Den tapende part under økonomisk framgang

Spanias første republikk hadde spilt fallitt, og tanken om en ny Bourboner på tronen begynte å ta form. 25 juni 1870 hadde dronning Isabella abdisert til fordel for sin sønn Alfonso. Takket være det berømte brevet, forfattet av Canovas, endte det med at prinsen av Asturias kom tilbake til fedrelandet for å ta over tronen.

Tekst: Solfried gjelsten

Alfonsos egne ønsker ble i brevet uttrykt slik: ” Det er mitt inderligste ønske at jeg bestandig vil være – en god spanjol – en god katolikk i likhet med mine forgjengere – og en mann av ekte liberal støpning.”
Både kongen og de to fremste politikerne, Canovas og Sagasta, hadde i fellesskap tatt mål av seg til å gjøre det beste for landet uansett problemer de måtte møte på veien. Deres første bragd var å forfatte en ny og tidsmessig bedre konstitusjon der det ble lagt stor vekt på å formulere det hele på en slik måte at ikke noe skulle stride mot vanlige folks rettferdighets sans. Det skulle bl.a. innføres alminnelig stemmerett for alle menn i riket, vel å merke bare for menn med en viss minste-inntekt. Kvinner og barn ble selvfølgelig ikke nevnt i det hele tatt, så for dem ville de lange og harde arbeidsdagene med dårlig betaling fortsette som før, det samme gjaldt for barna.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Stort sett var denne konstitusjonen likevel atskillig bedre og mer demokratisk enn de tidligere. Tanken og viljen var bra, men når det tross alt oppsto vanskelige problemer og opptøyer, var det ikke bare deres skyld. Korrupsjon og grådighet blant politikere og adelsmenn fortsatte som før til arbeidsfolks forbitrelse. Den markante økonomiske veksten som fulgte med det nye styret var det først og fremst storfolkene som nøt godt av, for de lavere klasser i samfunnet var det ingen bedring å spore, snarere tvert imot. Det fortsatte å være adel og rikfolk som dirigerte det meste. I teorien skulle det være frie valg, men dersom arbeidsfolket ikke stemte slik arbeidsherren forlangte, ble de ganske enkelt satt på porten.

I Europa var arbeiderbevegelsen på frammarsj, og de nye tankene stoppet så visst ikke ved Pyreneene. Nå ville de spanske arbeiderne også ha et ord med i laget. I følge den nye konstitusjonen hersket det fri organisasjonsrett, noe stadig flere benyttet seg av for å kunne stå sterkere i kampen for sine rettigheter. Til og med anarkistene, som tidligere bare hadde virket i det skjulte, kom nå fram i lyset. Var det rart om de øvre sosiale lag så smått begynte å bli noe engstelige? Det var jo ikke godt å si hvordan dette ville ende, sett om arbeidsfolket virkelig ble krigerske for å vinne fram med sine ideer, hva da? ”Og nå som alt så ut til å gå den riktige veien”, tenkte politikere og arbeidsherrer.

Det var nemlig ikke tvil om at det faktisk gikk rette veien med landets økonomi. Dette gjaldt ikke minst i Catalunia, der industrien hadde tatt over all den tradisjonelle hjemmeindustrien, noe som i første rekke ga en romslig økonomi for Barcelonas borgere. På en annen side resulterte imidlertid dette oppsvinget til en utarming av forholdene på landsbygden som mistet en av sine viktigste inntekter, og misnøyen blant de dårligst stilte grep mer og mer om seg.

Vi må også huske på at over 70% av befolkningen var analfabeter og var avhengige av hva de lesekyndige kunne referere fra aviser og propagandaskriv som la ut om Den Første Internasjonalen og deres ideer. Rundt i alle puebloer ble det, mer eller mindre i det skjulte, pratet og agitert mot de store godseierne som drev en skammelig utbytting av landarbeiderne. Pressen ble etter hvert klar over hvilken gullgruve de store og misfornøyde arbeidermassene representerte, og pøste på med stadig flere skrekksensasjoner, kriminalitet og skandaler. Skriveriene gjorde sin virkning, redsel og engstelse krøp inn i hytter og hus og stemningen ble stadig mer amper. Dermed begynte godseierne og øvrigheten å skjelve i buksene, dette måtte de se til å få en slutt på! Hemmelige sammensvergelser og opprørske grupper, var ikke noe nytt i Spania, og nå var mistanken om at noe var på gang for alvor vakt.

I årene rundt 1883 var forholdene spesielt vanskelige i Andalucia. Tørken ga dårlige avlinger og stor arbeidsledighet, og det var ikke så rent få som valgte å emigrere til Barcelona for å søke nytt arbeid. De som beholdt arbeidet på godsene var forresten ikke stort bedre stilt enn de som mistet jobben, forskjellen var bare at de som beholdt arbeidet sultet litt mindre enn de andre. Med rikelig tilgang på arbeidere kunne jo godseierne øke kravene til det helt umenneskelige. Folk var mildes talt fortvilet. Og vi trenger ikke undre oss over at mange grep til ulovlige handlinger for å stille sulten for seg og sine. En mengde ran ble registrert denne tiden, særlig fra bakerier. Ute på de små gårdene ble de rett som det var overfalt av arbeidere som ba om arbeid og mat.. I alle puebloene oppsto voldshandlinger og til og med mord. Da sulten gnog som verst hendte det også at enkelte brøt loven utelukkende for å bli arrestert – da fikk de i alle fall mat.

Forholdene var så ille at en av dommerne, Pascual Domenech, forkynte at han overhode ikke hadde noen betenkeligheter mot å anklage denne kriminelle banden og gi regjeringen og folket det de ba om : en straff som virkelig sved, og på den måten få en slutt på uvesenet. Kort sagt, det sydet og kokte alle vegne av misnøye og fortvilelse blant arbeiderne, og mer eller mindre i det skjulte, ga forbitrelsen seg også utslag i en blanding av liberale og republikanske ideer, iblandet et umiskjennelig innslag av anarkisme. Selv om mange av ideene var kommunistiske, holdt de fortsatt fast på den personlige eiendomsretten, det var først og fremst øvrighetens praksis de ville til livs.

Da så ryktet begynte å gå om at det var dannet en hemmelig gruppe under navnet ”La Mano Negra” (den svarte hånden), rykket Guardia Civil ut med fullt mannskap. Den 4 desember 1882 dukket de opp i området rundt Cadiz og Jerez de la Frontera, der stemningen var mest skremmende, og arresterte frontfi guren Juan Galan som ble beskyldt for å ha drept tre personer dagen før.

I januar 1883 kom de tilbake og sperret av alle de små puebloene i området. Alle landarbeidere som var frekke nok til å prøve å forsere sperringene ble kort og godt arrestert. Ved slutten av måneden var mer enn 400 arrestanter bak lås og slå, og verre skulle det bli. Alt i alt ble over tusen landarbeidere arrestert før saken var ferdigbehandlet.

Anklagene lød på skjult anarkistisk virksomhet, opptøyer og mord. Journalister fra avisene i Madrid kom strømmende til for å skrive om skandalene der sør, og reportasjer ble det, der skrekkhistoriene var malt med bred pensel. Bare navnet ”La Mano Negra” fi kk det etter hvert til å gå kaldt nedover ryggen på folk over hele landet av bare redsel.
Skikkelig ille ble det da Guardia Civil påsto at de hadde funnet et dokument gjemt under en stein ute på åkeren, et dokument som var undertegnet med ”La Mano Negra”. Regjeringen ble underrettet og den 28 februar ble hele Cortes innkalt for å drøfte saken i plenum. Anklagene mot arbeiderne og mulige veier å gå for å få slutt på uvesenet, ble nøye diskutert.

Under rettergangen ble hele 15 personer dømt til døden, 7 av disse ble også henrettet. Pascual Domenech presiderte som dommer under saksbehandlingene, en kar som ikke tok det så nøye med bevisførselen. Han var mer opptatt av å overbevise (istedenfor å bevise), både retten, regjeringen, journalistene og hele folket om at de arresterte var skyldige medlemmer av den hemmelige organisasjonen ”La Mano Negra”. Han kunne ikke legge fram ett eneste bevis for å underbygge sin argumentasjon, alt var basert på falske anklager og antakelser. Like fullt fi kk han gjennomslag for sine meninger, og stakkarene ble dømt!

Dagens historikere er meget i tvil om den svartmalte, hemmelige gruppen virkelig noen gang har eksistert, eller om hele historien bare var oppdiktet, og et utslag av maktesløshet i en opprevet og vanskelig situasjon. Mange betegner også den gamle rettergangen som en ren farse fra ende til annen

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2010.




Leave a Reply

Your email address will not be published.