Norske og Spanske matvaner på 15-1600 tallet

Vi klager ofte over de store porsjonene som er vanlige på spanske restauranter, men de er likevel svært beskjedne i forhold til hva som var skikk og bruk både i Norge og Spania i tidligere tider. Når vi leser om alt de den gangen kunne sette til livs av både vått og tørt, kan man lure på hvordan de i det hele tatt kunne fungere etter slike måltider. Fra bøkene til Troels Lund om dagligliv i Norden, og fra den spanske boken La Cocina De Palacio av Maria del Carmen Simon Palmer har jeg hentet noen eksempler fra 15 og 1600 tallet som er historisk dokumenterte.

Tekst: Solfried Gjelsten

Når det gjelder drikking på 15-1600 tallet i Norden var det en helt vanlig oppfatning at en mann trengte 8-10 potter øl for dagen , med andre ord ca.9 liter. Når rikfolk ikke bestandig drakk fullt så meget øl kom det ganske enkelt av at de gjerne erstattet noe av ølet med vin. De rike kunne til nød nøye seg med 8 potter øl for dagen dersom de i tillegg fikk 4 potter vin pr. mann,(vel tre liter ) Ved hoffet var nok forbruket langt høyere.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Tar vi en helt vanlig dag som 9. november 1590, drakk Hoffmarsken ved hoffet i Stockholm : ca. fire liter øl til frokost og 20 liter til middag og aftens. Selv barna fikk rikelig øl å drikke, det gikk på litervis der og. Kvinnene var heller ikke særlig avholdende. Hustru Gunhild og ammen fikk i alle fall sendt inn til seg 26 liter øl pr. dag. Jomfruene Sigrid og Helene var syke så de drakk ikke noe til frokost, derimot drakk de til sammen fem liter fordelt på middag og aftens pluss knapt fire liter til nattøl. Selv vanlige fengsels fugler var ved lov sikret et visst antall liter øl for dag.

Om de drakk mye den gangen, så åt de ikke mindre. Det ble sjelden servert mindre enn fire retter verken til middag eller aftens, men vanligvis heller ikke mer enn 12 retter. Da Erik XlV satt i fangenskap på Stockholms slott, fikk han 12 retter til middag og 12 til kvelds. Stallknektene som ble sendt ut med hester på gjesting hos bøndene, skulle i følge kongelig forordning ha 10 potter øl hver pr dag , og til hvert måltid skulle de ha et fat med saltmat, tre ferske retter og et fat med stek. Verre enda var det da Herluf Trolle og tre andre adelsmenn var ute på en takstforretning for universitetet i 1550.

I tillegg til disse høye herrer var også tretten ”oldinger” med på møtet, – oldingene den gang var neppe over 60 år -. Turen tok bare en dag, så de kunne i høyden ha spist to måltider. Likevel ble det på møtet i alt fortært: Fem mark oksestek, (til sammenligning kostet fire lam tre mark), fire fat saltmat (hvert med 1/3 fleskeside, 1/16 okse, et kvart lam , en halv gås, en oksetunge og en kjøttpølse), fire lam, fire gjess og seks høns.

Selv om de var 17 mann til bords var det godt gjort å sette til livs all denne maten på bare to måltid. Lite drikke gikk det heller ikke med. Adelsmennene drakk 15 potter vin (altså ca.14 liter) de tretten ”oldingene” drakk opp to tønner dansk øl, og i fellesskap drakk de opp to tønner rostocker- l. Da dette møtet måtte gjentas noe senere i fastetiden, og det ble med en mann mer enn første gang, ble det også drukket fire liter vin mer. Derimot greide de seg med bare fire tønner øl ekstra. Alle disse opplysningene skriver seg fra regnskapsdokumenter fra denne tiden , og er ingen overdrivelse. Jeg kunne tatt med mange flere eksempler som får dagens spanske ervering til å virke sørgelig mager, men la meg heller si litt om hva som ble konsumert ved det spanske hoffet på samme tid.

Et måltid ved det spanske hoffet på 1500- allet og utover, var noe langt viktigere enn bare det å spise seg mett. Det var først og fremst en seremoni egnet til å imponere og understreke kongens makt og myndighet. Hadde de nøyd seg med bare et enkelt måltid ville det simpelt hen ha redusert kongens makt og overhøyhet i menigmanns øyne, noe som i neste omgang kunne resultere i opptøyer og det som verre var. To meget viktige personer på slottet var kjøkkensjefen og ammen til de kongelige barna. Begge disse var uunnværlige men ble likevel behandlet helt forskjellig. Kjøkkensjefen fikk liten eller ingen lønn og ble ikke regnet for noe som helst, mens ammen var høyt ansett og godt lønnet.

Hun fikk ikke bare hus og mat men også et rikelig ekstra tilskudd av både mat og andre ting for hver måned. Som eksempel kan jeg nevne at ammen til Filip IV`s datter, prinsesse Margrete, fikk følgende ekstra tilskudd hver måned: 4 høns – to kg. kjøtt – et stort stykke flesk – et kg frukt – og to brød foruten 60 gr azafran.

Høyt ansett var hun også, så det å kunne skryte av slektskap med en kongelig amme var nesten like fint som å være i slekt med kongen selv. Hun hadde jo ansvaret for at alle prinsene og prinsessene fikk nok mat de første to til tre årene av sitt liv, så da så. Det var forresten ikke mangel på mat etter at de var avvent heller, hør bare hva som ble servert den senere Filip IV i 1608 da han så vidt var fylt tre år:

Midt på dagen fikk han først en ocido (suppelapskaus), en stekt kastrert høne pluss en akerhøne kylling sammen med noe kjøtt fra et ufødt kje. Til kvelds var serveringen noe enklere. Da fikk han ”bare” en tallerken med en ung høne og noen friske egg.

Til å være en liten pjokk på tre år vil jeg tro at denne menyen var nok til å mette guttungen.
Faren hans, Filip III, fikk nok ikke noe mindre da han var liten heller, skal vi tro ambassadøren som var på besøk hos Filip II. Da han så den vesle, fete guttungen, kunne han bare ikke dy seg, og utbrøt : ” Gutten er jo både uutviklet og svak og kroppen virker fullstendig uharmonisk. Han ville helt sikkert ha vært mye sterkere og mer robust dersom han viste noe mer måtehold i matfatet ”.

Når det gjaldt de voksnes menyer for mat og drikke sto ikke serveringen noe tilbake for Nordens overdådighet. Likevel var det en stor forskjell når det gjaldt drikkevanene. Ved kongens bord gikk det mest på alkoholfrie forfriskninger, som bare av og til etter medisinske anbefalinger ble erstattet av lokal vin eller vin fra Rhinen eller Burgund. Dette med de medisinske anbefalingene ble vanligvis tatt meget alvorlig. Helsen var den gang som nå noe folk flest var meget opptatt av, de kongelige ikke minst.

Men det fantes unntakelser, slik som den første hustruen til Carlos II. Hun var totalt fri for magemål og nektet konsekvent å lyde både lege og prest som gjorde hva de kunne for å få henne på bedre tanker. Hun bare åt og åt, og este utover til det endte med forferdelse. Det sies at hennes siste ord til sine hoffdamer rundt sengen var : ” Dere trenger ikke å synes synd på meg for det er mine egne overdrivelser i matveien som har fått meg hit jeg er”.

At de kongelige mesket seg med store middager så lenge de var i ro på slottet kan man forstå, men at kravet til kulinariske retter også gjaldt når de var ute og reiste, virker nesten uforståelig. Det er synd å si at jaktutfluktene til Habsburgerne og Borbonerne, lignet særlig på våre dagers turer til fjells i jaktsesongen. På 15,-1600 tallet var det å dra på jakt litt av en affære der selve jegerne utgjorde mindretallet. De hadde nemlig med seg en hel hær av ”viktige personer” som kokker, servitører, vaskehjelpere, leger, lysestøpere, bakere m.m. foruten sjefer for alle kategorier, pluss dekoratører for bord dekning og til og med teppekunstnere.

Alt i alt kunne det dreie seg om en stab på 60-70 personer. Noen enkel matlaging var det heller ikke snakk om selv om det hele dreide seg om fugl og vilt. Mengden de satte til livs sto heller ikke tilbake for de norske måltidene. Vel, vi har vel sånn sett ingen grunn til å klage over store porsjoner på våre dagers restauranter.



Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania i 2010.

Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler