Guardia Civil – institusjonen som skulle sikre ro og orden

Den eneveldige , og egoistiske kong Ferdinand VII, forlot denne verden i 1833, og etterlot seg et land på konkursens rand. Nærmeste arving til riket var datteren Isabel som fikk dronning tittelen allerede som tre-åring med moren som regent til hun ble myndig. Det var ikke mye tilbake av det engang så mektige Spania, økonomien var fatal, analfabetismen lå på over 70 %, fattigdommen var skrikende og folket sultet mens landeveisbandittene var en ren plage. Fremtiden var kort sagt ikke særlig lys, og oppgavene som regenten, Maria Cristina, og regjeringen sto overfor syntes uløselige.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Første betingelse for å få gjort noe med de håpløse forholdene i riket, var å gjenopprette ro og orden i landet. På den tiden kong Ferdinand døde, hadde nemlig landeveisrøverne erobret hele landets veisystem og terroriserte små og store sentre alle vegne. Folk kunne ikke være trygge for overfall noen steder, hverken ute på landsbygda eller i de mer urbane strøk. Fotgjengere, ryttere og diligencer var alle like utsatte for overfall. Kong Ferdinands bestefar, Carlos III, som i sin tid hadde gjort en kjempeinnsats for å bedre korrespondansen mellom hovedstaden og de store byene, hadde ikke i sin villeste fantasi drømt om at noe slikt en gang skulle kunne skje. Hva nå med de faste ukentlige ruter han hadde opprettet i alle retninger, med overnattings stedene , de nye broene og eskorten på de farligste etappene ? Det virket som om alt hadde vært forgjeves. I hans tid var det greit å reise, men nå, – nå var en reise simpelthen forbundet med livsfare. Slik kunne de bare ikke ha det, noe måtte gjøres, men hva?

Landeveisrøverne, (eller “los bandoleros”, som de heter på spansk), hadde gjennom generasjoner operert enkeltvis, men var på 1800-tallet gått over til å slå seg sammen og angripe i faste gjenger, noe som ikke akkurat gjorde problemet enklere å løse. De forhatte bandittene vek ikke engang tilbake for overfall der mord var en del av opplegget deres. I et dokument fra 26 januar 1844 uttalte regjeringen følgende: “ Regjeringen trenger en nasjonal styrke som bestandig står ferdig til å beskytte folk og eiendom; spesielt her i Spania hvor vi lider under resultatet av kriger og sivile uroligheter, og ikke har annen hjelp å støtte oss til enn Militsen og Hæren, begge deler fulle av feil og lite egnet til å gripe fatt i problemene”

Både Hæren og Militsen var simpelthen altfor opphengt i den politiske tilhørigheten og var rett ut sagt lite effektive. Regjeringen var fullstendig klar over at motstanden mot å opprette en ny nasjonal innstans var stor, og overveide mulige løsninger meget nøye. Meningene var delte. Noen mente dette måtte bli en innstans underlagt det militære, mens andre holdt fast ved tanken om en sivil gruppe av militært kaliber. Etter mange og harde diskusjoner var det de moderate kretsene som i hovedsak fikk gjennomslag for sitt syn, men ikke uten at de også fikk med flere av ideene til de radikale.

Det ble general Fransisco Javier Giron, greve av Ahumada, som ble spurt om å ta på seg den vanskelige oppgaven å etablere en brukbar instans. Han var en meget fornuftig og dyktig kar på den konservative siden i politikken. Noe endelig svar ville han ikke gi før han hadde fått tenkt grundig gjennom saken sammen med nære medarbeidere og fortrolige. Resultatet av deres tanker og diskusjoner ble nedfelt i et dokument kjent under navnet: “Hvorfor det er nødvendig å velge en av hærens generaler som leder for en Guardia Civil ( datert 20 april 1844)”. I dette dokumentet hadde greven også understreket sine personlige krav for å ta jobben. Han forlangte en uinnskrenket rett til personlig å utpeke fremtidige samarbeidspartnere over hele landet, og ville ha en nærmest diktatorisk rett til å ta nødvendige avgjørelser i enhver sak som måtte dukke opp.

Dokumentet ble overlevert til daværende regjerings sjef, general Narvaez, som godkjente alle punkter bortsett fra ett, “Guardia Civil” skulle ikke tilhøre hæren! Dermed var saken avgjort og Ahumada (som han gjerne ble kalt) satte seg ned og forfattet de strenge reglene som skulle gjelde for alle som ble ansatt i den nye gruppen.

Slik reglene ble formulert var det lett å se at den godeste Ahumada var en ekte idealist. Han mente det så vel, men han glemte å regne med muligheter, tankegang, og vanlige skikker i tiden. Han forlangte bl.a. at alle som ville bli med i Guardia Civil måtte beherske lese og skrivekunsten. I praksis ville det si at bare de færreste ble godtatt som aspiranter så lenge analfabetismen i landet lå på hele 70 %. Han måtte bare finne seg i å endre kravet til at søkeren måtte se til å lære seg kunsten snarest mulig om han ville bli antatt. Av andre håpløse krav kan nevnes : Forbud mot å spille om penger, forbud mot vin og annen alkohol, krav om å kutte ut alt som het banning og ukvemsord, krav om personlig hygiene og barbering flere ganger i uken etc.etc. Forseelser kunne straffes med til avskjed på dagen, mens resten av staben måtte ta over arbeidet deres uten å få tillegg i lønna. I praksis fungerte ikke dette i lengden, og mangt måtte endres selv om selve ideen bak kravene ble bevart.

Ahumada så det som både viktig og nødvendig at hans folk oppførte seg på en måte som vakte respekt og beundring hos vanlige folk. Først da kunne de ha håp om, og få støtte til, den vanskelige oppgaven de tok på seg, nemlig å gjenopprette ro og orden i riket.

Greven av Ahumada, som tok på seg å lede Guardia Civil, var den 11 i rekken avetterkommerne til Atzekernes keiser Montezuma i Mexico. Hans barnebarn ble nemlig ført til Spania av kong Filip II. Både han, og hans etterkommere ble alle vel ansette menn innen adelen, med titler som både greve og marques etc.

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania. Utgave 20 i 2011.