Fra riddere til tempelriddere

Første gang begrepet ridder dukker opp i historien, var under Carolingerne i Frankrike på 700-tallet. Dette var imidlertid bare den spede begynnelse og kan ikke sammenlignes med de senere riddere. De første ridderne var ganske enkelt et resultat av adelens ønske om væpnet beskyttelse på sine store gods i en turbulent tid. Disse ridderne var gjerne vanlige, kraftige arbeidsfolk, mannfolk som visste å bite fra seg når det trengtes. De ble rustet ut med både hest og våpen, og etter en viss tid med nødvendig trening, ble de satt til å verge både folk og fe på godset.

Tekst: Solfried Gjelsten

Fra denne tidlige begynnelsen, og særlig utover på 1000 tallet, utviklet riddervesenet seg til det vi i dag forstår med en ekte ridder. Etter hvert som kravene ble skjerpet, blandet også kirken seg inn i utdannelsen med sine krav om et rent og kristent liv.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Neste skritt kom under gjenerobringen da det ble behov for folk til å verge gjenerobret område mot muslimene. Bønder fra nord ble lokket med frihet og fullt krigsutstyr om de ville bosette seg i disse grenseområdene, noe som virkelig fristet de ufrie bøndene som levde under en streng og nådeløs adelsherre. Disse ridderne ble kalt Caballeros villanos (fritt oversatt til ville riddere) for å understreke at de hørte til en lavere klasse enn vanlige caballeros, som er det spanske navnet på ridder.

På 1000-tallet, eller noe før, var det nemlig bare adelige menn med en lang og hard opptrening bak seg, som kunne bli slått til riddere. Skjønt det fantes iblant noen unntak. Om en soldat hadde gjort seg spesielt bemerket for sin heltemodige innsats, i en eller flere kamper, kunne han som belønning bli slått til ridder.

Det vanlige var imidlertid at en adels-familie gikk bevisst inn for at familiens nyfødte krabat skulle få en fremtid som ridder. Dette var en bestemmelse som kom til å prege hele guttens oppvekst. For oss kan det høres nesten brutalt ut, men faktum var at treningen startet allerede mens de fremdeles bare var små guttunger på fire – fem år. Lekene deres var trehester og trevåpen og faren oppmuntret ungene til å ”leke turneringer” og andre ting i samme gate. I en alder av 10-11 år ble de så sendt til et annet slott for å få en røffere opplæring langt fra egen familie.

De skulle lære atskillig mer enn bare det å slåss, de måtte lære lydighet, høflig opptreden, konversasjonskunst, foruten musikk og poesi for å kunne underholde damene, etc. De måtte også lære å beherske seg, en vanskelig kunst for unge og oppfarende karer. De ble provosert, kommandert og plaget på alle vis som ledd i den mangfoldige treningen til en fullverdig ridder. Først når adelsmannen, som sto for opplæringen, mente at ungdommen var moden for det, ble han slått til ridder gjennom en omfattende seremoni. Noen kunne oppnå ridderslaget forholdsvis raskt, mens andre trengte lengre tid på å bli godtatt. Kravene var beinharde og det var også de som aldri oppnådde det ettertraktede ridderslaget. Selve ridderslaget var forbundet med alvorlige og omfattende seremonier foruten store festligheter. Det var ikke uten grunn at alt dette ble regnet for ungdommens største opplevelse i livet.

Utover 1000-tallet kom det urovekkende meldinger fra Midtøsten: den hellige by Jerusalem var i fare. Ikke bare det, men keiseren av Bysants, Aleksios I Komnenos, tapte kampen mot de tyrkiske muslimene, og sendte en fortvilet bønn om hjelp til pave Urban 2. Pave Urban 2 drøyde ikke med å sende ut en anmodning til riddere i alle land om å dra til Jerusalem for å beskytte den hellige by mot de vantro, og ellers spre den kristne lære. Etter mange oppfordringer dro det første korstoget av gårde i 1095. Selv om det i første omgang var riddere som ble utfordret til å dra østover, varte det ikke lenge før også andre ble fristet til å dra. Leilendinger og fattigfolk som levde et usselt liv i stor fattigdom ble lokket med full frihet og med ettergiving av gjeld om de bare ville ta del i kampen om og for Jerusalem.
Tanken på at de kanskje ville få anledning til å skaffe seg rikdom på veien, lå nok også i bakhodet. Det å røve fra de rike var jo ingen sjeldenhet den gangen. Bare de færreste av disse typene, lavest på den sosiale stigen, hadde noe begrep om hvor langt de skulle dra, og allerede på kveldstid den første dagen, stanset de opp og lurte på om de ikke snart skulle få øye på denne byen de var på vei til.

Vel framme hadde imidlertid disse utrente fotfolkene lite å stille opp med mot muslimene i kamper der livet ikke var mye verdt. Rykter om de forferdeligste massakre nådde hjemstedene, og det ble klart at noe måtte gjøres for å beskytte alle som hadde dratt den lange veien for å verge Den Hellige By og den rette lære.

Det var under disse omstendighetene at Tempelridderordenen ble grunnlagt av ni franske riddere ledet av Hugyens De Paynes og Geoffrey st. Omar. Siden de holdt til like i nærheten av ruinene etter Salomos Tempel, ble det også skumlet om at den egentlige grunnen til ordenen ikke var å beskytte korsfarerne men å fi nne noe som skulle ligge gjemt i tempelruinene. Om de virkelig fant noe, sier historien intet om.

Ordenen ble grunnlagt i 1119 som en vanlig munkeorden. De måtte avlegge en ”fattig-ed” som var vanlig i et kloster men ikke blant riddere. Siden ridderne som regel besto av rike adelsfolk ville dette si at de måtte gi fra seg alt de eide av verdier til ordenen. Når vi så tar med at ordenen også mottok store gaver fra andre velstående adelsmenn, foruten donasjoner fra Paven, fritakelse fra skatt og fl ere andre privilegier, så varte det ikke lenge før ordenen representerte en økonomisk maktfaktor man måtte regne med. Ikke bare var de rike, men de visste også å bruke sin rikdom på en inntektsgivende måte. Rundt i Europa bygde de borger som sentre for deres økonomiske virksomhet, der sentrene i London og Paris var de største. Fra 1135 begynte de å låne ut penger til pilegrimer som ønsket å dra til det hellige land. Bankvirksomheten deres vokste og det varte ikke lenge før konger og andre mektige personer ble viktige låntakere i dette systemet. Noen lavrentelån var det heller ikke snakk om, tempelordenen gjorde ganske enkelt bruk av rene ågerrenter som ville ha vært utenkelige i våre dager.

Tross alt ble tempelriddernes ”bankvirksomhet” likevel høyt ansett og respektert, ikke minst fordi de hadde innført noe helt nytt som best kan sammenlignes med våre kredittkort.Korsfarerne kunne betale inn sine penger til ett av sentrene i Europa og bare få med seg et bevis og en hemmelig kode. På bestemmelses stedet kunne de så presentere dette beviset og få pengene utbetalt.

Tempelridderne drev også en meget lønnsom pantelåner virksomhet, med regler som gjorde det omtrent umulig for noen å innfri lånet. Ikke rart om ordenen stadig økte sin rikdom og en gang var så rik at den til og med eide hele Kypros!
Vel var tempelridderne de rene fi nansgenier, men de var også meget dyktige krigere. I dag blir de ofte satt på lik linje med våre dagers elitestyrker. Om de ikke var så mange, satte de ikke desto mindre spor etter seg, og ble sogar de krigerne muslimene fremfor alt følte respekt og redsel for.

Da muslimen Saladin i 1195 greide å gjeninnta Jerusalem, fortsatte tempelridderne sin virksomhet i Europa. I Spania fikk tempelridderne i Ponferrada ansvaret for beskyttelsen av pilegrimene til Santiago, mens de ellers la hovedvekten på sin økonomiske aktivitet. Dette fungerte helt til Filip IV i Frankrike var så nedtrykt av gjeld at han gikk til angrep på Tempelridderne 13 oktober 1307, som jeg har fortalt om tidligere.

En tempelridder var en underlig blanding av munk og soldat, eller som en samtidig sa: ” De var en løve i krig med et lams hjerte.”

Les også om tempelridderenes endelikt.

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2010.




Leave a Reply

Your email address will not be published.