Vandreparadiset blandt mandeltrær i blomst

Mandelblomstring i Spania. For hver dag som går, hver kilometer som legges bak meg, hvert synsinntrykk som brenner seg fast, ja, for hver eneste pulsøkning i bratte bakker forstår jeg mer og mer det enkle faktum: vi bor i et vandreparadis.

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG-NIELSEN

På toppen av fjellbyen Tárbena i Spania, bare få kilometer inn fra kysten, står jeg klar for en ny tur. Nok en gang skal denne vakre dalen inntas en vakker januardag. Fra parkeringsplassen på toppen av puebloen går det flere ruter med forskjellig vanskelighetsgrad, enkle ruter og litt tyngre ruter, korte runder og ganske lange runder. Felles for dem alle er at de går midt i mandelblomstringen som i de traktene er særdeles storslagen! Min medvandrer, både på stier og livet for øvrig: to hunder, og jeg har valgt en 15,4 kilometer lang runde med stort sett enkel vandring. En høydeforskjell på 590 m fra bunn til topp gjør enkelte bakker tunge i kampen mot tyngdekraften, men ikke verre enn at de aller fleste klarer å gjennomføre ruta.

Mandelblomster
Fra slutten av januar til ukjent tid i februar er det mandelblomstring som gjelder. Disse vakre blomstene i hvit og rosa, som springer ut fra tilsynelatende døde, gamle trær som er sirlig og forseggjort plantet på storslagne terrasser i karrig fjellandskap kan ta pusten fra de fleste. Med SMIL kjører vi busslaster opp i fjellene for å nyte synet, enda bedre er det når vi rent privat pakker sekken med deilig lunsj og tar fjellskoene fatt. Fra parkeringsplassen går vi tilbake til landsbygata, ti meter til venstre og inn en vei hvor vi finner kart over ruter og dalen videre innover. Vi er inspirert, kombinerer hygge med trening og legger i vei i et tempo som mest sannsynlig ikke kan holde.

Til høyre for informasjonstavla på sementvei, nærmest løper vi for å få opp 46 varme og mykne opp stive muskler. På toppen er det litt kronglete, og man skal virkelig se godt etter merking med gule og hvite striper. Når det går en liten vei, skarpt ned til høyre går vi rett frem 15-20m. Her går en bratt, liten sti ned til høyre og så ned enda en avsats til høyre hvor stien går innover på terrassene. Vakre mandeltrær som springer ut i blomst, frodige gressbakker, vakre fjell på alle kanter, stien er slående vakker der den snor seg nedover og bortover i terrenget. Ved slutten av stien kommer vi til en betongvei, denne tar vi oppover mot høyre. Akkurat her er det litt dårlig merket, og forklaringene i fjellboken og på www.topwalks.net er litt forvirrende, men gå til høyre og når veien deler seg hold først til høyre og deretter til ven-stre inn på en terrasse med mange trær. Følg buen, og ganske straks går terrassen over i en kjerrevei oppover i fjellsiden.

Når man når sletten med enda flere vakre mandeltrær har man flere valg. Ruten går til høyre på slutten av kjerreveien, men jeg anbefaler en kort avstikker rett frem 60-70 meter for å se på utsikten over Pas Tancat, en mektig kløft med svimlende og vakker utsikt. Tilbake ved enden av kjerrevein går turen etter de gule og hvite merkene langs fjellsiden. Jeg kjenner formen er bra, og i ryggsekkene ligger deilig salat med fisk fra kvelden før, enn så lenge slenges det inn en og annen skoldet mandel og vannflaskene mister sin vannstand ettersom metrene tilbakelegges. Stien er flott å gå på, lagt for at esler og folk skulle kunne vandre her opp gjennom århundrene. Nå er det bar vi, senderistene, turgåerne og naturelskerne som får nyte godt av tidenes slit med tunge steiner og karrige kratt.

Mer betong
Når stien slutter, kan man velge å gå til-bake til Tarbena ved å gå til høyre. Vår vei er til venstre, den går opp, opp og opp langs sugende betongvei. Det slår oss hvor tung en betongvei er fremfor en naturlig sti, samtidig som vi forstår grunneiere og ikke minst brannmenn som ser seg nødt til å sørge for god fremkommelighet. Fornøyde kan vi konstatere at turgåerne vi passerte ved starten ligger en halvtime bak oss der vi skuer små flekker som sliter seg gjennom terrenget vi har passert. Formen er slett ikke dårlig! Fra toppen med det fantasifulle navnet «Muyntania» går veien nedover, og et-ter hvert blir det grusvei.

Foran oss i den blomstrende dalen høres geiter og sauer, på andre enden syns en snaus-pist innhegning som ligger som et sår i terrenget, noen har effektivisert saue-holdet, noen har byttet bort gjeteren med gjerder. Så trist både for folk og fe at spanjolene ser seg nødt til å bryte med århundrer med tradisjoner, gjeteren som vi alltid støter på med sin flokk. Skal også dette bli borte? Vinden river i klærne, tynne hansker er gode å ha mens vi vandrer på grusveien i retning mot Tárbena. Ved enden møter vi vedhogst, motorsagen damper av, og sigaretten nytes mens huggerne slår floker for å holde varmen. Vi slår så vidt inn på bilveien mellom Tarbena og Castell de Castelles, tar til venstre, og etter 150 meter stiger en grusvei opp i fjellet på andre siden. Først paralelt med veien, deret-ter svinger den til høyre, og like etter stikker det en vei opp til høyre.

Vår vei videre! Vi kan nesten ikke tro det da det kommer en gammel Mercedes haltende nedover den primitive veien, en smilende spanjol sitter bak rattet, en spanjol av den typen man forbinder med esel, tannløs, sigarettrøykende med en loslitt skjorte. Med armen ut av vindu-et dingler bilen nedover skråningen, og vi blir stående og måpe. Veien snirkler seg oppover og bortover på top-pen av dalen som stikker seg dypt ned i terrenget mellom Tarbena og Col de Rates, mandelveien. Blomstene har enda ikke fått helt fatt nede i skyggesidene, men vakkert er det allikevel. Kjerreveien er sliten, vannflaskene tomme og sulten begynner å melde seg. Vinden uler med friske kalde kast, og vi luter oss fremover mot kilden vi vet ligger der.

Olbis kilde
Ved Olbis kilde fyller vi vannflaskene, tømmer dem og fyller dem igjen. Hundene drikker fra sine skåler, og vi kjenner motivasjonen stiger i takt med veskebalansen. Vinden tar stadig fatt i oss, men vi vet at nede ved ruinen er det le. Ti minutter senere har vi «benket» oss bak muren på noen egnede steiner. Salat nytes, sunn rawfood og sjokolade med blåbær fyller energ-ibehovet, kaffen drikkes og utsikten er bare vak-ker. De fuktige t-skjortene byttes med tørre, tærne luftes og etter en liten time i solen er det på tide å trekke videre nedover. Vi går på terrassene langs mandlene og velger etter hvert en sti som går bratt ned til venstre. Rett frem fortsetter stien vi er på inn gjennom kratt før den ender på terrass-ene. Vår sti går til venstre for de neste terrassene på meget ulendt terreng. Vi følger merkene, det føles feil, men det viser seg at det er litt opp og ned i ulendt terreng før vi igjen treffer på en vei som vi følger nedover.

Ved hovedveien går vi til venstre som beskrevet, og leter etter en betong-vei som er gul og hvit merket og som leder ned i Tarbenas dal. Vi går feil og ender med å «buske» ned gjennom karrig terreng til vi når veien som går i bunnen av dalen. Det hadde nok vært smart å følge boken, gå til hvit og gul-merket betong-vei… eler i det minste fortsette til selve veien ned i dalen dukket opp, men den gang ei. Vi forserte skaret, løftet hunder over gjerder før vi trygt tok til høyre i retning Tárbena.

Hotell i det grønne
Nede i bunnen er det næringsvirksomhet! Her er det eseldrift med turistruter og til og med et fire stjerners hotell. Hotel Lehni er idyllisk, men det forundrer meg at man kan leve av slikt «in the middle of nowhere». Til og med en liten golfbane har de midt i ødemarken! Like etter hotellet går en vei inn til venstre, og til høyre ved inngangen til denne går stien oppover. Gule og hvite merker viser vei til Tárbena. På stiene til rosinhandlerne begynner slitne bein å si i fra. Tyngdekraften trekker deg nedover, og hjernen forklarer hvorfor det er et hotell her nede i dalen, med god mat, varme senger og… Nei slutt å klage, tilpass tempoet og fortsett å følge merkene! Opp, opp mot kilden, vannflaskene tømmes igjen, flere ganger samles pusten igjen, før jeg i langsomt tempo fortsetter. Stien er godt merket, og vi ankommer Benissalims kilde. Nok en gang fylles flaskene, nok en gang hviles beina før det er stupbratt betongvei opp til Tárbena, det siste stykket føles urettferdig tungt. Men selvfølgelig er det min form som sørger for ubalansen, stien har vært god nok for folk i hundrevis av år!

Vel oppe ved hovedveien svinger vi til venstre. Tárbena spraker i mandelblomstring, vakker i solnedgang. Nok en seier er overvunnet: 15,4 kilometer er tilbakelagt. Parkeringsplassen er blitt fotballbane for en horde jublende barn, slitne hunder plasseres i bagasjerommet og beina strekkes før nesen vender nedover mot vårt hjemlige paradis. Lykkelig slitne nytes godt kildevann fra Benissalims kilde, tanken går til den sorte enken på 89 som forklarte meg hvorfor hun var så vakker; «Fjelluft og rent kildevann, vi blir ikke gamle i Tárbena», forklarte hun, smilende med sine siste tenner.

Se flere bilder av mandeltreblomstring i Tarbena




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler