Eurokrisen ruller videre

Gjeldskrisen i den industrialiserte verden, ikke minst i eurosonen, har dominert den politiske og økonomiske agendaen i Europa og ellers i verden de siste to årene. Mange av EU-statene har brukt mer penger enn de har hatt de siste ti årene.

Fordi innføringen av euroen i 1999 gjorde det billig å låne, bestrebet man seg ikke på å kutte i underskuddene. Etter finanskrisen i 2008 sprøytet landene inn milliarder for å holde bankene og samfunnet ellers i gang. Som følge vokste statsgjelden til ikke bærekraftige nivåer. Da Hellas fikk ny regjering høsten 2009 viste det seg at den forrige hadde skjult hvor ille det sto til med landets finanser. Landet mistet umiddelbart tillit i lånemarkedene, og EU og IMF måtte trå til med en krisepakke på 110 milliarder euro i mai 2010.

Vi mistenker at noe av det samme vil skje i Spania etter valget 20. november, der Partido Popular og Mariano Rajoy trolig står som vinnerne på banketten valgnatten. Vi har tidligere påvist hvorfor rapporteringen til det spanske BNP neppe kan stemme.

Siden finanskrisen har politikerne halset etter markedene, som i stor grad retter seg etter ratingbyråene, som har hatt det travelt med å nedgradere land, banker og bedrifter. Disse gikk på en smell da de ikke oppdaget Lehmann-skandalen tidsnok, og har ikke tatt sjansen på det samme igjen. Det har ført til nedgraderinger, dertil følgende mistillit og økte renter i land etter land som blir avkledd med statskassen full av gjeld. Så langt har Irland og Portugal i tillegg til Hellas, måttet få økonomisk nødhjelp, mens Italia og Spania står i fare for å havne i samme situasjon.

Den siste måneden er fokuset igjen blitt rettet mot Hellas, som 26. oktober fikk innvilget en ny og omfattende redningspakke fra EU. Eurosonekrisen er i fare for å skape en global bølge av ustabilitet ved å suge likviditet ut av verdens finansmarkeder, ifølge ledende politikere og ledere i finanssektoren. Resultatet vi ser er en blanding av økonomisk dumskap og politisk kaos i EU området.

Skal en forstå krisen, bør en ha politisk innsikt og evne til å forstå de politiske prosessene som utspiller seg. EU har svært mange utfordringer:

1. Felles valuta (Eurosonen) kan ikke annet enn kategoriseres som ett uoverveid økonomisk eksperiment, i alle fall om en er etterpåklok.

2. Italia, Spania, Irland og Portugal,Belgia og mange flere, har som de fleste vet en enorm gjeld, som er bygget opp etter at euroen ble innført. Disse landene er avhengig av at den akutte krisen (Hellas) løses for at rentene ikke skal gå opp og knekke betalingsevnen hos dem selv. I tillegg kreves økonomisk vekst framover.

3. Hellas er i realiteten konkurs, men reddes foreløpig i et kaos av politisk spill og mangel på forståelse og vilje til endring. Det er en skummel kombinasjon. Her kan en vente seg en politisk polarisering, og et militærkupp er slett ikke usannsynlig. Da er det uansett på hodet ut med Hellas.

4. Eurosonen mangler overnasjonale styringsverktøy, noe som gjør beslutningsprosessen nærmest til en såpeopera, der nasjonalforsamlingene i hvert enkelt land både bidrar til at tidsperspektivet blir dratt i feil retning og at det framover slett ikke er sikkert at landene vil oppnå enighet om nødvendige tiltak. Når lederne blir enige om tiltak, er det bare et lite skritt mot en endelig beslutning, som tar verdifull tid for at de folkevalgte skal krangle seg ferdig i hvert enkelt medlemsland.

5. Sør-Europa og Nord- Europa har svært ulik holdning (kultur) og ryddighet i forhold til budsjetter. Mens man i nord tradisjonelt har solid økonomi, og tjener på eurosamarbeidet via valutafordeler, er overveiende budsjettdisiplinerte osv, kan ikke det samme sies som endel andre land, spesielt i sør, som devaluerte sine valutaer under en lav sko, før eurosamarbeidet var et faktum. Samtidig erkjenner de landene med solid økonomi at de gjeldstyngede landene ikke kan gå under, fordi det vil ramme dem selv som en boomerang. Alle sitter dermed i samme båt. Dette skal samtidig være en garanti for en løsning, dersom den finnes.

Beskjeden er den samme fra alle økonomiske hold. Få stabilisert situasjonen snarest, tid er penger og her må rettferdighetssansen vike. De rike nasjonene må dra lasset for at Europa og verden ikke skal oppleve en ny finansiell kollaps, verre enn 1929. Politikere er likevel politikere og i et demokrati er de avhengig av folkelig støtte for å overleve neste valg. Folkelig motstand i de rike landene mot å hjelpe det de oppfatter som korrupte regimer i sør, kan føre til at man ikke makter å komme i mål før det er for sent.

Utviklingen går lynkjapt. Greske Papandreo og italienske Berlusconi er vippet av pinnen. Det skjer mye i Italia nå, og man kan forvente omtrent det samme spillet her som i Hellas. Italia er presset økonomisk, men en ny statsleder i Italia vil roe markedene for en stakket stund, fordi denne vil ha en iboende oversikt, forståelse og forhåpentligvis vilje til at opprydningen må starte. Det er nettopp av motsatt grunn at Berlusconi mistet majoriteten i nasjonalforsamlingen.



Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania utgave 19 i 2011.