Gaudis arkitektur – en kombinasjon av fantasi og praktiske ideer

Selv om Gaudis liv i seg selv kan gi stoff til en hel bok, gir også selve arkitekturen han skapte, med all sin fantasi og ideer, innhold nok til et gedigent verk. Det vi ser av en bygning i første omgang, er bare et overfladisk syns inntrykk som sier lite om ideene som ligger bak selve byggverket. Det kan være kunstneriske løsninger av praktiske problemer, eller tanker han gjerne vil gi uttrykk for på sin egen måte i form av symbolske figurer knyttet til bygningen. Vet man litt om alt dette får man unektelig mer ut av et besøk til hans mange utrolige byggverk.

Tekst: Solfried Gjelsten

Noe av det første turistene i Barcelona ønsker å se, vil jeg tro er Gaudis livsverk, La Sagrada Familia, en katedral så spesiell og annerledes at man enten blir betatt eller bare rister på hodet i vantro, ”en kirke skal da ikke se slik ut”? Men, han hadde en mening med det alt sammen, eller som han sa: ”Jeg vil at kirken skal kunne leses som en åpen bok”. La oss ta det forfra, fra den gang han mot alle odds fikk oppgaven å fullføre et byggverk som en annen arkitekt (Villar) hadde begynt på men trukket seg fra.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Oppdraget var gitt av ”Foreningen til den hellige Josefs minne” og var til å begynne med ment også å omfatte et helt kompleks av sosiale institusjoner foruten en skole. Foreningen hadde sett seg lei på all verdsliggjøringen i tiden og ville gjøre noe med det. For Gaudi ble det likevel først og fremst selve kirken det dreide seg om.

Da han overtok etter Villar, gjorde han forandringer på alt som lot seg forandre. Det hele skulle passe inn i hans egen drøm om et byggverk til den hellige families ære. Her må det innskytes at i motsetning til ungdommens negative holdning, hadde han på sine eldre dager totalt endret synet på kirken og dens verdier. I første omgang valgte han å satse på øst-fasaden, den som skulleillustrere alt det håpefulle i forbindelse med Jesu fødsel og liv. Vest-fasaden, med hele lidelseshistorien, ville han ta til slutt for ikke å skremme folk vekk.

Hans tanke var ikke bare å skape en praktfull arkitektonisk kirke, men også en kirke man skulle kunne ”lese” som en åpen bok. Derfor har han i så stor grad gjort bruk av symbolsk utsmykking, samtidig som han i bygningen har fått med så mange illustrerende skulpturer fra Kristi liv som mulig. Ta nå for eksempel de tolv tårnene som symboliserer de tolv apostlene. Alle har de en original avslutning som på avstand ser ut som mitraer, altså bispeluer. Apostlene ble jo til biskoper, følgelig måtte tårnene få en avslutning som viste til nettopp det.

De mindre tårnene kan minne om bispestaver, og de livlige fargene på toppen er der ikke bare for pynten sin skyld, men like meget for symbolikkens skyld. Selve den grønne fargen, for eksempel, er jo håpets farge, bare for å nevne noe. Dessuten ville han ha utpreget glade farger nettopp på Øst-fasaden mens han skjelte til naturens egen fargeprakt. Alle fargene han hadde planer om skulle imidlertid bero til kirken var ferdig. Først når den tid kom, skulle katedralen fremstå i all naturens fargeprakt.

Det aller høyeste tårnet, som ikke er bygget enda, skulle symbolisere Kristus selv. Det skulle rage 170 meter over bakken og bli opplyst av lyskastere fra hvert av de tolv tårnene. Fra korset på toppen skulle dette siste, mektige tårnet ha en kraftig lyskaster som kunne lyse ut over byen for å illudere Kristi ord ”Jeg er lyset”.
La Sagrada Familia er dessuten det beste eksempel på Gaudis fundamentale oppdagelse, nemlig at parabolske buer og skråstilte pilarer kan tåle trykket fra meget store hvelvinger. Han trengte ikke ”gotikkens krykker” som han sa, enda kirken hans hadde temmelig store mål. Bare hovedskipet var 95m langt, og tverrskipet 60 meter. Hans måte å arbeide på var også helt spesiell, idet han lot bygget vokse organisk fram og ledet fra selve arbeidsplassen, mens andre arkitekter satt ved tegnebrettet og utarbeidet hele bygningen til minste detalj før selve arbeidet startet.

Selv det kjempemessige prosjektet La Sagrada Familia fikk utvikle seg på denne måten. Skulle det være noe som ikke stemte med hans fantasier, ja så forandret han planene der og da og ikke på tegnebrettet. Akkurat dette hendte med de opprinnelige, firkantede tårnene ved inngangen til den store katedralen. De virket altfor dominerende og dermed ble de omgjort til de runde tårnene vi kan beundre i dag. Nå skulle vi jo tro at han hadde mer enn nok med denne kjempeoppgaven, men likevel tok han også på seg andre oppgaver som gikk mer eller mindre parallelt med katedralen.

Som et eksempel på hva som kunne skje når han fikk utfolde seg helt fritt, er det fristende å fortelle om teglstens fabrikanten Vicens hus, som ble bygd samtidig med La Sagrada Familia.
Det tok litt tid før Gaudi fant ut hvordanhan ville bygge dette huset, med vekt på bruk av rå, ubehandlet naturstein og keramiske fliser.

Først etter et par år kunne omsider den utålmodige fabrikanten glede seg over at det hele var i gang.
Selv om Vicens hadde vært svært så fornøyd da han fikk Gaudi til å bygge forseg, ble han, etter hvert som huset mer og mer lignet et eventyrslott fra Tusen og en Natt, noe skeptisk og engstelig for økonomien.

Det var ikke billig å bygge etter Gaudis fantasier, imponerende fint ble det nok, men teglsteins fabrikanten nærmet seg faretruende konkursens rand. Han mistet nattesøvnen og holdt på å gå på veggene av bare nervøsitet. Så skjer det utrolige. Nysgjerrige byggherrer strømmet til fra hele Catalunia for å se dette merkelige huset som vokste fram. Folk ble vilt begeistret og Gaudis bruk av kjeramikkfliser ble etter hvert så populært at det forårsaket den renemotebølge over hele Catalunia. Enden på det hele ble at fabrikanten, som også produserte disse flisene, aldeles ikke gikk konkurs, men simpelthen tjente seg rik på hele byggingen.

Gaudi var også en mester i å kamuflere helt ordinære og nødvendige installasjoner som ledninger, vannrør og skorsteiner slik at de så ut som rene utsmykkings arbeider. Mer spesielle enn noe annet var selvfølgelig skorsteinene hans, der ikke to av dem var like. De var ganske enkelt skulpturelle kunstverk hver eneste en.

Vet du forresten at den berømte benken i Guellparken ble utformet etter menneskekroppen ved at han lot en naken mann sette seg på den ennå myke sementen slik at de fikk avtrykket hans å gå ut etter. Utsmykkingen av benken er laget av haugevis med keramikkfliser som han kjøpte sekkevis og lot arbeiderne bruke sin egen fantasi på. De som har vett på det, påstår at de kan se en kunstnerisk utvikling mellom start og avslutning slik at det endelige resultat minner om et Miro produkt, komponert lenge før Miro i det hele tatt hadde laget et eneste bilde.

Hele parken ligger i en meget tørr fjellside, og Gaudi spekulerte en del før han kom på hvordan han kunne få tatt vare på hver eneste regndråpe som parken ble velsignet med. Under den store plassen, som er dekket med porøs sand, laget han et nettverk av vannledninger som fanget opp alt vann og ledet det ned gjennom støttesøylene under plassen og videre ned i en 12 000 liters sisterne under trappen nedenfor. Lufteluken til sisternen ble så formet som Python, det mytologiske dyret som vokter over de underjordiske sjøer. for å antyde at her under ligger parkens vann reservoar.

Mye mer kunne vært sagt om alle hans ideer, men jeg lar det være med dette og håper at leseren har blitt en smule nysgjerrig på å lete fram flere fakta fra Gaudis arkitektverden.


Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2011.




Leave a Reply

Your email address will not be published.