Portugals historie

Det er sikkert flere enn meg som i første omgang undres litt over at ikke hele den Iberiske halvøy hører til samme landet. Portugal virker nesten som om noen bare har tatt en bit av Peninsulaen og proklamert den som en egen stat. Men kom bare ikke til Por¬tugal med slike tanker, da blir du neppe særlig populær.

TEKST: SOLFRIED GJELSTEN

Portugal er et eget rike , med sine egne tradisjoner og sin egen historie. Gjennom alle år har de nektet å ha noe med Spania å gjøre. Likevel, går vi langt nok tilbake i tiden var det ingen spesielle grenser som skilte vesle Portugal fra sin store nabo Spania. I antikken var det forresten ikke noe som hette Spania heller, landområdene gled mer eller mindre over i hverandre. Det skulle gå atskillig mange tusen år før det ble snakk om landegrenser slik vi er vant til. Når jeg likevel snakker om Portugal og Spania er det bare for å lette den geografiske forståelsen.

Spania kan nok vise til eldre funn av mennesker enn Portugal, men går vi tilbake til ca. 20 000 år før Kr. tror jeg forholdene var så noenlunde like i de to landene. Fra denne tiden har man funnet hulemalerier også i Portugal, og særlig langs elven Tajo. I Portugisisk Extremadura har man i tillegg funnet en mengde keramikk datert til 8 – 7000 år f.Kr.. Til orientering strekker Extremadura seg helt ut til kysten og er en del av det gamle Lucitania, som gikk fra kysten i vest, mot Galicia i nord og omtrent til Lisboa i syd.

Fra neolittisk tid, (ca. 2500 år f.Kr.), og tidlig bronsealder har man på ett av de mange gamle festningsverkene funnet hele 5000 pilespisser, så der må det ha gått hardt for seg en gang i tiden. Man har også funnet kopper som ble brukt helt fra Portugal i vest til Pakistan i øst. De som kom tidlig i gang med å bruke kopper la seg opp store rikdommer, til fristelse for røvere og fiendtlige stammer, og byene ble omdannet til veritable festningsanlegg. Høvdingen holdt til i en tårnbygning omtrent midt i anlegget, kronet med spir og brystvern og atkomst bare gjennom en smal passasje. De viktige pottemakerne og koppersmedene fikk holde til i borggården, godt beskyttet av murene rundt det hele. Vanlig folk derimot, måtte pent holde seg utenfor murene i usle og fattigslige hytter.

Fra ca. 700 år f.Kr. kom kelterne inn i landet, akkurat som i Spania, og små landsbyer i massevis er gravet fram fra denne tiden, ikke minst i nord. Byene, som hadde brolagte gater og kloakksystem med murer omkring det hele, fortsatte i samme mønster også gjennom hele romertiden.

Fønikerne kom hit ca. år 900 f.Kr., altså litt senere enn til Spania, og etter dem kom kartagerne. Da romerne startet sin erobring av Den Iberiske halvøy etter den andre puniske krig, måtte de derfor kjempe mot flere forskjellige folkeslag. Deres hardeste motstander var uten tvil lucitaneren og folkehelten Viriato fra Portugal, han som avanserte fra sauegjeter til konge under kampene mot romerne. Uansett all heltemodig motstand både i Lucitania og andre steder, gikk romerne til slutt av med seieren, og allerede fra år 210 f.Kr. hadde de herredømme over det meste. Den totale seier oppnådde de likevel ikke før etter bortimot 200 år.

Allerede i år 60 f.Kr. ga Cæsar Lisboa bystatus, og han grunnla viktige kolonier både i Evora, Santarem og Beja sør for Lisboa. Noe senere, i 27 f.Kr. bestemte keiser Augustus at Lucitania skulle styres fra Merida, som var den største og mektigste romerbyen på den tiden. Portugals nordligste områder falt utenfor og ble senere knyttet til Spania som Galicia. Romaniseringen var mest utbredt i sør, der det ble anlagt store garder, de såkalte ”latifundias”, som vi fremdeles finner i grenseområdet Alentejo, der de dyrker hvete, bygg, oliven og vin.

Egentlig vokste det aldri fram noen store byer i Portugal under romerne, slike som Merida, Tarraco og Italica i Spania, men noen interessante funn fra denne tiden kan man likevel vise til i byene Coimbra og Evora. Sin vane tro bygde romerne solide veier i Portugal også. Fremdeles er noen av disse veianleggene og broene i bruk den dag i dag. Snakk om dyktige bygningsfolk!

Det viktigste minne fra romertiden, både i Spania og Portugal, er likevel uten tvil selve språket.
I det første århundre e.Kr., kom kristendommen til Portugal, og allerede i det tredje århundre hadde byene Braga, Evora, Faro og Lisboa fått sine egne biskoper.

I rundt 600 år rådde romerne grunnen her i Portugal før de ble drevet ut igjen av vestgoterne som strømmet inn i landet ca. 410 år e.Kr. Med hovedsete i Toledo regjerte de nye herrer over hele Peninsulaen i ca. 200 år, godt hjulpet og støttet av en krigersk adel. Etter kong Recaredos innføring av kristendommen som statsreligion ble det slutt på deres tolerante styre og de første jødeforfølgelsene fant sted. Misnøyen økte, og da araberne strømmet inn i landet var det ikke fritt for at de fikk god hjelp av jødene. I Portugal stoppet de ved Aveiro i nord, en plass de likte dårlig, surt og kaldt og rått som det var der.

Araberne var meget dyktige arbeidsfolk og hevet standarden ganske vesentlig i jordbruksområdene. Romernes drenering og vanningssystem ble forbedret og de innførte nye vekster som : bomull – ris – appelsiner – og sitroner. Alt sammen handelsvarer til det øvrige Europa. Mye av dette holdt seg også etter at araberne var drevet ut. Araberne tok seg også av byutviklingen og satset mye på kunstneriske aktiviteter, særlig i byene Lisboa, Evora, Beja og Santaren Pelayo startet gjenerobringen oppe i Covadonga 722, og endte opp som den første kongen over Asturias, et område som på hans tid ikke var større enn ca 65×50 km.

Kongeriket vokste imidlertid stadig og 200 år senere omfattet det både Cantabria, den nye hovedstaden Leon, Galicia og området mellom elvene Duero og Minho helt ut til kysten av Portugal. I 1073 besteg Alfonso Vl tronen i Leon, og vi kan vel godt si at med ham startet også Portugals historie som egen stat. Gjenerobringen var ikke kommet særlig langt da han ble konge, og han ble en tid så hardt presset av almoravidene, at han måtte sende bud om hjelp fra korsfarere i Europa. Hjelp fikk han, fra nord og vest, særlig fra Compostela og nordlige Portugal. Nå var saken den at kongen ikke hadde noen sønner som kunne følge ham på tronen når den tid kom, derimot hadde han to døtre, Urraca og Teresa.

Selvsagt måtte han sørge for at døtrene fikk solide ektefeller av god avstamming. All denne hjelpen som strømmet til Leon passet ham derfor dobbelt bra, og han fant de svigersønnene han lette etter. Valget falt på fettrene Raimundo og Enrique av den Portugisiske adels slekten Borgona ( norsk: Burgund ). Raimundo fikk Urraca og Enrique fikk Teresa.
Da kong Alfonso Vl døde i 1109, rykket Urraca, som i mellomtiden var blitt enke, opp på tronen, samtidig som Enrique og Teresa fikk jurisdiksjonen over det nordlig Portugal.

Men også Enrique døde litt senere og Teresa ble sittende igjen som regent for sin sønn Alfonso Enrique. Teresa følte seg sikkert noe usikker over det ansvaret som lå på henne, og valgte å søke hjelp og støtte nord fra Galicia, slik hennes slekt alltid hadde gjort. Sønnen Alfonso var imidlertid ikke enig i denne politikken, og insisterte på en ekspansjon sørover. Han var bitt av gjenerobrings basillen og lot seg ikke stoppe uansett hva moren sa, og dermed kom det til et åpent brudd mellom mor og sønn.

Alfonso gikk så langt som til å sende hæren mot sin egen mor. Etter seieren ved Sao Mamede i 1128, la han hovedsete sitt i byen Guimaraes og fortsatte gjenerobringen sørover. Noen år senere, i 1139, ble hovedstaden flyttet sør til Coimbra , og i 1147 inntok han både Santaren og Lisboa. Det å ta Lisboa kostet ham egentlig ikke stort, for der hadde forskjellige korsfarere vært før ham og herjet og røvet. Noen av korsfarerne var engelske, andre var norske korsfarere ledet av den ikke ukjente Sigurd Jorsalfar. Ikke rart om Lisboa ble et lett bytte for Alfonso Enrique. Alfonso anså seg nå som Portugals første konge , med tittelen Alfonso l Enrique.

Les også andre del av Portugals historie.