Cabo de Gata – En ørken hvor romantikken blomstrer

Cabo de Gata er en av Spanias sanne, siste perler. Hele parken har ligget urørt i flere tiår, og er på hele 36.000 hektar. Mange spanske par vil si at det er 36.000 hektar med romantikk, for her foregår det konstant frieri og bryllup hele året rundt.

Tekst: Kjartan Solvang Nielsen

Ørken høres kanskje litt rart ut, men nasjonalparken er det tørreste stedet på fastlandet i Spania, og er klassifisert som semiørken. Allikevel er området vakkert, spesielt vakkert. Parken er virkelig en perle. I utkanten er det store tomatplantasjer, som i resten av Almería. Mellom fjellene ligger store sletter, i den sydlige delen finner man en fantastisk lang strand, Playa de San Miguel de Cabo de Gata. Her er det milevis med brede strender, og bakenfor ligger fuglereservatet med dansende flamingoer og tusener av andre fuglearter. Turistsenteret i parken er den gamle fiskerlandsbyen San José. Til tross for mange turister er byen sjarmerende, og det finnes en rekke muligheter for overnatting.

Parken for frieri

Peñon Blanca Cabo de Gata
Romantikken er til å ta og føle på, og det er ikke få som har funnet hverandre i området. Mangt et spansk pikehjerte har begynt å hamre litt ekstra når kjæresten har foreslått en tur til parken. Det er nemlig her frieriene går sin høye gang, og da spesielt på den hvite klippen Peñon Blanca, som har en praktfull strand nord for seg og en gammel maurerfestning på sydsiden. Intetanende finner jeg meg til rette mellom stenene, tar frem matpakken og tenker fred. Men, nei, få sekunder senere er jeg omgitt av par, kyssende par, gamle og unge som går og tenker på fremtid eller fortid. Litt fortumlet pakker jeg matpakken sammen og reiser meg, og sannelig, utenfor slottet foregår det bryllupsfotografering mens feststemte gjester er vitner til vinden som river og sliter i brudestasen.

Hippihotellet

Cabo de Gata hippie hotell
Kort tid etter befinner jeg meg tilbake i «min» Casa Rural, Campo Feliz, hvor den gamle hippien Sonia fra Uruguay
fant sitt spanske paradis. Første gang jeg kom dit, fant jeg et lite skilt som pekte mot en liten grusvei: Campo Feliz, lykke-leieren. Det er fullt av folk i leieren, overfullt. Et ungt par slår opp teltet utenfor, gamlemor på over 80 har kommet hele veien fra Uruguay for å hjelpe til, og trår til som gartner eller stuepike. Etter en stund kommer Sonia, hele nasjonalparkens Sonia skal det snart vise seg, mot meg over plassen. Hun er en slott dame som har klart å beholde stilen og sitt hippipreg i alle år.

– Kommer du fra Norge? Det er første gangen en nordmann er her. Jeg møtte en høy flott nordmann i min pizzería i San José for 20 år siden. Sonia deler gjerne av sitt liv der hun går rundt og viser meg rundt mellom gamle campingvogner med stil, som ligger skyggefullt til under kledelig bastdekke. Stedet er virkelig et “annerledes-land” hvor alle kan føle seg velkommen. Egen lekeplass for barn, kjøkken, oppholdsrom og gode bad gir en god balanse i forhold til de eksotiske soverommene i vognene utenfor. Jeg har også noen flotte, romantiske soverom, men der er det gjester nå. Sonia viser til hjemmesiden hvor det ligger fine bilder av de romantiske rommene.

Sorte klipper

Las Negras Cabo de gata
Lenger nord i parken finner man Las Negras, en ørliten fiskerlandsby som virkelig har bevart sin sjarm. Her kan man leie rom på stranden for en rimelig penge, eller campe på en campingplass med egen strandlinje og mange fasiliteter. Stedet har også en egen dykkerklubb som tar deg med for å utforske de sorte klippene under vann. Her finner man et rikt liv, og mange flotte farger og kontraster, skapt av sol og sorte fjell filtrert av azurblått Middelhav. Langs klippene er det rikelig med muligheter for fiske med stang eller i leid båt. Mange fjellturer har også sitt utgangspunkt fra Las Negras, og friluftslivet generelt har gode vilkår i denne fredlige idyllen. Er det et sted langs den travle spanske lyst som kan beskrives med ordet fred må det være Las Negras.

Gamle ruiner

Midt i parken finner du ruiner etter et kloster, el cortijo de Los Frailes. Her er det tydelige og mange spor etter tiggermunkenes slit. Stedet er ikke ivaretatt, noe som er sørgelig for fremtidige generasjoner. Akkurat nå kan man imidlertid nyte ruinene, gå inn i dem, og formelig smake på blodslitet, konfliktene og religiøsiteten. At stedet er dårlig ivaretatt er i grunnen merkelig. García Lorca fant nemlig inspirasjon til ett av sine mest kjente verk akkurat
her.

«Bodas de Sangre» eller «Blodbryllup» på norsk, forlagets omtale er som følger: «Med røtter i antikk tragedietradisjon risser Lorca opp en klassisk konflikt mellom individ og samfunn, mellom begjær og plikt, mellom liv og død. Det handler om en kvinne og to menn, en uløselig og lidenskapelig splittelse, iscenesatt på brudens bryllupsdag.» Kan hende at sommerens lesing kan foregå i autentiske omgivelser?

Leave a Reply

Your email address will not be published.