Andalucía – Vakre Monachil
Du hopper i elva!, det nærmest fråder rundt mannen på nærmere 200 kg. «Jeg kommer ikke forbi og du din … utlending skal ut i elva». Som blond og i et særdeles godt humør, later jeg som om jeg ikke forstår og mannen presser seg forbi, mens han skummer rundt munnen. Lattermild fortsetter jeg videre, jeg er i Monachil, en av Spanias mer spektakulære vandreruter, og ikke skal noen kilo ekstra hos en rasende og utslitt gubbe få ta knekken på meg!
Tekst: Kjartan Solvang Nielsen
Monachil ligger et kvarters reise inn fra Granada by, som i seg selv er verdt en tur. Få steder finner man en kombinasjon av vakker arkitektur, kultur, historie og natur som områdene nedenfor fastlands-Spanias høyeste fjellkjede Sierra Nevada. Den høyeste toppen, Mulhacén, troner med sine 3479 meter over havet, og de snødekte toppene gir et perspektiv til alt det frodige og vakre i dalene nedenfor.
Monachil – Vandreparadis
Her finner man vakre daler med fossende elver, i november vandret vi i høstfarger, i mai gikk turen om igjen med gode venner i et enormt blomsterflor. Elven fosset langs store deler av ruten, og hengebroen svevde over juvet. For å ta denne turen må du kjøre gjennom den gamle landsbyen Monachil, og så ta til høyre på nordsiden av elven. Du kjører et lite stykke ut av puebloen, opp mot fjellet og kommer til en restaurant på høyre side. Like ovenfor ligger parkeringsplassen hvor du parkerer. Gå 50 m nedover igjen, og inn til venstre hvor du finner tavlen med kart som viser de forskjellige alternativene. Nede i dalen starter et eventyr av inntrykk du skal lete lenge etter. Etter å ha gått den lille landeveien til ende, går du til høyre like foran nok en restaurant. Her stod det en brødbil med søte fristelser til de vandrende, for går du i en helg må du beregne ventetid og køgåing. Hele ruta er en attraksjon av dimensjoner.
Monachil – Frodig natur
Like etter bestiger vi en heftig bratt bakke, ikke så lang, men utfordrende nok for den som er i dårlig form. Jeg velger den høyeste toppen, ser at det går mange stier og tenker at det må være vakrere der enn lenger til venstre. Jeg får rett, på platået er det som å skue inn i en spansk Asbjørnsen og Moe verden, det må være her animasjonsfilmene har netet sin inspirasjon! Langt nede i dalen bruser elven, fjellklatrere sliter i veggene, langs siden midt i en stupbratt fjellside går stien vi skal vandre på. Ørner snor seg med ravner i himmelrommet, og solen slikker blomster i alle regnbuens farger.
Veien videre er spektakulær og ender etter litt opp i en kø, her skal vi forsere hengebroen og ikke alle er like komfortable med å dingle i vaiere og treverk over den støyende fossen. Fantastisk blir det uansett, og alle kommer seg over. Veien videre går langs med elven på en smal, støpt kant. Her kan man knapt nok passere andre, mens det sildrer duskregn fra fjellsidenes mange bekker. Det er ved enden vi møter den fete, og jeg må si jeg er mektig imponert over han, og hans like korpulente storfamilies evne til i det hele tatt å komme seg opp i dette terrenget, problemet var bare at nå var de på vei ned, mens 50-60 andre var på vei opp!
En klump i fjellet
Det neste spektakulære blir å gå under en diger stein som sitter innkapslet i taket ved inngangen til en tunnel vi går igjennom, etter hvert blir det lettere å komme frem, det blir lysere og grønnere. Ved enden av den vanskelige dalen, som er vakker nettopp av den årsaken, ankommer vi de grønne sletter. Her er det piknik på piknik, og mange nyter vårsolens varmende stråler, dette er glade dager som de skal vaere. Vår rute forserer nok et trangt parti, nok et område med sletter før vi krysser elven over en hengebro til, kortere, men mer sliten og dertil overgrodd er jeg glad vi kommer oss over. Vi fortsetter opp grusveien til venstre, opp og opp, og vakrere og vakrere utsikt får vi foran oss. Helt på toppen svinger veien i kirsebærlunden, og etter hvert finner vi gode skilt ned mot Monachil og bilene våre. Nedover og nedover passerer vi bønder og hippier i skjønn forening.
Dalen er alternativdalen med stor A! «Her brænner jag mit Braennvin sjaelv» sang Ulf Lundell. Her brennes det nok ikke, men jeg synes nok den unge hippiegenerasjonen er litt overivrige bønder, og at grønnsakhagene har noen underlige varianter vi ikke finner i grønnsaksdiskene. Fulle av inntrykk finner vi bilene våre, det er blitt det reneste parkeringskaos siden vi la ut på den 8 kilometer lange turen. Nå er bare neste utfordring, hvor finner vi lunsj? Det var morsdag i Spania…
Monachil – Frodig natur
Like etter bestiger vi en heftig bratt bakke, ikke så lang, men utfordrende nok for den som er i dårlig form. Jeg velger den høyeste toppen, ser at det går mange stier og tenker at det må være vakrere der enn lenger til venstre. Jeg får rett, på platået er det som å skue inn i en spansk Asbjørnsen og Moe verden, det må være her animasjonsfilmene har netet sin inspirasjon! Langt nede i dalen bruser elven, fjellklatrere sliter i veggene, langs siden midt i en stupbratt fjellside går stien vi skal vandre på. Ørner snor seg med ravner i himmelrommet, og solen slikker blomster i alle regnbuens farger.
Veien videre er spektakulær og ender etter litt opp i en kø, her skal vi forsere hengebroen og ikke alle er like komfortable med å dingle i vaiere og treverk over den støyende fossen. Fantastisk blir det uansett, og alle kommer seg over. Veien videre går langs med elven på en smal, støpt kant. Her kan man knapt nok passere andre, mens det sildrer duskregn fra fjellsidenes mange bekker. Det er ved enden vi møter den fete, og jeg må si jeg er mektig imponert over han, og hans like korpulente storfamilies evne til i det hele tatt å komme seg opp i dette terrenget, problemet var bare at nå var de på vei ned, mens 50-60 andre var på vei opp!
En klump i fjellet
Det neste spektakulære blir å gå under en diger stein som sitter innkapslet i taket ved inngangen til en tunnel vi går igjennom, etter hvert blir det lettere å komme frem, det blir lysere og grønnere. Ved enden av den vanskelige dalen, som er vakker nettopp av den årsaken, ankommer vi de grønne sletter. Her er det piknik på piknik, og mange nyter vårsolens varmende stråler, dette er glade dager som de skal vaere. Vår rute forserer nok et trangt parti, nok et område med sletter før vi krysser elven over en hengebro til, kortere, men mer sliten og dertil overgrodd er jeg glad vi kommer oss over. Vi fortsetter opp grusveien til venstre, opp og opp, og vakrere og vakrere utsikt får vi foran oss. Helt på toppen svinger veien i kirsebærlunden, og etter hvert finner vi gode skilt ned mot Monachil og bilene våre. Nedover og nedover passerer vi bønder og hippier i skjønn forening.
Dalen er alternativdalen med stor A! «Her brænner jag mit Braennvin sjaelv» sang Ulf Lundell. Her brennes det nok ikke, men jeg synes nok den unge hippiegenerasjonen er litt overivrige bønder, og at grønnsakhagene har noen underlige varianter vi ikke finner i grønnsaksdiskene. Fulle av inntrykk finner vi bilene våre, det er blitt det reneste parkeringskaos siden vi la ut på den 8 kilometer lange turen. Nå er bare neste utfordring, hvor finner vi lunsj? Det var morsdag i Spania…