Cristóbal Olmedo

Det er en varm sensommerdag i Madrid, dagen har vært fylt med forretning, business på særdeles avansert spansk. Hjernen koker av inntrykk, språkmessige utfordringer, storbylarmen, stressende trafikk og mennesker i alt for varme dresser, stilletthæler til korrekt lange skjørt, mapper under armen og mobiltelefoner på øret. Rytmen i storbyen blir som en kropp med et alt for høyt blodtrykk sammenlignet med det bedagelige livet langs kysten.

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG-NIELSEN

– Velkommen til oss. Ja, nå skal vi lage paella, endelig er kokkemesteren ankommet. Cristobal smiler lurt der han viser oss inn i hagen. Myten om at de beste og mest anerkjent kunstnerne i Spania og Middelhavslandene er rødvinsdrikkende latsabber i gamle ærverdige bygninger, ja, kanskje endog slott slår
umiddelbart sprekker. Cristobal bor i et ganske alminnelig rekkehus i en ganske alminnelig forstad til en ganske alminnelig verdensmetropol.
– Her bor jeg og min kone Pilar, og barna våre er flyttet ut. Her trives vi, her har jeg mitt liv, mine faste løpeturer og mitt hjem… Kom nå så lager vi en deilig paella. Ja, du har vel smakt paella før? Å så, men ikke MIN paella.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Kunstneren er en hyggelig fyr, passe energisk, humoristisk og liketil . «Mi casa es tu casa» typen er ikke til å slå feil av, han er ekte og verdsetter dem som er det samme. Ved nærmere ettersyn ser jeg at rekkehuset ikke er så alminnelig som man skulle tro. Overalt er det overfylt av egen kunst, et evig kaos som min kone hadde klikket av. Rundt Tv’n stables det ene verk vakrere enn det andre, langs veggene står bilder stablet, vakre hvitløksranker på falleferdige vinduslemmer, interiøret i store katedraler, fuglereder som lorer seg fast på spinkle grener. Abstrakt kunst, figurativ kunst, hverdagskunst, livet, tanken, ideene, alt er klistret fast til lerretet i oljeblandede farger og nyanser.
– Jeg er for det meste selvlært, for alle vil forstå verden ut fra sin erfaring, sitt forhold til styrke og svakheter, bekymringer osv. Jeg tror at det som skjer fra vi fødes og den erfaringen livet gir, er det viktigste grunnlaget for kunsten, hvordan vi realiseres som mennesker.

I tillegg kommer flaksen, kunsten kan være som å vinne i lotto, samtidig som et godt system øker sjansen for å vinne. Cristóbal Olmedo er reflektert når han forteller om sin egen suksess, sine oppturer og nedturer. Som en av Spanias mest anerkjente og godt betalte kunstnere har han virkelig blitt rammet av finanskrisen, ingen kjøper kunst lengre, i alle fall ikke av levende kunstnere. Noe annet er gammel kunst som flyttes i de rikes kretser som gull og verdipapirer.
– Kunstneren må kontinuerlig være fornøyd og misfornøyd og uansett fortsette å arbeide med energi. Man må være en selvkritisk observatør til det man gjør, fortsetter kunstneneren som passer dårlig inn i min oppfatning av eksentriske personligheter. –

Jeg har min faste løpetur her ute, smiler mannen som er kledd i ordinært tøy, overraskende sprek og et utseende som kunne passe i enhver børs, bank eller finanskrets. Fortsatt har han ikke drukket en flaske vin eller bøttet fire drammer, nei, Cristóbal snakker og hygger seg omkring sin putrende paella panne, nipper til ølboksen og er strålende fornøyd med både gjester og sin kone Pilar som ivrig håndlanger.
– En opplæring i kunstskoler gir meg svært lite, jeg er opptatt av renessansen, av kunstnerene og objektene. Kunstnere som er utdannet og kommer fra slike skoler i dag virker som om de er en slags konsepsjonelle tenkere, en kunstner, filosofisk som dyrker minimalismen. Jeg liker renessansen, jeg, liker at det var basert på arkitektur, kunstmaling, skulpturer, ingeniør, hardt arbeid… Ja, det var det, en slags blanding av kreativitet, innsats, følelser, arbeid og et brennende ønske om å skape en bedre hverdag.

Vi kunne si at prinsippet om kunstnerisk skapelse er i den rike indre verden som vi alle har, ikke i å følge krav eller mote eller tidsånden.
– Suksess beskrives av mange, men for meg er det basert på tilfeldigheter. Jeg kan ikke definere egen suksess, jeg vil bare skape. I den grad man oppnår suksess kommer det kun an på om de rette menneskene ser og kjøper det jeg har skapt. At den rette personen dukker opp og tar meg med til de rette galleriene hvor de riktige personene kommer og kjøper.



Jeg blir fascinert av mannen, rekkehuset med det knøttlille, men fantastiske galleriet i toppetasjen. En kunstner i en forstad med gneldende nabobikkjer,
en park som skiller huset fra trikkeskinnene, parkeringsproblemer og urbane utfordringer. Her nyter vi en deilig hjemmelaget paella a la Cristóbal Olmedo, ølet er billig men godt og smilet og humoren sitter løst. Men hvor mye er egentlig en Cristóbal Olmedo verdt?
– Man kan ikke lenger snakke om verdi som man gjorde for få år siden. I dag er verdi kun et magisk ord, et minne om en tid som var før finanskrisen. Denne magien kan føre til at en middelmådig kunstner på riktig plass, i riktig galleri er ettertraktet, mens en veldig god kunstner kan sitte sulten på toppen av en haug med malerier.

Cristóbal Olmedo har funnet sin inspirasjon i Prado som har verk fra de små til de store kunstnere, Cason del Buen Retiro som var en anerkjent nittenhundretallskunstner.
– Kunsten og arbeidet kan defineres som noe som blir ferdig hos kunstneren, men som fortsatt må ha evnen til å bevege menneskers følelser, hvis dette ikke skjer er det ikke lenger å regne for et kunstverk.