Som min siste vilje

Det skrives så mye om hvordan man skal ordne det for sine etterkommere,
hvordan de kan motta store formuer på en snedig måte og spare store summer i skatt. Godt voksne mennesker tutes ørene fulle av hvordan de skal sikre andre.

Men hva hvis de ikke vil sikre sine etterkommere? Hva hvis de ikke liker dem? Hva hvis husfred bare eksisterer når arvelater og arving bor i hvert sitt land og aldri snakker med hverandre?

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Da dukker gjerne spørsmålet opp om hvordan de ikke skal få noe, eller i det minste hvordan de i det minste kan gjøre det vanskeligst mulig for dem. Det fnnes eksempler på oppsiktsvekkende oppfinnsomhet og kløkt. Men når man fantaserer med slike morbide tanker som dette, må man selvsagt huske på å sette av rikelig med penger til begravelsesbyrået og til den lokale kirkegården, slik at blomstene på graven holdes fine. For dit kommer de forsmådde arvinger neppe. Verden har sin egen mekanikk akkurat der.

En motpart i et komplisert skifteoppgjør for lenge siden ville ikke gjøre noe testament. Jeg hadde foreslått at hun gjorde det for å spare sine barn for bry. Ting var nemlig vanskelige nok som de var, om hun ikke skulle komplisere ting ytterligere i “neste runde”, som jeg så diplomatisk ordla meg. Da skrek hun gjennom telefonen: “Da er jeg dau, så det dr**ter jeg i!” Og det hadde hun jo egentlig rett i.

Når det gjelder å påføre andre smerte, enten fysisk eller psykisk, er den menneskelige kreativitet som sagt unektelig ganske stor. Og for den som liker å boltre seg i egen kreativitet, er etterlivet fullt av muligheter. En som venter på en stor arv, vil spise kjetting med øynene blendet av tårer den dagen det går opp for ham at han likevel ikke får noe som helst. Som en formuende venn av meg i Norge sa med glimt i øyet til sine nære:

“Jeg vil ha ekte sorg når jeg går bort. Derfor har jeg testamentert alt jeg eier til naboen.” Eller som arvingene etter den legendariske vokalisten i rockebandet INXS, Trevor Hutchinson. Trevor eide jo så mye fnt; hus på den franske rivieraen, fine biler, stilig kunst. Dessverre tilhørte lite av det ham selv; det var stort sett leid og leaset.

Skiftesamlingen ble derfor en flau og kort forestilling med noen korte kremt, og det var i grunnen det hele. Det svarte skjerfet og de store, sorte solbrillene kunne legges til side og tårene atter trille fritt.

Reglene om pliktdel for livsarvinger er sentrale både i skandinavisk og kontinentaleuropeisk rett. De legger en demper på kreativiteten. Men noen har da vært flinke til å tenke alternativt:
Én variant, såkalt “semantisk forvirring”, er en klassiker, særlig i vårt hjemlige Norge, hvor testator kan skrive sitt testament uten brysomt overoppsyn av en notar. Og uklare bestemmelser om den kvantitative fordelingen av arven kan komme selv de bitreste testatorer til unnsetning. Det er overveldende sannsynlig at arvingene hver for seg vil ønske å tolke testamentet i den retning som gir dem størst del av potten. Slike holdninger kan gjøre fender av gode venner.

Her har vi i Norge en Høyesterettsdom fra rett etter krigen. Saken gjaldt et testament som bestemte at arven etter testator skulle fordeles likt mellom hans halvbror og ektefellens ni søsken. Spørsmålet var da; lik fordeling pr hode eller lik fordeling pr slekt? Det er ingen stor premie for å gjette hva halvbroren mente. Og han gikk helt til høyesterett med den troen. Og fikk viljen sin.
Om det var noe særlig formue igjen å fordele etter det, vet jeg ikke. Men vennskap, søndagsmiddager og juleselskap ble nok et avsluttet kapittel mellom disse familiene.

En annen variant er de som etterlater seg flere testamenter med kolliderende bestemmelser. Arvingene får da et svare strev med å klargjøre hva som egentlig var ment. Ingenting får liv i en søskenfokk som når ett testament sier at “Line skal få Ming-vasen”, mens et annet, udatert tesament sier at “…og Ming-vasen vil jeg gjerne at Thora skal ha til odel og eie”.

Leveregelen er: undervurdér for all del aldri mengden, og tykkelsen, av ondt blod som kan oppstå mellom arvinger! Det sies at et finnes ektefeller som vet hva en 30-års krig er. Den tyske poeten Heine må ha vært blant dem; han levde på 1800-tallet og testamenterte hele sin formue til sin kone, men på det vilkår at hun giftet seg på ny.
På den måten, skrev han, antok han at det i hvert fall ville være én mann som beklaget hans bortgang.

Det finnes også dem som har brukt deler av sitt liv til å krige med sine nærmeste. Det er ikke alltid noen regel som hindrer dem i å delegere denne krigføringen til juridiske personer når de selv stempler ut. Noen har gjort det, til dels med imponerende kløkt.

Under engelsk og amerikansk rett er testasjonsretten i utgangspunktet fri; ingen barn kan demonstrativt legge armene i kors og si at “jeg skal ha min
tredjedel!!!” Dette gir seg utslag i en del friske testasjoner. Avismagnaten
William R. Hearst, f eks, ble mens han levde beskyldt å ha noen barn på si, noe han avfeide som det reneste vrøvl. Men på samme måte som Bill Clinton ikke hadde sex med Monica Lewinsky, er det jo ikke så greit å vite om Hearst snakket sant eller ikke. Det har nemlig vist seg at menn har litt vanskelig for å innrømme utroskap før de … vel…må.

Vel kjent med den litt utbredte menneskelige last som går ut på at det er håp i hengende snøre, medfølgende et beleilig søksmål her og der, testamenterte Hearst den nette sum av 1 USD til alle som hevdet å være hans barn født utenfor ekteskap. Fra Hearst døde i 1951 og frem til i dag har det ihvert fall ikke vært noe søksmål med krav om farsarv.

Det var ganske bra schwung! over arven etter Howard Marshall også, som etter 15 år med heftige bikkjeslagsmål er enhver advokats våte drøm; den har fortsatt ikke har fått sin endelige løsning, men i stedet vandret rundt i statlige og føderale rettsinstanser og tilsynelatende slått rot der. Marshall beviste, etter en lang karriere som forretningsmann, at mye kan kjøpes for penger, da han i en alder av 89 giftet seg med 1990-tallets femme fatale nr 1, den 55 år yngre Anna Nicole Smith – rett foran nesen på en del siklende og vesentlig yngre kandidater.

Faktum er at Marshall ikke testamenterte en eneste cent til sin Anna Nicole, så i ettertid er det et interessant spørsmål om hvem som egentlig lurte hvem. Litt sans for morbid humor hadde også advokaten fra Toronto som etterlot seg mye penger og et stort vakuum innen practical jokes. Han testamenterte sin feriebolig på Jamaica til tre personer han visste ikke holdt ut sammen. Om han i tillegg nedla forbud mot oppløsning av sameiet eller utsalg, vet jeg ikke, men jeg antar at gleden ved å ha hus på Jamaica fikk en viss bismak.