Damian Fernandez McDonald – Barvert i den skandinaviske parken

Damian Fernandez McDonald (37) fra England, nærmere bestemt Wallesey jobber mer enn de fleste. Han er barvert i den skandinaviske parken i Alfaz del Pi og kan fort ha en 70 timers arbeidsuke.

TEKST OG FOTO KRISTIN TENNEBØ

Det er tydelig blitt vår og tempraturen er virkelig behagelig. I det jeg ankommer parken, litt over elleve tirsdag morgen, møter jeg en alltid så hyggelig og smilende Damian. Koffi e met melk, spør han på gebrokken Nederlandsk. Ja takk, sier jeg og setter igang intervjuet.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Damian ble født i England i Wallesey, han flyttet som toåring sammen med sin engelske mor og spanske far til Benidorm. Og siden den gang har han blitt værende. De siste 7 årene har han vaert bosatt i Alfaz del Pi med sin samboer Eva. Han har lang arbeidserfaring, og har vært innom alt fra trykkeri til disckjockey(!) og hotellbransjen. Hvor lenge har du hatt denne jobben og hvordan fikk du den?
-Jeg har alltid jobbet for andre og etter noen år kommer man jo inn på tanken om å starte for seg selv. De fleste starter jo å jobbe for noen, og etter hvert starter for seg selv. Nå har jeg jobbet selvstendig i 6 år, og er glad for at jeg gjorde det valget, smiler han fornøyd.
-Jeg måtte søke kommunen om jobben, for det er de som eier parken og baren. Og jeg ble heldigvis den heldige som ble valgt.

Hvordan er arbeidsdagene dine?
-De er ganskevarierende. Jeg har i alle fall ikke noen 40 timers uke! Han ler, og ser tenkende ut i luften. Jeg jobber 6 dager i uken fra morgen til kveld, så du kan si at jobben er livet mitt. Jeg jobber stort sett alene, bortsett fra et par dager i uken. Da kommer svigermor og hjelper til litt.
-Blir du ikke lei av jobben din, spør jeg. -Vel, av og til føler jeg at dagene blir lange, spesielt når visse personer blir sittende og drikke litt for mye og skravla går i ett. Men på den andre siden er det klientellet her jeg lever av, og vi har det morsomt sammen. Mange gir meg mye energi, og de faste kundene som kommer, ja, vi er som en stor familie, sier han og ler.

Hva er det morsomste du har opplevd i jobben din? Han begynner og le, og blir avbrutt av noen kunder som han velvillig serverer “dos cañas”. -Vel, det er jo en hendelse med ei norsk dame, sier han. -Åå, fortell sier jeg, og kjenner jeg blir nysgjerrig.
– Hun var her sammen med den faste gjengen og det ble jo noen timer med inntak av alkohol. Jeg kan huske det var kaldt denne dagen, så det er nok noen måneder siden. Uansett, tror hele gjengen ble lettere bedugget og de fant ut at de skulle prøve seg på litt dansing. Dirty dancing!! Så denne norske dama tar da fart og hopper opp i Santi(en kompis)sine armer, men han var ikke så godt forberedt som vi trodde. Så de ender opp, begge to, med et brak og hyl på bakken, han over henne(og han veier IKKE lite). Jeg trodde jeg skulle le meg ihjel. De ga ikke opp og til slutt fikk de det til, sier han lattermild. Jeg tenker stilt at jeg overhode ikke har peiling på hvem denne dama er…. hmmm….

-Deretter har vi jo mentalisten (ja alle her i “familien” har et kallenavn), som hadde drukket noen for mye…
Det var en liten jente i parken som hadde hikke, kan tenke meg hun var rundt 6 år. Og da fant “mentalisten” ut at han skulle prøve å hjelpe henne. Så han sa: Se der, og snudde henne rundt, for deretter å følge opp med et relativt kraftig klaps i ansiktet. -Sånn, sa han, nå skal du se at hikken forsvinner. Men den gjorde ikke det, sier Damian latterfull. -Så denne stakkars jenta fikk seg et slag i trynet og sluttet heller ikke å hikke. Alle som var i baren holdt på å le seg ihjel.

-Ellers så var det jo en tysk dame en gang som bestillte en vino-blancotinto.
-Så hva serverte du da, spør jeg nysgjerrig. -Vel overveide og servere henne en rosévin, men endte opp med rødvin, og det var faktisk det hun egentlig ville ha, responderer han med et smil om munnen.

Her kommer vel ganske mange nasjonaliteter, ikke sant?
-Ja, det er stor variasjon, det må jeg si. Jeg har faste kunder som er residente, i tillegg til mange turister på sommeren. Men de fleste som kommer hit er spanjoler, nederlendere, tyskere, engelskmenn og nordmenn. – Snakker de spansk, undrer jeg.
– Nordmenn er de som snakker minst, svarer han. Tyskere og engelskmenn er faktisk de som snakker mest spansk, eller rettere sagt prøver, sier han.

Har du opplevd noe skremmende i denne jobben? Jeg ser at han må tenke før han svarer, men svarer deretter at i begynnelsen hadde han tre innbrudd, og at dette selvsagt ikke var noe gøy. De to første gangene fikk de ikke med seg noe, men den siste gangen tømte de blant annet baren.
-Det også vært noen høylytte krangler, men som regel er det alltid noen av “familien” som er her og frivillig gir meg
en hjelpende hånd omnødvendig.

Hvor ser du deg selv om ti år? Svaret kommer kjappere enn jeg hadde trodd: – At jeg har vunnet i lotteriet og er pensjonert, sier han og ler. Ja, for er det noe denne mannen er så er det en humorist.
Eller så ville jeg vært gitarist i et hard-Rock Band, sier han. – Skal si, så du spiller gitar, sier jeg spørrende. – Det var nytt for meg, legger jeg til. – NEI, sier han og jeg bryter ut i latter. Men jeg er sabla god på luftgitar,
sier han, og jeg ligger regelrett over baren og hikster av latter.

Jeg takker for samtalen og håper at alle som ikke har tatt turen oppom Damian og baren hans i den skandinaviske parken, vil gjøre det.

Åpningstidene er fra 10-24 hele sommeren.
Mandager stengt. I tillegg til drikke, kan man og nyte pizza, baguetter og nachos, bare for å nevne noe.
Damian er en humørspreder for alle som kjenner han og kundene hans. Håper vi får ha glede av denne mannen i mange år fremover.