Gunnar Andersen – en knalltøff haugesundar
Gunnar Andersen, en av de tre velkjente ”busserullene” har gitt ut en ny bok: ”Ein knalltøffe Haugesundar”, og jeg hadde fått en intervjuavtale med ham i Den Norske Klubben. Litt etter avtalt tid ringer mobilen, -Hei, klinger det på Haugesundsk, -kor é du? -Jeg er i Den Norske Klubben, svarte jeg, -og du? -Eg é jo rett utaførre!, svarte han, og der så jeg ham. Han tenkte nok vi skulle ta intervjuet der ute på plassen for han er jo vant til at mye foregår utendørs i Spania, han som har bodd i Altea fra 2000 og til 2008.
Tekst: Bjørn Væthe
Boka hans er en blanding av biografi , selvopplevde røverhistorier og en dash med betraktninger om livet, som f.eks: Hvorfor lot vi oss lede av drømmene – hvorfor reiste vi til Spania og slo oss ned her? Tittelen henspeiler på en revyfigur som han brukte mye, en selvgod bajas, – og det kan jo passe godt på meg, sier han. Så jeg skjønner at det er mye humor og selvironi i denne boka!
– Jeg fikk ideen til å skrive boka når jeg lå på ryggen i appelsinlunden, sier han. – Da lå jeg og knegget og lo av mine egne opplevelser tidligere i livet. Det er jo det som er så fint med å flytte vekk fra Norge, man ser ting i perspektiv, og kan reflektere mer over det man har opplevd. Jeg skriver jo en god del om det å bo i Spania, om hva som er fint med å etablere seg her, og litt om hvor godt man holder seg her nede. Boka er blitt veldig godt mottatt, og kan kjøpes enten på internett, eller i Den Norske Bokhandelen i Alfaz del Pi.
– Mens jeg bodde her job-bet jeg med forskjellige ting, vi (kona Anne-Grete var med) arrangerte motivasjonskurs, humor- og smilekurs, og vi hadde blant annet et event-byrå med firmaturer, brylluper og slikt. Noe av det morsomste var et jodlekurs vi arrangerte for en gjeng med kjempeseriøse geologer fra Statoil. Vi tok dem med opp i fjellet oppover mot Guadalest og satte i gang med å lære dem jodling. De var ganske hemmet til å begynne med, og syntes nok det var litt flaut, men litt etter litt tødde de opp og jodlet i vilden sky, og ble svært løsslupne og lattermilde, og det var jo faktisk hovedpoenget med hele kurset. Etter hvert ble det til at jeg mer og mer fortalte selvopplevde historier på kursene mine, og motivasjon og slikt ble skjøvet i bakgrunnen. Jeg jobbet også en tid som programleder i den norske radioen her nede, og den var veldig viktig for miljøet blant nordmennene her. Norsk TV fantes ikke til å begynne med, og norske aviser kom jo tre dager for sent! Men etter at VG og Aftenposten begynte å trykke dagens utgave i Spania, og norsk TV ble vanlig, endret behovene, og også miljøet seg mye. Det ble til at folk satt hjemme og så på ”Hotel Cæsar” for seg selv i stedet for å møtes ute, i klubben eller andre steder. Det er faktisk litt synd, synes Gunnar.
– Jeg har noen løse planer om å komme nedover for en eller annen type av show i løpet av våren, sier han. – Vi må bare finne passende steder å være. Det kan godt være både Casa Cultura i Alfaz eller mindre steder, for eksempel i Klubben, sier han og fortsetter: – jeg synes jo ofte at små scener blir mer personlige og intime, og passer godt for min stil.
Gunnar forteller at de flyttet hjem til Norge på grunn av barna, som nærmet seg tenårene. Kona og han ville at de skulle ha solid norsk identitet, kultur og røtter. – Selv om vi trivdes veldig godt her nede, ville alltid barna bli sett på som utlendinger, og vi ville gi dem et solid fotfeste i Norge før det var for sent. Men det er ganske sannsynlig at vi flytter nedover igjen om noen år, når barna er blitt voksne. Her nede opplever vi et liv man ikke har i Norge, blant annet er den sosiale aktiviteten her nede ikke sammenlignbar med den vi har i Norge. Her i Spania opplever jeg ungdommelige, kreative og reiselystne pensjonister. Den beste pensjonsforsikring er å være nysgjerrig, avslutter Gunnar.