Åge Aleksandersen – En rockekonge på ferie i Spania

Vi møter en avslappet rockekonge på ferie i Spania, langt bort fra heseblesende turneaktivitet og plateproduksjon i hjemlandet. Vi kjenner han som artist, men lite vet vi om privatpersonen Åge Aleksandersen.

TEKST OG FOTO: BENTE PUIG

Åge Aleksandersen slapper av i sportsmarinaen i Torrevieja, Costa Blanca. Vi legger knapt nok merke til han, bak sorte solbriller og i kortbukse. Det er ikke slik vi er vant til å se rockekongen.
– Hei, sier han beskjedent. Den stillfarene trønderen gjør ikke mye ut av seg, i dag er han bare en hvilken som helst turist.
– Aller helst skulle jeg vært en anonym musiker, men det lar seg ikke så godt gjøre, sier Åge mens han leter etter en åpen plass på stranden. Lengst, innerst ved kanalen, er det nokså folketomt. Han tusler langs vannkanten og lar et lunkent Middelhav omsvøpe de bare føttene.
– Det er ingen sammenheng mellom begrepet kjendis og musikk, det er egentlig helt pyton å være kjendis, sier Åge fortrolig. Man har en kraftkilde, den må man passe på. Man kan fort miste den kreative evnen ved å bruke tid på andre ting. Jeg skriver sanger, holder konserter, har ikke tid til mer.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Åge er en jordnær type. Han svarer konkret og oppriktig på alle spørsmål, ingen nykker. Han snur gjerne på settingen, likesom han stiller spørsmål med stor interesse er han også en engasjert lytter. Han viser oppriktig interesse for området vi befinner oss i, og livet i utlendighet. Vi aner en viss oppdagelsestrang og eventyrlyst i trønderen, og undrer oss om han ikke snuser på en tilværelse som sesongboer i Spania.
– Jeg liker meg aller best i Altea og omegn, sier Åge som har vært på Costa Blanca mange ganger. Jeg kunne godt tenke meg å kjøpe et sted her, men vet ikke helt om jeg får med meg kona på det. Vi får se.

Åge har blitt 61 år, men tidens tann har vært barmhjertig med han. Åttitallets cola-bunner er byttet ut med distingverte bifokale glass. Det sorte skjorten er åpen i halsen og avslører to halskjeder. Ett sølvanheng og ett smykke med Åges stjernetegn tyren som motiv. Vi minnes ”AE e snart 60 og tål itj så my”, og forventer en oppklaring i utsagnet.
– Jeg går fem mil i uka, uansett vær og vind, svarer han som svar på egen ungdommelig friskhet.



Som musiker er det viktig å holde formen. En sceneopptreden er hardt arbeid, og midt i turnevirksomhet kan kroppen rope varsko. Vi kommer ikke utenom årets mest omtalte kollaps, selv om vi vet at Åge er en person som verner om privatlivet og vegrer å snakke om saken.
– Det er egentlig en historie jeg ikke vil selge, sier Åge og tørker svetten fra pannen. Solen steker og den årlige hetebølgen er over Spania, enda sterkere enn i fjor. Åge bedyrer at det ikke var noe dramatikk rundt kollapset.
– Vi hadde to dager med mye stress i forbindelse med spillejobber, og jeg hadde problemer med å sove. ”AE e ein eldre herre no med skrubbsår her og der”.

Vi tar plass ved den lokale baren nede i båthavna. Åge leter febrilsk etter skygge.
– Nå fikk jeg plutselig klimasjokk, sier Åge. Han nipper til vannglasset. Den sedvanlige sommerpilsen har ingen plass i Åges hverdag.
– Alkohol inntas ikke før kl. 21.00. Det smaker bare ikke godt før da. Jeg har sett mange uheldige tilfeller i musikkbransjen med alkohol. Det gjelder å innføre enkle leveregler.

Åge drar Ipoden opp av lommen, artistens elektroniske følgesvenn som brukes mer til nedlasting av musikk enn noe annet.
– Har du hørt La Distancia av Rosario Flores, spør Åge, – den kan anbefales. Rosarios røst runger over Ipoden. Ikke visste vi at Åge hadde slik forkjærlighet for spansk musikk.
– Spansk er et vakkert språk, og Spania huser mange gode artister. Spesielt liker jeg Joaquin Sabina, Andrés Calamaro og Alejandro Sanz. Jeg har Ipoden pakkfull av spansk musikk.
For de som kjenner til Joaquín Sabinas musikk, er likheten slående både når det gjelder stemme og genre.
– Det er veldig likt min musikk, sier Åge idet vi spaserer ned mot brygga.

Båter er tydeligvis noe som interesserer han. Den ene yachten etter den andre fanger artistens oppmerksomhet.
– Jeg har en liten båt hjemme i Norge, som jeg bruker å dra på fisketur med. Den ligner litt på denne, sier Åge og peker på en blå båt som han velvillig poserer ved samtidig som han drar opp Ipoden for å vise bilde av båten sin. Åge er i sitt ess her i båthavna. Selv har han seilt på karrierebølgen i både motvind og medvind.
Etter det glade 80-tall med Spellemannspris og andreplass i Grand Prix, ble nittitallet en salgsmessig berg-ogdal-bane.
– Karrieren går i bølger. Etter at vi satt opp Sambandet igjen, etter en 16 års pause, har vi hatt suksess. Vi har et veldrevet apparat, eget plateselskap og alt fungerer godt. Jeg priser meg lykkelig hver dag, som har hobbyen min som levebrød. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag.
Gjennom 40 år har vi kjent Åge som både rebell og romantiker, fra ”Ramp” til ”Skin Sola” og ”Lys og varme”. 61- åringen virker roligere nå, ikke så rampete tekster lenger.
– Før var jeg en sint ung mann, rebell, men jeg har blitt noe roligere med årene. ”Skin Sola” ble et vendepunkt i min karriere. Det var første gang jeg turde å si ”ae e gla i dae” uten å rødme. Det føltes som å drikke et glass vann, helt naturlig.

Åge flytter seg med skyggen samtidig som han bedyrer at varmen ikke plager han. Vi oppfatter Åge som en beskjeden mann, som helst ikke vil ha så mye styr rundt egen person. Men på scenen er han i sitt ess, det er der han hører hjemme.
– Det er vanskelig å forklare hva som foregår mellom scene og publikum, men det er den beste opplevelsen med klær på, ler Åge. – Ingen konserter er like, ingen publikum er likedan. Du vet aldri hva som møter deg. Det må beseires hver gang. Jeg blir som en femtenåring igjen, det sitrer i kroppen av spenning.

Folk som kjenner Åge personlig oppfatter han som snill og god, og ingenting tyder på noe annet, men bak enhver fasade finnes en skyggeside. Forruten årenes snikende særhet, opphøyet av kunstnerisk genialitet, hva er Åges mindre sjarmerende egenskap?
– Bestemt, eller sta, heter det vel. Før stolte jeg ikke på folk som jobbet med meg. Jeg var dårlig til å delegere, ville gjøre alt selv. Og det fungerer ikke i lengden.

Det var vel ikke så ille, tenker vi og lar listen over positive adjektiver råde. Vi avslutter med en sekser i kast, for ikke bare har vi hatt det hyggelig, vi har klart å komme under huden på hele Norges ukronede rockekonge.

Les mer om Åge Aleksandersen