Córdoba

Byen Córdoba er i dag mest kjent for sin gamle og prektige moske fra muslimenes tid i Spania, men den har en mye lengre historie å vise til enn som så.

Tekst: Solfried Gjelsten

Mange hundre år f.Kr. var det en viktig, gammel, iberisk bosetting her, helt til den ble erobret av kartagerne. Spania var et rikt land, det var fruktbart og det hadde ettertraktede metaller. Kort sagt, landet lå der som en fristelse for landene rundt Middelhavet, og mange var de som fristet lykken på den Iberiske halvøyen. I tur og orden har de vaert her, både fønikere, kartagere, romere, grekere og folkeslag fra enda fjernere strøk, og alle har satt sine spor i den gamle og ærverdige byen. Et besøk her bør helst gå over minst to dager for å få med seg noe mer enn selve moskeen.

Les også severdigheter i Spania og Spanias største turistattraksjoner

Cordoba historie

Cordoba ble grunnlagt av kartagerne under den første puniske krig i år 169 f.Kr.. Begge de puniske krigene mellom Roma og Kartago, der de to stormaktene sloss om herredømmet over det vestlige Middelhavet, ble vunnet av Roma. I den endelige seieren i 201 f.Kr. lå også retten til å erobre Spania uten videre innblanding fra kartagernes side, en kamp som tok dem hele 200 år å fullføre. Cordoba, som lå midt i et rikt landbruksområde, ble okkupert av romeren Claudio Marcelo som valgte byen til hovedsetet for Hispania Ulterior.

Noe senere, under keiser Augustus, avanserte byen til hovedstad for Baetica og ble en av de viktigste og folkerikeste byene på Den Iberiske Halvøyen. Byen ble ikke bare stor og vakker, den ble også et kulturelt senter allerede i det første århundre e.Kr.. Alle viktige romerske byer hadde både badeanlegg og teater, noe Cordoba selvfølgelig også var utstyrt med. Teateret ble forresten ikke funnet før i 1994, nemlig under det arkeologiske museet, ikke langt fra moskeen. (Det arkeologiske museet i byen regnes for et av Spanias beste i sitt slag) Teateret man fant var aldeles ikke noe lite teater. Det hadde en diameter bare seks meter mindre enn teateret i selveste Roma.



Romerne bygde også en solid mur rundt hele byen. Rester etter denne romerske bymuren kan vi forresten se ved Puerta de Almodovar. Kulturpersonligheter som Seneca den eldre og sønnen Lucio Anneo Seneca var født i Cordoba. Begge gjorde karriere i Roma, og filosofen Lucio ble til og med lærer og formynder for den ikke ukjente keiser Nero, ( noe jeg har skrevet om tidligere).

Poeten Lucano var også en av byens kjente sønner. På 400-tallet gikk det mektige romerriket mot sin undergang og de måtte trekke seg ut av landet til fordel for vestgoterne som rådde grunnen helt fram til den arabiske invasjonen først på 700-tallet. Dette nye folkeslaget var for øvrig de som satte de første spor av kristendommen her i landet. Opprinnelig var de riktignok arianere og aksepterte ikke kristendommen før under kong Leovigildos sønn, Recaredo, sist på 500-tallet. Han lot bygge en kirke viet til San Vicente i Cordoba, en kirke som Abderraman I ga ordre om å rive for å bygge den første moskeen i byen, den som senere ble utvidet til det vi kan beundre i dag.

Araberne var uten tvil de som satte flest spor etter seg etter at de i 716 erobret byen med god hjelp fra jødene. Selv om Abd-el-Aziz, sønn av den øverste lederen Muza, valgte Sevilla som hovedbase da han startet sin erobring nordover Levantekysten, ble det likevel Cordoba som ble valgt til hovedstad få år senere da Abd al-Rahman I grunnla omeyade dynastiet. Abd al-Rahman I hadde flyktet fra Midtøsten under blodbadet der hele hans familie ble slaktet ned av abbasidene. På underlig vis greide han å ta seg fram til Spania der han, tross sorgen for tapet av familien og et nesten umenneskelig strev på veien til Spania, fremdeles hadde energi og pågangsmot nok til å grunnlegge et nytt emirat uavhengig av Damaskus. Han var også den som i 785 satte i gang byggingen av den berømte moskeen. Hele dette imponerende byggverket, med i alt 850 forskjellige søyler hentet fra Orienten, ble utvidet gjennom hele fire epoker.

Siste byggetrinn ble startet under Almanzor i perioden fra år 987 . Som hovedstad for hele det muslimske Spania, eller om vi vil for Al Andaluz, ble intet spart når det gjaldt å forskjønne byen. Den ble da også regnet for å være tidens største og vakreste by i hele den vestlige verden.

Antall innbyggere i de dager er ikke så godt å si med sikkerhet, alle kilder jeg har brukt opererer nemlig med forskjellige tall. Helt fra en påstand om 1 million innbyggere og til det siste jeg har sett fra 2006 der innbyggertallet lyder på 250 000. Til sammenligning kan jeg nevne at London ikke passerte 100 000 innbyggere før på 1500-tallet.

Cordoba et rikt handelssentrum

Cordoba var ikke bare stor og vakker, den var også et senter for industri og handel, kunst og kultur. Fra å være et selvstendig emirat under Abderraman I, erklærte Abderraman III i 929. hele det muslimske området for ”Califatet Cordoba”, med seg selv som den nye califen. Calif Abderraman III, var en meget spesiell person med litt av en historie bak seg da han i en alder av vel 70 år trakk sitt siste sukk i egen seng.

Dette barnebarnet til emiren Abd Allah ble født i 891 og fikk navnet Abderraman. Bestefaren var en streng og mistroisk herremann, som like etter å ha utnevnt sin førstefødte til tronarving, fikk mistanke om at nettopp denne sønnen sto i ledtog med opprørere. Babyen Abderraman mistet dermed sin far og vokste opp blant hoffet og haremet til bestefaren.

Resultatet var en trist og gledeløs barndom. I år 912 døde bestefaren og Abderraman trådte inn som den åttende emir av Cordoba. Han ble en dyktig men streng og nådeløs leder for muslimene, og slik måtte det bare være med tanke på alle de opprør og all den motstand han fikk å hanskes med.

Da Califatet fatimi var på frammarsj i Nord-Afrika og truet viktige handelsveier for Abderraman III, var han ikke verre på det enn at han simpelthen erklærte det spanske emiratet for et nytt Califat. Som Calif bestemte han seg for å utvide den nordlige grensen mot de kristne og sette en stopper for deres press sydover. Abderraman gikk fra den ene seieren til den andre, det så ikke ut til at noen skulle greie å slå ham, ikke før han gikk mot Simanca (syd for Burgos). For første gang møtte han sin overmann og ble jaget på flukt sydover. En gruppe av soldatene hans ga seg ikke engang tid til å vente på ham, men flyktet i forveien helt tilbake til Cordoba. Dette var en forsmedelse Abderraman ikke tålte, og de ti soldatene som hadde reist ifra ham ble alle korsfestet til skrekk og advarsel.

Etter nederlaget der nord, dro han aldri mer ut på noe krigertokt men viet seg heller til diplomatiske gjøremål. Under hans ledelse ble faktisk Cordoba et senter for vestlig diplomati. Det er rart med det, om han var en streng og nådeløs hersker var han også en ildfull elsker. Selvfølgelig hadde han som muslimer flest sitt eget harem, men det var bare en bestemt som han virkelig elsket, dypt og inderlig. Beviset på hans store kjærlighet kan vi beundre den dag i dag. Omtrent 5 Km. utenfor Cordoba bygde han nemlig en egen by til hennes ære og kalte den Medinat Al Zahara etter henne. Pr. i dag er ca en tredjedel av området utgravd, nok til at vi kan tenke oss den prakt denne palass byen engang representerte. Her holdt califen og hele hans hoff til, her foregikk alle viktige diplomatiske forhandlinger og her vokste også hans sønn al-Hakam II opp.

Av det vi kan se i dag minner byggverket meget på selve moskeen i Cordoba, med søyler og de karakteristiske buene. Den nye byen ble bygd av marmor, ibenholt og alabast, alt sammen var materialer hentet fra hele den tidens kjente verden. Området må ha vært ganske stort og imponerende der ca 2000 innbyggere hadde sitt administrative virke. Dessverre fikk dette imponerende anlegget bare en kort levetid. En av årsakene til forfallet mener man delvis skyldtes Almanzors konkurrerende palass som ble reist bare få kilometer unna, foruten et ødeleggende angrep av berbere ca. 100 år senere. Ikke bare historien, men også byens overveldende blomsterprakt, fortjener mer enn ett besøk.

Leave a Reply

Your email address will not be published.