Valladolid

På slutten av 1500-tallet ble Valladolid (ca. 16 mil NV for Madrid) angrepet av en forferdelig pest . På under to år sank folketallet med hele 6000 personer som døde under pesten. Det var ikke bare trist, men nærmest en katastrofe for hele byen. Handel og andre virksomheter stagnerte og det ble trange kår for alle. Da var det at ryktene begynte å svirre, Kongen med hoffet og hele staben hadde planer om å flytte til byen. Øvrigheten blåste av alle ryktene, for hva hadde vel kongen og hans hus å gjøre i deres vesle, hardt rammede by? Denne gang var det for en gangs skyld ryktesmedene som fikk rett.

Tekst Solfried Gjelsten.

Selv om Valladolid i Spania ikke var mye å skryte av ved inngangen til 1600-tallet, hadde den ingen dårlig historie å vise til. En gang hadde dette vært et muslimsk senter fram til Alfonso VI en dag hadde greid å gjenerobre byen i 1070. For å trygge byen mot senere angrep fra muslimene, hadde kongen forært byen til adelsmannen Pedro Ansurez av denne byen, men også av byene, Avila, Segovia og Medina del Campo i omegnen. Han fikk også i oppgave å sørge for økt bosetting som en styrke for forsvaret.

Trenger du leiebil i Spania? Garantert billigst

I 1258 fikk byen, der kong Alfonso X og hoffet hadde sete, æren av å ønske den norske prinsesse Kristina velkommen til Spania. På 1400-tallet regner man med at byen hadde ca 20 000 innb. Hvorav mellom 1 og 5% var adelsmenn. Under det Katolske kongeparet ble byen regnet for så viktig at landets høyesterett ble lagt til byen, og i 1518 ble også kongens råd lagt til Valladolid.

Med andre ord, Valladolid hadde vært en betydelig og viktig by. Helt fra 1560 og til pesten brøt ut i 1599 hadde byen nytt godt av en rik oppblomstring på mange felt, men epidemien satte en effektiv stopper for all framgang. Til tross for katastrofestemningen i byen, begynte en dag ryktene om kongens flytteplaner å svirre. Mens øvrigheten blåste i nesen av alle rykter, fattet optimistene nytt mot. Med en flytting av kongen og alt som fulgte med, ville det bety ny framgang for byen. Men spørsmålet: ” Hvorfor i all verden ville egentlig kongen flytte til deres pestrammede by”? lå likevel i luften. Når sant skal sies var det heller ikke Kong Filip III som hadde ivret for denne forflytningen. Den som sto bak var hertugen av Lerma, kongens yndling og enerådende styrer av landet, – og han hadde sine grunner.

Denne hertugen av Lerma var en meget egosentrert og forfengelig person. Dessuten var han grenseløst opptatt av å oppnå størst mulig personlig fortjeneste i alle sammenhenger. Hans samtidige påsto til og med at denne trangen etter fortjeneste opptok ham så til de grader at han ikke engang rakk å styre landet. Hans korrupte oppførsel gjennomsyret faktisk hele hoffet. Denne mannen hadde en utrolig makt over kong Filip III, som godtok alle hans disposisjoner enten de var positive eller negative. Likevel var det også en annen person som fascinerte kongen og øvet en ikke liten innflytelse på ham, nemlig hans bestemor keiserinne Maria av Østerriket, enken etter keiser Maximilian II. Dette tålte selvfølgelig ikke hertugen av Lerma, som fant at Filip III måtte fjernes fra Madrid og fra bestemorens sterke innflytelse fortest mulig.

Valladolid lå dessuten mye nærmere hans eget palass enn Madrid, og i tillegg øynet han en ny mulighet til å berike både seg selv og sine nærmeste i forbindelse med denne flyttingen. Det var ikke for ingenting at hertugen fikk ord på seg å være den som innførte korrupsjonen i Spania. I Valladolid sto det i år 1600 dårlig til med velholdte palass og brukbare hus for alle de kongelige og deres stab. Det var snakk om et behov på ikke mindre enn 400 palasser pluss en rekke andre velutstyrte hus.

Far til Filip III, Filip II, hadde i sin tid bygget opp et veritabelt byråkrati, som sønnen hadde overtatt og som nå selvfølgelig måtte følge med under flyttingen. Det ble litt av en utflytting når vi også regner med at disse velstående menneskene selvfølgelig måtte ta med seg alle sine tjenere, lakeier, stallknekter, kokker, familier og slaver. Når så mange mennesker forsvant fra Madrid skapte dette naturlig nok problemer også for mange andre som var avhengige av dem som kunder og klienter. Jeg tenker på alle de som ble arbeidsledige, handelsmenn, gartnere, syersker m. fl., foruten forfattere, diktere og kunstnere. Når kundene dro sin vei, måtte de også prøve å følge med, så enkelt var det.

Den ikke ukjente person Cervantes var en av dem som måtte dra. Han sto i ferd med å utgi sin bok om Don Quijote, og da både forlaget og de ventede kundene flyttet, hadde han bare ikke noe valg. Dessverre støtte han på så store problemer med å finne seg en skikkelig bolig, at han endte opp i en lite hyggelig bydel, der det stinket av søppel og vrimlet av lyssky personer, halliker, falskspillere, prostituerte og drukkenbolter.

Byen selv sto på hodet for å tilfredsstille alle de prominente innflytterne fra Madrid . Det ble liv og røre over alt, omsettingen av alle slags varer økte, og det var rikelig med arbeid å få. Særlig travelt fikk de det i boligsektoren der de simpelthen hadde problemer med å dekke etterspørselen. Innbyggerne øynet en lysere fremtid for alle, mens øvrigheten i byen var bekymret. Hvordan i all verden skulle de makte å tilfredsstille så mange fornemme innflyttere på kort varsel? Problemene tårnet seg opp, ikke hadde de mat nok og ikke var det hus nok, og bare tanken på alle kravene de var stilt overfor ga dem kalde føtter.

Merkelig nok gikk det seg til på en måte, og da den nye arveprinsen, den senere Filip IV, ble født i april 1605, ville jubelen ingen ende ta. Den almene gleden er ikke lett å beskrive, men når vi får vite at det hele våren, sommeren og langt ut i august, gikk slag i slag med fester, banketter, karneval, maskeradeball, turneringer, tyrefektninger og religiøse prosesjoner, ja da skal det ikke mye fantasi til for å se det hele for seg.

De mange innflytterne var imidlertid ikke like begeistret over sitt nye liv i Valladolid. Helt fra første stund hadde de håpet at dette bare var et kortvarig innfall fra de kongelige. De fant seg liksom ikke til rette i denne byen og lengtet tilbake til Madrid, samtidig som de også var alvorlig bekymret for utviklingen i deres egen kjære by. Faktum var nemlig at hele flyttingen hadde ført store deler av Madrid på konkursens rand.

Uansett festing og arrangementer denne sommeren, så de kun fram til en ting, å få en slutt på det alt sammen og komme seg tilbake til Madrid. Men det ene året etter det andre hadde gått uten at de øynet noe tegn på planer om retrett.
Omslaget kom først ut på høsten 1605, da Valladolid nok en gang ble angrepet av en truende epidemi, nemlig av kopper og meslinger. Sykdommene grep om seg, med stadig nye dødsfall, uten hensyn til høy eller lav. Selv om ryktene om hjemreise begynte å gå, drøyde det likevel til ut på nyåret før den ventede meldingen kom om forberedelser til en ny flytteperiode. Den forestående hjemreisen var et faktum og gleden var stor og ekte. Reisefølget som omsider dro ut av byen med kurs for Madrid måtte ha vært litt av et syn. Alt skulle jo fraktes tilbake til Madrid. Med både folk og dyr, utstyr og alt som var, trengtes det hundrevis med vogner. Det hele virket simpelthen som et triumftog ledsaget av musikk og dans.

I Valladolid derimot, sto ikke akkurat gleden i taket. Hva nå for alle disse som hadde tatt opp store lån og bygget nye hus og palasser, satt i stand gamle hus og i det hele tatt gjort omfattende arbeider for innflytterne mot løfte om betaling senere. Nå satt de tafatte og fortvilet tilbake, ingen hadde drømt om at de gylne årene skulle ende så brått og brutalt. Slutten på det kongelige eventyret i Valladolid, markerte også starten på en lang nedgangsperiode for den engang så viktige byen.





Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler