Buddhistdalen – Rundtur for ånd, sjel og kropp

Herlige fjellturer blir det masser av for den som elsker fjell og natur. Spania er tettpakket med fjellruter og muligheter, Costa Blanca nord er intet unntak. I mai og juni er mengden blomster og duftende urter på sitt mektigste, mens temperaturene fortsatt er utholdelige.

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG NIELSEN

Det er fortsatt «kjølig» da vi en søndag velger ruten som skal ta oss fra «Guds hus» til «Buddhistdalen», eller rundt fjellet “Penyó Cabal” (1161moh). Bilen er parkert langs veien til venstre opp fra siste rundkjøringen på vei mot Guadalest. På vei opp de bratte svingene ser vi fjellklatrere nyte søndagens mai-sol, vel vitende om at dagene før heten gjør veggen uinntakelig. Her må det klatres!

På samme måte tenker vi, selv om vi nok vandrer i betraktelig høyere temperaturer enn det som er mulig for en ihuga fjellklatrer: sommerens utfordring heter ikke varme, men vann! Nok vann, rik tilgang på vann så går det bra å ta seg en tur med temperaturer opp mot de førti.

Men nå er naturen på sitt vakreste, frodig og grønn, med enger av rødmende valmuer, åkrer med fargerike blomster i alle fasonger, og flyvende sommerfugler med de vakreste mønstre for hvert skritt man tar. Betongveien blir til grusvei og stigningen flater en smule ut. Begynnelsen på ruten er ikke voldsomt hard, men utfordrende nok siden man den første halvannen time stamper i motbakke.

Sene sommerkvelder med god mat og drikke er et tungt utgangspunkt for tidlige fjellturer, men etter hvert så går man det av seg og godtrimmen begynner. Når vi kommer opp på et platå ligger det et blått hus på venstre side. Casa de Dios, Guds hus må vite. Her midt i en av naturens egne katedraler ligger et ynkelig hus med et pretensiøst navn. Gud selv må vel påvirke både ånd, sjel og kropp i den flotte naturen, selve skaperverket, og jeg undrer fortsatt på hvorfor noen bygger et hus til vår Fader for så å la det forfalle. Gudshuset blir vel selve symbolet for det som forgår i forhold til det som består, og fortsetter min vandring i Guds frie natur, innover kjerreveien til venstre bak den blå bygningen.

Oppover går det! Beina er fortsatt tunge, kjerreveien blir til sti og etter hvert når vi toppen av skaret. Her deler veien seg, til venstre mot toppen Monte Ponoch og Finestrat, til høyre går vår vei. Skiltet var borte, men vi visste at her måtte det være i følge beskrivelsen fra www.topwalks.net/.

Tiden var inne for en pause, nøtter, tørket frukt og vann gjorde virkelig godt etter en lang oppstigning. Nå kunne vi konstatere at det gikk nedover, ned mot dalen bak Finestrat, inn i krateret og langsmed den mektige kammen Monte Castellet på venstre side. Denne taggete formasjonen i «bunnen » av det urgamle krateret er, sammen med flere andre topper som stikker seg rett opp fra dalbunnen, med på å gi meg rett til å tenke ånd, sjel og kropp.

Humøret er virkelig på topp, så sjelen har det godt, ånden nyter naturens katedral og tankene fra Gudshuset lever i meg, mens kroppen fungerer bedre og bedre på vei nedover stien. (Fra toppen og ned deler stien seg med Y-kryss ved flere anledninger, hold til venstre) Ved Sacarets, et merkelig hus med et gedigent pinjetre på plassen skal det være vann å få. Vi har medbragt og fortsetter ferden i retning La Sella!

Veien synker fortsatt nedover i krateret, vi passerer underlige blå fjell og formasjoner, blomstene nikker mot oss og duftene fra urtene øker i takt med at varmen stiger. Ved neste kryss tar vi opp til høyre, kravler under bommen og fortsetter opp i lille Østen om man skal gi det en assosiasjon.

Vi blir møtt av et skilt: Velkommen til «Guhyaloka» står det, «Dette er en buddhist-dal og vi ber dere om å respektere den stillheten og roen….».

Valmueengene, kirsebærblomstene og de små, naturlig anlagte hagene, fjelltoppene, alt gir en harmoni. På vei opp hører vi klingende bjeller og kraftige gong-gonger, munkene er samlet et eller annet sted inne i dalen. Og vi går oppover og oppover, veien er sliten av kraftige regnskyll og en og annen traktor og firehjulstrekker, ellers er det uberørt og stille.

Nede i dalen har munkene bygget en «Stupa», et buddhistisk gravsted med relikvier fra Dardho Rimpoche, en «Bodhisattva», en munk som er fast bestemt på å bruke sin egen oppvåkning til å hjelpe alle andre levende vesener til å oppnå det samme. Bodhisattva betyr direkte oversatt våken. Buddhistene fra «triratna Buddhist society» kom til dalen i 1986, Dardho døde i 1986 og asken hans er fordelt på flere Stupas rundt om i verden.

Ånd og sjel og sannelig også litt legeme, rekker jeg å tenke i det jeg ser to munker inne ved ett av de mange buddhistiske hjemmene vi passerer. Den ene mediterer ved et langbord, mens den andre jobber i hagen, begge i karakteristiske blå kapper og med enten lite eller oppsatt hår i en knute bakpå hodet.

Hundre meter etterpå passerer vi et alter på venstre side av veien, med smykkeoffer og andre småting som sikkert har sin betydning. «Jeg må hit en annen gang, jeg må finne ut mer» når jeg å tenke før vi legger buddhistene bak oss og slenger sekkene av for den andre pausen ved helikopterplassen ved enden av veien.

Til høyre for plassen finner vi stien videre, nedover igjen, ned gjennom et fjellpass, nedover hårnålsvinget sti, ned gjennom kratt og «grønne enger». I lang tid går vi i «feil» retning, Casa de Dios er da helt motsatt av dette? Riktignok, men stien lar seg ikke rokke og vi vet at det kan være skjebnesvangert å velge å gå utenom de merkede løypene. Langs fjellet, nedover, bortover og oppover, før vi endelig kommer til en sti som tar oss ned til høyre og tilbake til det blå gudshuset. Herfra er det bare ned, ned, ned til bilen.

Dette var søndagsgudstjeneste godt nok, ikke bare for ånd, men for sjel og kropp.

Leave a Reply

Your email address will not be published.