Historie – Gjenerobringens siste kapittel Del 1

Vi har alle fått med oss at Granada falt i 1492, og at Colombos oppdaget Amerika samme året. Likevel er jeg ikke sikker på at vi alle har like klart for oss hvilke forhold som rådet på begge sider av grensen, blant muslimene på den ene siden og de kristne på den andre siden. Her er det mye å ta fatt i, og mange uvanlige historier som utspant seg, ikke minst på den muslimske siden.

Tekst: Solfried Gjelsten

En av disse historiene kan det være fornuftig å merke seg. Den viser hvor skjør utviklingen og fremtiden for hele Peninsulaen kunne være, og hvordan tilfeldigheter kunne ha endret hele historien for både Spania, og Europa også for den del. Vi går tilbake til 1487, da det muslimske Malaga i lengre tid hadde lidd under de kristnes beleiring. De kristne var så absolutt på offensiven, og muslimenes forsøk på å bryte beleiringen var til ingen nytte. Situasjonen begynte å bli kritisk for byens innbyggere, og mange gjorde fortvilte forsøk på å rømme fra det hele ved å overgi seg til de kristne. Det var sikkert ikke daglig kost med slike overløpere, men det var heller ikke så helt uvanlig. Dette forklarer hvorfor ingen gjorde anskrik da en muslim, i vakre klær og kledt som en skriftlærd, meldte seg for de kristne. Han presenterte seg høflig som Ibrahim, og ba om foretrede for leirens øverstkommanderende, i det han antydet noe om en hemmelig vei han kjente gjennom de muslimske rekker. Ibrahim ga seg ikke og til slutt ble han ført fram for sjefen, Don Rodrigo Ponce de Leon, (forøvrig den samme karen som mange år senere oppdage , og ga navn til, Florida, men det er en annen historie).

Heller ikke nå ville Ibrahim røpe noe mer om denne hemmelige ruten gjennom muslimenes rekker. Han insisterte først å bli ført fram for de kongelige, som tross alt var hærens øverste ledere. Lite visste Ponce om at det var den selvsamme Ibrahim som hadde ledet muslimene i et stort slag mot de kristne bare noen dager tidligere under ropet “Det finnes kun en Gud, Allah, og Muhamed er hans profet!” Ibrahim snakket godt for seg, og det endte med at Ponce virkelig førte denne muslimen inn på de kongeliges enemerker. Hadde de kristne vært litt mer observante, ville de nok ha registret det litt hånlige og tilfredse smilet i Ibrahims fjes da første del av planen hans var et faktum. Ikke før var han inne på de kongeliges strengt bevoktede område, før han så et luksuriøst antrukket par som kom imot ham. Han, som aldri tidligere hadde sett kongeparet, tok det for gitt at dette måtte være kong Ferdinand og dronning Isabella, og dermed skjedde saker og ting før noen fikk sukk for seg. Smidig og rask som han var, dro Ibrahim plutselig fram en skinnende dolk, som hadde vært gjemt under kappen han bar, og styrtet bort til de elegante nyankomne med mord i blikket. Adelsmannen var den første som ble angrepet ,og fikk alvorlige kutt i hodet og på kroppen, før hans hustru så muslimen komme mot seg med dolken klar til angrep. Begge to ble alvorlig såret, men berget merkelig nok livet. Ibrahim derimot, hadde ikke stort mer han skulle ha sagt. Han ble grepet, uskadeliggjort og lemlestet per omgående. Som avslutning ble det lemlestede liket hans kastet over Malagas bymur til skrekk og advarsel. Kongeparet, på sin side, kunne takke sin
Gud for at de før angrepet hadde trukket seg tilbake for å hvile ut. Muslimene hevnet seg grovt ved å drepe en kristen adelsmann de holdt fanget, og bandt liket fast på et esel de sendte ut til de kristne som en parodi på Kristi inngang i Jerusalem.

Dette er bare en av mange historier om hendelser under den lange og vanskelig kampen om herredømmet over Granada. Egentlig går stridighetene helt tilbake til Alfonso X el Sabio`s far, kong Fernando III el Santo, som erobret byene Cordoba i 1236 og Sevilla i 1248, mens el Nazari Muhammed I grunnla Granada riket i 1238. Muhammed I`s rike omfattet i starten provinsene Granada, Malaga og Almeria, foruten deler av Cordoba, Sevilla, Jaen, Murcia og Cadiz, alt i alt et område på rundt 30 000 kvadrat kilometer. Siden den gang avanserte de kristne sakte men sikkert, og Granada riket skrumpet mer og mer inn. Situasjonen ble etter hvert så vanskelig for muslimene, at de til slutt ikke så noen annen utvei enn å gå med på en avtale om å bli vasaller under Castilla, med plikt til å betale skatt for å bevare freden. Som om dette ikke var nok, måtte de også forplikte seg til å bidra med soldater om kongen i Castilla trengte hjelp i en eller annen krig. Takket være indre stridigheter og problemer i Castilla, greide nå muslimene å holde grenseområdene sine ubeskåret.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

På slutten av 1300-tallet under el Nazari Muhammed V, sto Granada på høyden av sin makt, men det var en storhets tid som ikke varte særlig lenge. Like etter denne sultanens død begynte riket for alvor å knake i sine sammenføyninger. Intriger og maktkamper ble daglig kost, og bidro sitt til å svekke riket, noe de kristne visste å dra nytte av. Ganske typisk var det da Mulay Hacen overtok styret i 1461, ikke som en fredelig overtakelse fra far til sønn, men som en brutal detronering av faren, Sa`ad. Likevel, rett skal være rett, den brutale sønnen gjorde mye bra for landet i løpet av de første årene han satt med makten. Han fikk styrket forsvaret langs grensen, øket antall soldater og fikk tatt tilbake enkelte områder fra de kristne, siden kong Henrik IV (halvbroren til den senere dronning Isabella) var fullt opptatt med indre problemer i Castilla. Den positive tiden for Granada varte imidlertid ikke særlig lenge. Aragon og Castilla ble forenet gjennom ekteskapet mellom Isabella i Castilla og Ferdinand i Aragon, og fra 1474 sto gjenerobringen av Granada som deres absolutt viktigste oppgave. Likevel måtte de pent ta det med ro, avtalen mellom Granada og Castilla sto fremdeles ved makt, og enkelte punkter i avtalen var til og med strøket, så her gjaldt det å trå varsomt.

Da var det at Mulay Hacen, i rent overmot, gjorde sin største tabbe. Sist på året 1481 gikk han til angrep på det kristne Zahara i grensesonen til Cadiz. Dette var nettopp hva det katolske kongeparet hadde ventet på. Muslimene hadde selv brutt fredsavtalen, så nå var det fritt fram for Isabella og Ferdinand å angripe Granada riket. Det skulle bli en lang og hard strid som varte i hele ti år. Selv om kampene bølget noe fram og tilbake, var det likevel de kristne som smått om senn hadde framgang. Allerede i februar 1482 gikk de kristne til angrep på Alhama, bare 50 Km. utenfor Granada by. Det var en mektig hær med 2500 ryttere og 3000 fotfolk, ledet av markien i Cadiz, den før nevnte Ponce. Det ble en nådeløs kamp som resulterte i 800 falne muslimer foruten 3000 fanger. Det ble en stor seier, men også en kostbar seier. Saken var nemlig den at i området rundt Alhama var det en mengde fiendtlige festningsverk som for enhver pris måtte holdes og forsvares for ikke å tape terreng nok en gang. Dette visste selvfølgelig Mulay Hacen meget godt, og han drøyde ikke lenge før han gikk til motangrep. Det gikk imidlertid ikke akkurat slik han hadde ventet, selv om han fikk god hjelp fra afrikanske tropper. Parolen blant de kristne var nemlig: “Ikke under noen omstendighet å vike for muslimene!” Det ble en nærmest overmenneskelig innsats fra de kristnes side, men de greide å holde stillingen. Verre var det for Mulay Hacen. Fra å være en tiljublet helt, snudde folkets begeistring, og han ble kritisert for ufornuftige disposisjoner og dårlig ledelse. Mer om de indre stridighetene blant muslimene i neste nr.


Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania nr.1 2013