Emaus – Kunsten å gjøre det umulige mulig……..

Den uavhengige hjelpeorganisasjonen Emaus har arbeidet siden 1979 med å hjelpe de trengende. Fra et gammelt hus i Altea hvor barn i store vanskeligheter fikk hjelp fra frivillige, har organisasjonen vokst enormt og tar seg av mange flere barn, mishandlede kvinner, eldre uten midler til å greie seg selv, kriminell ungdom, psykisk handicappede og barn fra Sahara som trenger legehjelp, uten at dette er alt.

TEKST OG FOTO: UNNI WARPE

Det sier seg selv at for å kunne hjelpe så utrolig mange, trenger Emaus selv også hjelp. I disse krisetider er det ikke så lett å få endene til å møtes, og de ansatte i Emaus og alle vi frivillige som hjelper så godt vi kan, strever for at barn, ungdommer, mødre, eldre og hele familier skal kunne leve et så verdig liv som mulig.

I dag vil jeg fortelle dere om de to sentra som Emaus har i den lille byen Relleu, som ligger i innlandet, snaue 4 mil fra Alicante. Det hele startet med gammelt hus i elendig forfatning, som har blitt restaurert og ombygd etter behov og muligheter. Tross i uhyggelige lån var det en idyllisk start, med barnehjem kombinert med dagsenter for de gamle. Både barn og eldre hadde stor glede av dette samværet i åtte år, men etter hvert ble de gamle pleietrengende og det var ikke tilstrekkelig med bare et dagsenter. Det var trist for de eldre å miste «barnebarna» og for barna å miste «besteforeldrene», men huset er altså nå kun for mindreårige.

I begynnelsen var det ikke vannrør helt fram til huset, slik at de måtte få levert vann med tankbil. En sveitsisk klubb samlet sammen penger til å få lagt de tre kilometrene med rør, noe Emaus er evig takknemlig for. Nå har dessverre den klubben nedlagt, da det ikke er flere medlemmer tilbake.











Det bor for tiden 11 mindreårige på barnehjemmet, som ligger i det gamle huset fremdeles. Huset er stort og fint, med mange forskjellige oppholdsrom, stort kjøkken og lyse og trivelige soverom. Den delen av 38 huset som soverommene er i, har nytt tak etter at det gamle begynte å lekke så ille at ungene måtte flytte ut av rommene og sove sammen på en stor møtesal. Selve eiendommen er nydelig, med god plass for lek og kos i hage og utekjøkken. Et basseng ligger tørrlagt og dekket; noen velmenende mennesker samlet inn penger og fikk bassenget bygget, men saken er at Emaus-barna tilbringer sommerdagene på det kommunale bassenget sammen med resten av barna i landsbyen. I det hele tatt er de familieløse mindreårige hos Emaus i Relleu veldig godt integrert i lokalsamfunnet, noe som ikke alltid er like enkelt.

Da jeg besøkte hjemmene i mai, ble jeg mottatt av blide ansatte som jobbet på kjøkkenet og passet på en av guttene som var hjemme den dagen, og glade beboere som stelte hagen. Det er de psykisk funksjonshemmede som tar seg av å vanne og stelle de utallige blomsterbedene, og hagen strutter av fine blomster og deilige lukter. På det enorme kjøkkenet stod det en kasse med nyplukkede grønnsaker som jeg skulle få med meg som takk for at jeg kom. Ungene kom hjem fra skolen og kysset meg velkommen og var så høflige og søte at det var helt rørende, og det var i det hele tatt vidunderlig fra ende til annen. Og her kommer faktisk det utrolige: når enkelte «velgjørere» ser hvor fint barna har det, tenker de at Emaus trenger jo ikke hjelp! Barna har det jo bra, de er sunne og friske og veloppdradde! Det er til å grine av. Ungene har det ikke slik fordi Emaus har ubegrenset med penger å bruke på dem. De har det slik fordi Emaus snur og vender på hver eneste euro, de reparerer og gjenbruker og spinker og sparer på absolutt alt, for at alle beboerne deres skal leve som oss andre. De ansatte sørger for at barna opplever en riktig blanding av kjærlighet og disiplin. At noen derfor tenker – og sier høyt! – at Emaus er for rike til å gi dem noe, er til å grine av.

Et annet problem med oss mennesker, er at vi har en forferdelig trang til å vise hvor snille vi er. Derfor er det ofte ikke så kjekt å hjelpe Emaus, for de har ingen snørrete, sultne og tynnkledte småbarn som kan bli avbildet på fanget til en smilende nordmann som har kommet med presanger. Tvert imot passer de strengt på at barna ikke blir ydmyket på noe vis, de blir ikke vist fram, ikke engang på offentlige tilstelninger som er til inntekt for barnehjemmene. Jeg vet at jeg hadde greid å skaffe mye mer penger hvis jeg hadde kunnet legge ut bilder av ungene på Facebook-siden min, for eksempel. Å se inn i de store øynene til de minste og tenke på hva fremtiden deres bringer, rører hjertene våre spesielt, men slik vil ikke Emaus ha det. Barna skal ikke utstilles. De skal heller ikke stå der og ta imot presanger, noe annet mange synes er veldig dumt. Man tror gjerne at de fattige ungene skal stråle av takknemlighet mens de pakker ut lastebiler og dukker, men sannheten er at vi gir som regel ikke gavene direkte til dem. Dessuten har barna en sann overflod av leker, som våre egne sønner og døtre har blitt leie av og som vi leverer til Emaus for å slippe å kaste dem.

Men tilbake til Relleu. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg der, var den store plakaten hvor barnas rettigheter stod skrevet. Hva må ikke disse ungene tenke når de lager sånt, de sitter og skriver for eksempel at barna har rett på forståelse og kjærlighet fra familie og samfunn, mens de selv har blitt reddet fra foreldrene sine. Alle disse ungene trenger fosterfamilie eller aller helst bli adoptert, naturligvis, hvis de skal slippe å bo på institusjoner til de blir myndige. På attenårsdagen må de ut, og det er langt fra vanlig at det går bra. Emaus gjør alt de kan for at barna skal ha en utdannelse og litt penger til de skal greie seg selv, men det sier seg selv at de ikke kan gjøre så veldig mye for hver enkelt. Det kommer nye barn hele tiden og hjemmene har bare plikt – og tillatelse – til å ta seg av mindreårige. Den største praktiske bekymringen Emaus har for barnehjemmet i Relleu, er taket. Huset er jo nesten hundre år gammelt, og deler av taket er fremdeles det opprinnelige. Regningen på 18.000 euro for forrige reparasjon har de ikke greid å betale enda, og resten av taket må byttes før neste høst hvis ikke huset skal lide store vannskader. Hvor blir det av de som sier at Emaus er for rike?

Det tar bare noen minutter å gå fra barnehjemmet til det flotte, nye senteret for psykisk utviklingshemmede. Relleu kommune ga «Fundacion Relleu», som ligger under Emaus, en stor tomt som lå inntil barnehjemmet. Der bygget organisasjonen et nytt, moderne senter for psykisk utviklingshemmede, med Emaus som ansvarlig for utgifter og lån. Dette stedet er virkelig et monument over Emaus sin måte å hjelpe på. Alle rom, kor ridorer og verksted er fylt av fargerik kunst som beboerne har laget. Det er lege og psykolog på stedet. Hunden Lala har bodd der i mange år og er alles kjæledegge. Der er et moderne treningssenter hvor alle beboerne har obligatorisk trim hver dag, nydelige hager og diverse saler for undervisning og håndarbeid. Brukerne deltar hvert år i en stor kunstkonkurranse, og jeg fikk se årets bidrag som nesten er ferdig. De lager også småting som smykker og poser med tørkede urter, som de selger på diverse messer, og har teatergruppe og deltar i fylkesmesterskap i petanca.

I tillegg til et fantastisk hjem for 24 trengende, rommer tomten et stort område med dyrket mark, hvor til sammen 18 psykisk utviklingshemmede arbeider. Alle har arbeidskontrakt og fast lønn. 10 av de ansatte bor hjemme, og har stor tilfredsstillelse av å bidra til familieøkonomien. Det dyrkes en mengde grønnsaker og frukt på de imponerende, velstelte markene. Alle produktene blir solgt videre til Emaus sine hjem for barn, ungdom og eldre Når det høstes for mye til at de kan bruke frukten og grønnsakene selv, gir de overskuddet til matbanken, «Banco de Alimentos», som gir mat til de som ikke kan skaffe den selv. Relleu-marken har også noen oliventrær, som de ansatte dyrker nok oliven fra til å få olje til eget bruk, ved hjelp av en felles oljepresse i landsbyen. Nå har de akkurat plantet en mengde oliventrær i fjellsiden bak senteret, hvor det skal komme et godt tilskudd til oljeproduksjonen om noen år.

På senteret bor 8 av de ansatte sammen med 16 andre psykisk utviklingshemmede som ikke er arbeidsføre. Alle spiser frokost og lunsj sammen i en stor fellessal fra mandag til fredag. Kveldsmaten i uken lager beboerne selv, samt alle måltider i helgene. Boligene er inndelt i grupper på åtte soverom med eget bad, en felles, stor stue og kjøkken. Det er lyst og fint og skinnende rent, og det henger nydelige bilder på alle vegger.

Det er rett og slett trist at ikke flere kjenner Emaus. Hadde flere snille mennesker visst om dem, visst hvor de hjelper, visst hvor de kjemper for andre, visst hvordan de gjør det umulige mulig, hadde mange flere støttet og hjulpet dem. Som presidenten i organisasjonen, Montse Fiter, sier: Når du kjenner Emaus, elsker du Emaus… Og jeg legger til: Den du elsker, hjelper du!