Jødenes historie i Spania

Legenden sier at jødene kom hit sammen med fønikerne nesten 1000 år f.Kr.. Det finnes mange indisier på at dette er riktig, men verken historikere eller arkeologer har til dags dato funnet noe handfast bevis for denne påstanden. For en som ikke er historiker virker likevel alle tegnene Ganske overbevisende.

Tekst: Solfried Gjelsten

I historien om arabernes inntog i Spania 711, fortelles det at Tarik og mennene hans bl.a. fant ”Kong Salomo`s bord” i Toledo. Det ble beskrevet som et fantastisk vakkert kunstverk laget av agat, pyntet med ekte perler, rubiner og smaragder. Om dette virkelig hadde vært kong Salomo`s bord, hvem andre enn jødene kunne ha brakt det dit, da? I Bibelen kan vi lese at apostelen Paulus hadde sterke ønsker og planer om en reise til Spania for å få kontakt og å preke for hebreerne her.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Paulus levde og virket rundt midten av det første hundreåret e.Kr., altså lenge før kristendommen hadde fått fotfeste i Romerriket, – en jødene var her allerede. Man kan jo spørre hvorfor? I følge legenden skulle kong Salomo, og andre hebreere, ha reist sammen med fønikerne og handlet med Tarsis (los tartesos) som holdt til ved Guadalquivir.

Senere har man funnet dokumenter som forteller om en konge fra Hispania som i ledtog med Nebukadnesar kjempet mot jødene, (VI årh. f.Kr.) En kamp som resulterte i at det første templet i Jerusalem ble ødelagt og mange jøder ble deportert bl.a. til Babylonia som slaver. Da Nebukadnesar trakk seg tilbake, hadde den spanske kongen (noe navn blir ikke nevnt) med seg en stor kontingent med Jødiske slaver.

I Bibelen finner vi flg. Uttalelse: ”De deporterte fra Jerusalem, som kom til SEFARAD —” I jødiske skrifter blir betegnelsen Sefarad tydet som et hint nettopp til Den Iberiske Halvøy. Dette kan være forklaringen på at det her i landet dukket opp en meget lærd jøde ved navn Jonatan ben Uziel allerede i det første årh. e.Kr.. Det er i alle fall lett å anta at han måtte være en etterkommer av de Tidligere jødene her i landet.

En annen ting som også er ganske påfallende er den argumentasjonen jødene brukte da de under det katolske kongeparet (sist på 1400-tallet) ble anklaget for å ha drept Jesus. Deres svar lød: ”Hvordan kunne i det, når vi kom hit til landet allerede flere hundre år før dette skjedde?” Akkurat denne uttalelsen kan dokumenteres, mens mye av det andre fremdeles kun er indisier fortalt i legender. Om vi nå fjerner oss fra et noe usikre og går over til fakta, har arkeologene funnet mynter fra det første hundreåret både i Ampurias og i Mataro, ikke langt fra Barcelona, tegn som viser at det var jødiske bosetninger her også, i likhet med mange andre steder rundt Middelhavet.

Under keiser Titus, på 70-tallet e.Kr., ødela romerne det andre tempelet i Jerusalem. Senere tvang keiser Adrian jødene til å rømme landet og de spredde seg først og fremst rundt Middelhavet. En stor gruppe havnet også her i Spania, og fra denne tiden begynner arkeologene å finne diverse gravskrifter og gravsteiner etter den jødiske befolkningen. Funnsteder som Merida, Almeria og Caceres har vært nevnt.

Det første Consiliet, etter at kristendommen var erklært som statsreligion i Romerriket, ble holdt i Granada på 300-tallet. Fra dette møtet ble det utsendt en meget alvorlig anmodning til alle godseierne om ikke under noen omstendighet la jøder få velsigne avlingen, da var de nemlig redd det ville resultere i at den kristne velsignelsen skulle bli forkastet av Gud selv. På meg virker denne anmodningen nesten som en slags garanti for at Gud ikke skulle bli fornærmet. Men, påbudet virket mot sin hensikt. Vi må huske at kristendommen var ganske nylig akseptert, og rundt på småsteder og gårder levde hedninger, jøder og kristne sammen i den beste forståelse med hverandre.

Påbudet fra prestene tok de derfor overhode ingen notis av. Istedenfor kun å be om prestens velsignelse, gikk de for sikkerhet skyld til rabbineren også for å få hans velsignelse i tillegg. De følte seg mye tryggere for en god høst når begge parter hadde fått si sitt. Heller ikke ble consiliets påbud om å skape et klart skille mellom de forskjellige trosretningene tatt alvorlig. Det kunne dreie seg om klesdrakter, matskikker eller seremonier. De ga simpelthen en god dag i alle slike påbud og fortsatte å leve slik de var vant til. Dette må ha vært en helt vanlig reaksjon siden de samme anmodningene og påbudene, i stadig strengere ordelag, ble sendt ut fra hvert eneste consilium om fulgte.

Ut på 400-tallet gikk det mer og mer tilbake med Romerriket, mens Vestgoterne smått om senn overtok styret i landet. De nye herrer var arianere, som ikke godtok kirkens offisielle lære om treenigheten, så nå ble det altså ennå en trosretning å forholde seg til . Likevel bød ikke det på de helt store problemer, i alle fall ikke de første hundre årene. Selv jødene fikk leve i fred og kunne praktisere sin religion som de ønsket, uten innblanding.

Forandringen til det verre kom først da Leovigildos sønn Recaredo konverterte til kristendommen og erklærte at den kristne tro skulle være landets felles religion. Til denne dag hadde forholdene for kristne og jøder vært temmelig like. Alle kunne livnære seg som arbeidere,godseiere, rike og fattige om hverandre, slik de alltid hadde gjort. Vanlig var det at godseierne gjorde bruk av slaver på gårdene sine, der de kristne kunne ha jødiske slaver mens jødene brukte kristne slaver. Dette var så vanlig og dagligdags, og økonomisk nødvendig, at ingen tidligere hadde reagert på denne ordningen. Under den senere kong Sisebuto på 600-tallet var ikke dette lenger noen selvfølge. Noe av det første denne kongen bestemte, var at jødeneikke lenger fikk lov til å ha slaver i det hele tatt. Økonomisk var dette et hardt slag for jødene, som nå så seg nødt til isteden å ansette kristne arbeidere mot betaling. Begrepet om konkurranse vridende ordninger, var tydelig nok ikke oppfunnet enda.

Forandringen til det verre kom først da Leovigildos sønn Recaredo konverterte til kristendommen og erklærte at den kristne tro skulle være landets felles religion. Til denne dag hadde forholdene for kristne og jøder vært temmelig like. Alle kunne livnære seg som arbeidere, godseiere, rike og fattige om hverandre, slik de alltid hadde gjort. Vanlig var det at godseierne gjorde bruk av slaver på gårdene sine, der de kristne kunne ha jødiske slaver mens jødene brukte kristne slaver. Dette var så vanlig og dagligdags, og økonomisk nødvendig, at ingen tidligere hadde reagert på denne ordningen. Under den senere kong Sisebuto på 600-tallet var ikke dette lenger noen selvfølge. Noe av det første denne kongen bestemte, var at jødene ikke lenger fikk lov til å ha slaver i det hele tatt. Økonomisk var dette et hardt slag for jødene, som nå så seg nødt til isteden å ansette kristne arbeidere mot betaling. Begrepet om konkurranse vridende ordninger, var tydelig nok ikke oppfunnet enda.

Kong Sisebuto gikk også så langt at han truet jødene med landsforvisning om de ikke lot seg døpe, noe som gjaldt både på fastlandet og på Balearene. Forholdene for jødene ble etter hvert så håpløse at Det IV Consiliet i Toledo så seg tvunget til å ta affære. Noe bedre ble det nok, men forholdene fortsattestort sett å være meget vanskelige både for konverterte og ikke konverterte jøder. De siste påbud fra goternes side mot jødene skriver seg fra slutten av 600-tallet da de ble beskyldt for å konspirere med jøder på Afrikasiden med tanke på opprør mot goterne.

Det finnes ingen bevis for at slike planer var i emning, men etter så mange år med trakasseringer, myrderier og all verdens forbud og ydmykelser, var det ikke utenkelig at beskyldningene hadde sin rot i virkeligheten. Sant eller ikke sant, varte det imidlertid ikke lenge før jødene fikk sin hevn, og det fra en kant de neppe hadde drømt om. Arabernes angrep i 711ga dem en unik sjanse til opprør mot det estgotiske styre, og de nølte ikke med å gripe denne sjansen.

De gjorde simpelthen felles sak med araberne, hjalp dem og støttet dem på alle måter, som soldater og som femtekolonister i byene m.m. I følge historikerne var denne hjelpen en av grunnene til den raske erobringen av Al Andalus.

Les også artikkelen om jødene i Spania under kristent styre.

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2011.