OPORTO – Langs Dueros bredder

Oporto, nest etter Lisboa i omfang, langt nord, ja, nesten i Galicia. Forventningene er store til nabolandet i vest. Romantiske Duero, grønnkledde åser, trange smug og blomsterkledde gater……. Enten så elsker du det eller så hater du det, har vi hørt. Selv ble jeg usikker på hvordan jeg skulle ta det, med elsk eller med hat, med forferdelse eller med humor….

Tekst og foto: Bente Puig

Reisemålene saumfares på Ryanairs nettside, og destinasjonen bestemmes av pris. Det har gått sport i å gjøre reisekupp til gi-bort-pris, ikke no´ føles bedre enn å ha kuppet en tur-retur til 30 euro per person. Palma, Marrakesh eller Oporto? Palma har vi sett…Marrakesh: nei, for mye elendighet og fattigdom……. valget faller på vår nabo i vest. Oporto langs Dueros bredder høres fristende ut.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Vi ankommer flyplassen Francisco Sa Carneiro, en mil nord for Oporto. Flyplassen er stor, moderne og med alt av servicetilbud. Det er lokaltogforbindelse rett fra flyplassen og inn til Oporto. Vi blir overrasket over det moderne tog- og t-banesystemet, store, fine og oversiktlige stasjoner. Ikke minst er de rene, ingen grafitti, ingen uteliggere. Lite visste vi at t-banen skulle bli det vakreste vi skulle få se de neste fem dagene!

Costa do Sol, trestjerners hotell i sentrum av Oporto. Vi hoppet av på det vi trodde var den nærmeste t-banestasjon. Vi var i hvert fall i riktig gate, bare i feil ende av den. Og for de som ikke har vært i Oporto, så kan vi bekrefte at gatene er det eneste som går oppover i denne byen. Svette og anpustne ankommer vi omsider det trestjerners hotellet. Portugal har tydeligvis et annet stjernesystem hinsides ordinære baner. Vi får overlevert hotellkortet som er en god gammeldags åtter-nøkkel, med en 500 grams nøkkelring i slik størrelse at den aldri kan bli borte. På den måten sparer hotellet eventuelle innkjøp av bortkomne nøkkelknipper!

– Frokostbuffet serveres mellom 7 og 10, sier resepsjonisten. Kjøkkensjefen følger en annen tidsplan og minner om frokostbuffet mellom 8 og 10. Vi velger å møte personalet på halvveien og møter opp kl. 9.00 til den fantastiske frokostbuffeten som serveres fra bokhyller og tilhørende skap. Fem små bord står pent oppdekket i hotellets spiserom. Et annet par inntar dagens første måltid. Til min store forskrekkelse ser jeg at paret har medbrakt smør og syltetøy, og konkluderer med at de nok er tyske, for svenske var de neppe. Mangel på mat er det dog ikke, borti bokhylla står både smør og syltetøy og rundstykker med.

Et besøk i Oporto er opplevelsesrikt, og kan mest anses som en tidsreise der du blir skjøvet 60 år tilbake i tid. Gamle bygårder, svartsotede fasader med knuste vinduer minner om gamle krigsfilmer fra Østblokkene. Gatene er et virrvarr av sprikende brostein i ujevn høyde. For å ikke snakke om trafikken, som fotgjenger bedriver du ufrivillig ekstremsport og du har flaks om du ikke blir sniddet av hissige taxisjåfører i utgamle drosjer. Hinderhopp over brosteinen, livsfarlig forsering av trafikken, nedover bærer det, for vi har nemlig hørt at havneområdet er stedet for en romantisk middag. Velberget og fremme til åstedet, joda, bryggen er jo grei den. Restauranter på rekke og rad. Duero skiller byen i to, og en stor bro knytter bydelene sammen. På andre siden ligger alle bodegaene, og det hele ser egentlig ganske trist ut. Vi sutter på vår bacalao og planlegger flukten fra Oporto. Vi bestemmer oss for å dra til middelalderbyen Braga (underbukse på spansk).

Vi leier en bil og legger portugisiske landeveier for våre føtter, retning underbuksebyen. Hotellnøkkelknippet lempet vi tilbake til resepsjonisten, i frykt for overvekt på hjemturen. Vi tilbakelegger mil etter mil, passerer falleferdige bondegårder på vei til middelalderbyen vi har store forventninger til. Hotellet skal visst ligge rett ved katedralen. Et stort moderne parkeringshus er bygget rett under stortorget som omkranses av severdigheter. Det trestjerners hotellet ligger i byens hovedgate, og vi klarer å gå forbi det uten å se det, hele to ganger. Inngangen er nemlig som en hvilken som helst annen inngang, en oppgang med en utgammel heis og en smal trappegang. Det tegner dårlig, men vi stiger motvillig opp en etasje.

En hvit IKEA-løsning gjør nytten som resepsjon. En ung resepsjonist venter oss i en altfor stor dressjakke, guvernanten står inne på kottet og skriker mens bygningsarbeidere herjer med slagbor. – Det er litt bråkete her, sier resepsjonisten til opplysning. Guvernanten kommer ut av kottet og skriker på resepsjonisten som overrekker oss en åtternøkkel og en papirlapp med romnummeret på. Dete hele virker surrealistisk, som å være midt i en Almodóvar-innspilling. 307 ligger i etasjen over. Vi finner 306 og 308, og regner med at den slitne døren midt imellom er 307. Der skiltet en gang har vært er det nå kun et krater. Jeg stikker nøkkelen forsiktig inn i låsen, snurrer og snurrer, 360 grader, rundt og rundt, intet tegn til åpen dør. Jeg prøver andre dører uten resultat, så tilbake til den antatte døren, mer makt, mer sinne. Heten stiger og desperasjonen tar overhånd, det er praktisk talt umulig å bryte seg inn på rommet. Resepsjonisten får en overhaling og den sinte guvernanten blir utkonkurrert i kategorien “skremmende adferd”. Den stakkars resepsjonisten blir truet til tilbakebetaling av 2 dagers hotellopphold, som jeg etterpå fant ut at jeg slett ikke hadde forhåndsbetalt. Oppholdet betales nemlig ved avgang! 60 euro rikere river vi bilen ut av parkeringshuset og legger underbuksebyen bak oss med retning flyplassen desperate etter å komme oss ut av Portugal. Flyplassen fortoner seg som vakker, moderne, lys og utrolig befriende, men det skulle ikke være enkelt å komme seg ut av landet for en rimelig penge. Bussruter, flyruter, fraktfly, transportselskapet, alt er av interesse i dette øyeblikk. Enden på visa ble et firestjerners luksushotell i Oportos finansdistrikt, fra ett ytterpunkt til et annet.

Hotellet var alt en bare kan drømme om. Bank, bank. Det banker på døren og guvernanten gløtter på døren. Hun har med seg sjokolade og vil gjerne åpne sengen, altså lette på dynen for oss. Det spares ikke på bekvemmeligheter, vi har kommet til en annen verden. Finansdistriktet er preget av rikdom. Store hus ala Frogner i Oslo med tilhørende Porscher tyder på penger i omløp, stikk i strid med resten av Oporto. Innimellom villaene finnes en og annen privatskole, tyske, internasjonale og portugisiske sådanne. Det er dog lite for en turist å ta seg til i denne bydelen, men bussforbindelse er gode. Vi velger dog å ta taxi inn til sentrum. Vi hadde ett sted til å utforske; den andre siden av elven, bodega-siden. Det ble en hasardiøs kjøretur som kunne fått fatale følger. En gammel dame var to meter unna å bli offer for vår gærne taxi-sjåfør når hun skulle krysse gaten. Damen takker Gud, mens taxisjåføren fekter med armene og fortviler seg over ubetenksomme kamikaze-fotgjengere! Tilbake sitter vi med høyt blodtrykk og hjerteflimmer, overkroppen klistret til seteryggen foran, bedende til høyere makter om å få komme helskinnet frem.

Bodega-siden av elven er mer turistpreget enn resten av byen. Her finner vi små butikker med souvenirer, små kaféer og restauranter. Portvinen står som dekorasjon på bordene. Dette er byens viktigste produkt, og portugiserne er stolte over vinen sin. Målet for dagen er selvfølgelig bodegabesøk etterfulgt av elvecruise. Hver bodega har sin egen lille cruisebåt i havnen. Vi velger Ferreira, en av de største bodegaene i området. Der får vi omvisning og selvfølgelig en smaksprøve på en hvit og en rød portvin.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Elvecruiset tar 50 minutter og kalles “De fem Broers Cruise”. Vi seiler nemlig under hele fem broer før vi når helt ut i elvemunningen ved Atlanterhavet. Båten er en gammel trebåt, slitt, men koselig. Det er lite som ikke er preget av tidens tann i Oporto. Ikke at jeg har noe imot gamle bygninger, men det koster så lite å holde det rent og vedlike. En feiekost, en høytrykksspyler, et malingsspann, litt blomster…. Oporto kunne vært verdens peneste by, i stedet står den forfallen og lite tiltrekkende. Byen bærer preg av fattigdom, den økonomiske krisen synes i gatene. Vi blir positivt overrasket over at det ikke finnes uteliggere i bybildet. Dog ser vi tiggere, og en og annen som nok heller skulle vært på en psykiatrisk anstalt enn å gå gatelangs i Oporto. Vi fikk i det hele tatt et slett inntrykk av Oporto, og byen er strøket fra vår liste over severdige destinasjoner.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler