Piraten Lin Feng, alias Limahong, og Filippinene

Spanjolene hadde stått for en langsiktig og forsiktig erobring av Filippinene. De innfødte var ikke verre enn at de stort sett godtok den spanske invasjonen, de gikk til og med i kompaniskap med de fremmede. Problemene con-quistadorene møtte kom fra en helt annen kant, nemlig fra de krigerske og grusomme piratene som herjet i Kinahavet. De aller verste var underlagt Lin Feng, piraten som har gått over i historien som den nådeløse og brutale Limahong.

Tekst: Solfried Gjelsten

Limahong kom fra en fattig familie i området portugiserne kalte Catim. Han slo ganske tidlig inn på en kriminell løpebane, og endte opp som pirat langs den kinesiske kysten i sør. Opprinnelig var det to store grupper med pirater, en under Limahong og en under Vinh To Quiam. De var en pest og en plage for kystfolket, og den mektige keiser Ming sendte av gårde en hær på 40 000 soldater og 135 skip for å få en slutt på herjingene. Men piratene fikk de ikke tak på, de rømte nemlig ut i det åpne hav, langt vekk fra forfølgerne.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Begge de to piratgruppene ville være størst, og dermed tørnet de i hop. Vinh greide å rømme unna med fem av sine skip mens seierherren Limahong satt igjen med 55 av Vinh`s skip. Han hadde nå herredømmet over 95 skip og 3000 kinesiske krigere, en veritabel hær som fikk Limahong til å føle seg som konge. Siden alle konger hadde sitt eget kongerike ville han også ha sitt eget rike, og kursen ble satt mot Filippinene. Kina hadde nemlig inngått en ikke-angreps pakt med sine naboer, så kjeltringene følte seg trygge på å få være i fred på disse øyene så langt fra hjemlandet. At øyene allerede var erobret av Spania, tok de ikke så tungt, de skulle nok greie å fordrive nybyggerne uten problemer – trodde de.

Like over nyttår i 1574 landet piratene på Llocos, men den spanske sjefen på området, Juan Salcedo, ønsket dem alt annet enn velkommen til lands. Det startet med en krangel og endte med en trefning som jagde kineserne til sjøs igjen. Den mektige Limahong tok denne forsmedelsen tungt og lovet hevn. Ute i åpen sjø traff de på noen kinesiske handels skip som kom fra Manila. Båtene ble kapret og mannskapet krysseksaminert for alt de hadde av opplysninger om spanjolene der de kom fra. Manila, fortalte de, var en ganske ny og dårlig beskyttet by med kun ett nytt fort som knapt nok var ferdigstilt enda. Dette var gode nyheter for Limahong og mennene hans.

Manila ville sikkert bli lett å ta, og et ypperlig sentrum for det nye kongeriket, tenkte de, og startet med et angrep på Paranaque der spanjolene hadde selve regjeringskvarteret sitt. Siden angrepet kom helt uventet på spanjolene hadde det så nært gått helt galt. Ingen fast ledelse og et herlig rot, helt til en innfødt kraftkar, ved navn Galo, dukket opp og simpelthen tok over kommandoen. Det gikk bokstavelig talt på livet løs, godt hjulpet av kaptein Juan de Salcedo og den spanske hæren. Både angrep og forsvar ble utkjempet med et innbitt raseri, og det gikk så hardt for seg at sjøen ble farget rødt av blod. I historien omtales hendelsen som “Den røde sjøens slag”. Med felles innsats, der spanjoler og innfødte kjempet side om side, greide de å redde byen sin. Limahong og mennene hans måtte pent forlate åstedet, og Galos heltemessige innsats resulterte i at han fikk tittelen Don, og en bydel oppkalt etter seg som Dongalo.

Nederlagene tok ikke håpet fra Limahong, og nå satset han på Manila, som altså ble regnet for en dårlig beskyttet by og lett å innta. I første omgang så det også ut som om han omsider skulle ha hellet med seg. Både han og mennene var fulle av hat og raseri mot de innbitte forsvarerne. “Nå skulle de til pers, koste hva det koste ville”. De herjet, brente og ødela alt de kom over. Det hele var bare aldeles grusomt, og spanjolene så ingen annen utvei enn å trekke seg tilbake. Endelig kunne Limahong erklære seg for konge , ikke bare over Manila, men over hele Filippinene. Hans eneveldige makt ble proklamert, og alle skulle fra nå av betale skatt til deres nye konge! Likevel ble det et meget kortvarig “kongedømme”.

Spanjolene, som hadde trukket seg tilbake, slikket sine sår og forberedte seg på et alvorlig “Come Back”. Så snart de følte seg sterke nok dro de tilbake, fullt bestemt på å drive ut de forhatte piratene en gang for alle, og nå var det kineserne som trakk det korteste strået. Nok en gang måtte Limahong vike for spanjolene, men gi seg? Ikke tale om, de dro bare lenger nordover, så langt at de mente de kunne være trygge for de lite gjestfrie spanjolene, og slo seg ned i Pangasinan. Atter en gang ble kongeriket proklamert med alle de strenge kravene til de innfødte. For å sikre sitt herredømme ble de lokale sjefene arrestert og holdt som gisler. Endelig, tenkte Limahong, uten å ane at spanjolene planla et nytt angrep. Å tolerere piratenes nærvær og herredømme over deler av Filippinene, var utenkelig. Alle disse øyene var spansk territorium, dermed basta.

Da piratene forlot Manila, hadde guvernør Lavezares i all hemmelighet sendt et spion skip etter dem for å se hvor de dro. Spanjolene kunne derfor følge med på alt hva de gjorde og foretok seg der de slo seg ned. Denne gang var det ikke snakk om noe rot i opplegget, de tok tiden til hjelp og planla framstøtet til den minste detalj. Den 23 mars 1575 dro en ekspedisjon på 256 spanjoler sammen med 2.500 filippinere og 59 båter nordover for å få en slutt på både Limahongog alle piratene hans. Angrepet kom fullstendig uventet på kineserne, der de var fullt opptatt av å bygge opp forsvaret av sitt nye kongerike.

Under ledelse av Salcedo ble stedet omringet, og flukt veiene blokkert. Skipene deres ble satt i brann, mens alle som kunne hoppet på sjøen for å komme seg unna. Limahong selv forskanset seg bak de innerste palisadene, og resultatet ble en langvarig beleiring. Uten at spanjolene egentlig visste noe om hva Limahong egentlig drev på med, greide denne karen å bygge seg en ny båt av restene etter flåten sin, grave en ekstra kanal fra elven, og i nattens mørke seilte han ut fra sitt gjemmested. Helt uten dramatikk skjedde ikke flukten, men han klarte det og forsvant til havs. Dette skulle likevel bli hans siste reise. På en øy utenfor Luzon fant han sin død, og hele hans enorme arme gikk i oppløsning. Filippinene var fra nå av et rent spansk territorium, helt fram til 1898 da øyene ble avstått til USA.

Denne artikkelen er tidligere publisert i Aktuelt Spania i 2012.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler