På guttetur til Lorca – for å ta tyren ved hornene

Å reise på firmatur til Spania er populært, veldig populært. Klimaet frister, rimelig drikke, restauranter og aktiviteter. Få land kan tilby et større mangfold en Spania, og Costa Blanca er blant de største utbyderne av sprell og fantastiske opplevelser. Ekstra moro ble det når noen lot seg inspirere av Senkveld.

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG-NIELSEN

De velkjente programlederne Thomas og Harald hadde tatt med seg Else Koss Furuseth og Morten Ramm til Madrid. Der møtte de ungtyrene i en arena utenfor byen, de ett år gamle oksene som skal trenes opp til de store arenaer. Iblandet humor fikk seerne med seg luftige sprell, kaotiske passeringer og manglende kontroll. Dette fristet flere, og flere vil komme! Ikke mange dager etter fikk vi telefon: Kan Smil ordne en guttetur med litt slåssing med ungtyrer? Vi snudde oss raskt, droppet de kommersielle og turistifiserte, her er det det genuine som gjelder! 25 mann på tur til Lorca for å utfordre skjebnen!

Freidige i kjeften og med store forventinger møtte jeg den ene matadoren tøffere enn den andre. Vi skulle til Lorca, vi skulle møte Pedro Lucas, tidligere tyrefekter og nå restauratør på en av Murcia regionens mest anerkjente restauranter La Peña i utkanten av byen.

Selvpåført jordskjelv?

Lorca er og blir en fascinerende by, hvor man fortsatt ser store skader etter jordskjelvet som rystet byen 11.mai 2011. Like i nærheten av Lorca løper en forkastning der to deler av grunnfjellet presser mot hverandre. I de siste 50 årene har menneskene i området hentet grunnvann fra den ene siden av forkastningen. Dette har fått grunnvannsspeilet her til å synke med hele 250 meter siden 1960. Tragedien kostet 9 menneskeliv, og flere vakre bygninger som Solborgen fra det 11.århundre og kirken La Iglesia de Santiago ble ødelagt. Den modige manneskare fikk først en hyggelig velkomst nedenfor byen, med omvisning og med søte viner og likører som følgesvenner. Motet økte i takt med promillen, alle var klar til å møte udyret, alle tenkte mer på 130kg biff enn på gamle bygninger og jordskjelv.

På Pedros berømte restaurant fikk vi på oss «tyrefekter» drakter, blitzlys blinket i takt med stigende humør, den ene fantastiske retten fulgte den neste; dette er i seg selv verdt reisen! Pølser, spekk, skinke og «you name it» mannemat! Alt tilberedt på stedet, ikke en rett som ikke er laget med Pedros kjærlige matblikk! Señor Lucas er en ekte gourmet; Han følger nemlig både svin og storfe fra de er nyfødt til de ligger og surrer i stedets panner, ingenting er tilfeldig, ingenting er en selvfølge. Han velger sitt offer mens det gresser i grønne enger, kan man si. Dette får vi nyte godt av når vi som siste rett sitter med hauger av oksekjøtt foran oss. I taket har de hengt opp store trompeter! Ja i alle fall ligner det trompeter inntil vi merker at det er avtrekk over glovarme steiner. Vi steiker vårt eget oksekjøtt i svinespekk, konseptet er genialt og unikt. Det er nesten til å bli edru av, så godt er det, men dog bare nesten.

Arena i det fri

Etterpå bærer det ut i Guds frie natur. Først med bussen, utover smalere og smalere og enda smalere veier. Til slutt blir vi lastet opp på et lasteplan og i jeeper, og ferden går innover grusveier, rasert av siste dagers øsende regnvær. De mannlige hormonene bruser i stadig økende overmot, ikke bare sitter vi på et lasteplan midt i Spanias fjellverden og observerer okser som nyter livet i grønne enger mens søla skvetter. Nei, vi skal møte selveste tyren i ringen og det er ikke en kar som ikke er tøff nok! Ikke en som tørr innrømme at dette blir nok i overkant mye hormoner, her skal den digre oksen overvinnes. Vel fremme i arenaen synker motet, jeg er blant de få som tørr å gå ut i ringen. Det er faktisk spennende der jeg står bak en trevegg som skal skille meg fra det farlige udyret. Spanjolene er også spente, de har forventninger som står i forhold til promillen til enkelte av de tøffe nordboerne. Pedro forventer skader: – Vi kan risikere at noen skader seg, hvisker han til meg… – Jeg vil ha noen skrammer, men ikke alvorlige skader, hvisker jeg tilbake.

Møte med oksekalven
Og så er det i gang, den ene tøffere enn den andre prøver seg, men løper vettskremt inn bak tregjerdet jeg selv står bak. Det blir trangt om plassen når den lille ett år gamle hormonbomben står og stanger etter oss i den smale sprekken mellom muren og plankene. 130 kilo som skal trenes frem mot sin skjebne på en av de store arenaene om noen år. Disse tyrene lever gode, økologiske liv, de vet hva kamp er og de dør med en form for verdighet. I alle fall om man ser bort fra at deres død blir underholdning.

Men underholdning er det nå også. Vi ler oss i hjel da den ene etter den andre blir kastet opp i luften og lander bak en ildsint minityr som stanger sitt offer bortover mot den trygge plankeveggen igjen. Spania blir aldri det samme for den som tørr å pådra seg et blåmerke i ringen! Jeg er fristet, har vært det hele tiden, men gjestene først, det er jo god oppdragelse. Til slutt våger jeg meg ut, med kappen i hendene, bukse og skjorte og dress sko! Ikke akkurat en matador verdig, men så er også tyren en 130 kilo kalv! Det er utrolig moro!

Jeg ser den i øynene, den stirrer tilbake. Snørra drypper fra den vibrerende mulen, han er hissig, klar til å kjempe, men sliten etter de andre som har prøvd seg. Jeg gir noen buks med bryst og hofte (som jeg har sett tyrefekterne gjør det) og vips så kommer den mot meg, kappen foran, ett raskt skritt til siden og tyren flyr gjennom den 5 kilo tunge kappen. Den snur og kommer tilbake, stanger meg under kneskålene, dytter og vralter og jeg presser den tilbake; 130 kilo? Vi er jo «nesten» jevnbyrdige! Jeg følger øynene, snurrer rundt noen ganger, ok-sen stanger, snubler i kappen og til slutt kan jeg snu ryggen til og gå langsomt og stolt bort fra den fortapte oksen. Fest og glede, en brøkdel av de tøffe turte møte oksen, jeg var en av heltene. Lorca er der en annen gang også, rekker jeg å tenke der jeg vipper på lasteplanet gjennom de spanske åsryggene. Dette var moro.

Leave a Reply

Your email address will not be published.