og sølvet og gullet tross alt var utvunnet i
Peru.

“Hvis det er slik”, svarte dommeren Pizzo, “ burde jo Peru kreve sin del av alt gullet i de spanske kirkene og katedralene også, da “.
Diskusjonen gikk høyt og de merkeligste argumenter ble ført i marken, der sammenligningen med et ekteskap (Spania/Peru) og med barn og barnebarns rettigheter til deler av skatten sto i sentrum. Til slutt skar Pizzo igjennom og avsluttet den tåpelige krangelen med ordene: “ Vet dere hva? Dette fører oss til den logiske slutningen at vi, Adam og Eva og alle sammen er arvinger”. Advokat Goold: “Men dette er da ingen sak for denne retten”, hvorpå Pizzo avsluttet: “Nei, selvfølgelig ikke, så nå tar vi en pause”.

Selve prosessen varte gjennom tre år, med søksmål, beviser og dokumenter. Samtidig satte også de politiske og diplomatiske kreftene seg i bevegelse. På den annen side prøvde Odysseys på alle måter å hindre et fullstendig nederlag. De gikk så langt at de betalte et lobbyistfirma for å bruke sin innflytelse til å få kongress medlemmer og senatorer i Washington til å endre loven som beskyttet alle militære fartøyer. Det var et spørsmål som gjaldt muligheten for å endre definisjonen på “ senkede fartøyer”. Arbeidet til lobbyistene fikk gjennomslag i Congressen men ble nedstemt i senatet, og Odysseys kom ingen vei.

Retten kom omsider fram til at “Funnet var en offentlig eiendom til en stat, og måtte leveres tilbake til de legitime eiere uten noen form for kompensasjon for funnet”, forklarte Mariano Aznar, medlem av den Vitenskaplige kommisjon for “ Nasjonal Plan for beskyttelse av undersjøiske skatter tilhørende et lands nasjonal arv”.

Den lysende skatten av sølv og gull er vel tilbake i Spania, men kan likevel atter bli et diskusjonsemne, siden de forskjellige museer i Spania nå ber om hver sin del av skatten. Den siste som har kommet med en slik søknad er Ayuntamientaen i Segovia, men det blir en annen historie.

Les del 1 av denne artikkelen Kampen om den Spanske skatten på havets bunn


Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2012.