Marrakesh

Klokken er fire om natten, nådeløse mobiltelefoner sender ut en trestemt kaukofoni av vekkeklokkealarmer. Reisen til Marrakech begynner nådeløst noen minutter over syv om morgenen, og Ryanair fra Valencia skal ta oss til en annerledes verden, vi skal til Afrika.

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG NIELSEN

Tidlig om morgenen står vi i Marrakech, tidsforskjellen har gitt oss en time ekstra, men fortsatt er det bare ti om morgenen når vi står i kø for å komme igjennom passkontrollen. Sirlig utfylte papirer med mange detaljer skal leveres, passet stemples og så er vi klare til å innta annerledeslandet på andre siden av havet.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Taxihallik
Det første som slår oss er køen ved vekslingsskranken, vi velger minibanken og klarer ikke helt å forstå hvorfor noen gidder å stå i en lang kø, kan det være så mye å spare? Vi er turister, skillingen skal ikke snus på, vi skal hygge oss og køer er mindre hyggelige. En annen ting jeg hater er å bli lurt, og jeg vet at vi har valgt bondefangerens opprinnelsessted, her blir du lurt, det er det eneste som er sikkert! Derfor går jeg via turistinformasjonen før jeg skal finne taxi: Unnskyld, hvordan fungerer Taxi her? Den unge damen smiler og forklarer at de står og venter utenfor…

Ja, det forstår jeg, men har de takstameter? Hun ser ut som et spørsmålstegn. Hva vil det koste til hotell Sultan Palais, spør jeg og gir meg nesten over, det hjelper ikke å være vakker hvis det er gjennomtrekk, rekker jeg å tenke før hun repliserer- «Koster? Det kommer an på hvor god du er til å få riktig pris, smiler hun.

Utenfor står de sennepsgule taxiene i et mangfold av årganger, merker og varianter. En mann kommer mot oss og viser oss riktig bil, selvfølgelig ikke den som står først i køen, logikk fi nnes ikke i Tusen og en Natts samfunnet. Så begynner prutingen, jeg gir opp, trett og sliten aksepterer vi tredobbelpris, minst og helt sikkert tåpelig. Mannen er pimp, en ekte taxi hallik, en som tar seg betalt for å prute med turister, en som vår stakkars beduinsjåfør må forholde seg til. Den knirkete, lakenbekledde mannen med saueskinnslue begynner nesten å gråte i sin kamp for å få en anstendig andel av kuppet fra stuptrøtte nordmenn, og brorparten av pengene finner etter hvert veien til den tannløse beduinens møkkete hender. Velkommen til Marrakesh!

Manisk trafikk
Vi har kjørt femti meter da jeg oppdager kaoset, ingen kan ha fått lappen på normalt vis, i alle fall ikke på vårt normale vis. Bilene seiler frem og tilbake i veier brede som seksfelts motorveier, men her er ingen striper, og tilfeldighetene, eller den lokale erfaringen, bestemmer om møtende trafi kk skal passere deg på den ene eller andre siden. Etter et utall nestenulykker, kjøring mot kjøreretning på noe som kan kalles en motorvei og med en tannløs knirkete sjåfør bak rattet ankommer vi sultanens palass. Nå skal vi endelig slappe av.

Femstjerners hotellet viser seg å være et nytt hotell, bygget utelukkende på gamle materialer. Vi undrer oss litt over stjernene, men forstår at stedet har seksstjerners sjel, noe som kanskje er viktigere en femstjerners glans? I resepsjonen blir vi mottatt av en viskende resepsjonist, alle visker, alle går på tå, alle glir gjennom resepsjonen og vi kan da selvfølgelig ikke stå! Please sit down, visker hun, mens en annen kommer nærmest krypende med te. Jeg har ikke lagt merke til atmosfæren, ør etter taxitur og manglende nattesøvn, og da mobilen ringer voldtar jeg atmosfæren, jeg nærmest brøler får jeg beskjed om av en rødmende hustru… Hva så? Jeg må jo sørge for at de hører meg og det er langt til Europa…

Beduinsenger
Hotellet har svømmebasseng på taket, sultansenger og bar med enkel servering! Bedre kan man ikke ha det når man siger ned i alt det hvite, med en viskende bris og viskende marokkanere som konstant overvåker nivået i glass og på et underlig engleaktig vis sørger for en mer eller mindre konstant vannstand, eller snarere vinstand i glassene. Fornøyd konstaterer jeg at jeg ikke en gang behøver å droppe lesingen i et øyeblikk, mine behov blir varetatt og det til en hyggelig pris. Var det seks stjerners sjel jeg kalte det?

Inne i Souken, gamlebyen, som i sin helhet er beskyttet av Unescos lister er kaoset komplett. Kontrasten fra taket med beduinsenger er påtakelig! Første dagen går vi med guide, et smart trekk, en offi siell guide, en skråle som er nødt til å være Gadaffi s lillebror, med image som en Bob Marley klone, en hyperaktiv type med en intensitet jeg ikke klarer å stå i mot. Jeg blir revet med, roper halleluja, jeg er med en guide som oppfører seg som den mest ekstreme amerikanske baptistpastor! Hvem kan stå i mot en slik utstråling? Gruppen er hans forsamling og sultanene opp gjennom historien hans guder, byen er alteret og ofringen foregår konstant mellom krydderselgere, levende høner som henger hjelpeløst etter beina på toppen av trillebagen til hans svigermor som skal ha ferskt, ekstremt ferskt kjøtt til middagsgrytene.

Tusen og en natt
Man ser mye, nesten for mye i Marrakech. Tusen og en natt? Kanskje det, men lydene, duftene, kaoset, masende selgere, tiggere, varer i tusen og en farger, kan umulig fanges mellom eventyrbøkenes stive permer! En hver beskrivelse vil bli et dårlig uttrykk for det underligste samfunn innen et par timers reise fra Spania. Byens moderne sentrum er som en hvilken som helst europeisk storby, hvis man kan unngå å legge merke til eseltransport, håndtrukne vogner, hestetaxier og den sinnsyke trafi kken som bruser i hver eneste gate.

Sammen med en rekke andre syndere blir vi vist inn i restauranter når vi vil ha et glass vin. Inne i Souken var det ikke noe, i nybyen kan man få et glass vin hvis ikke restauranter er så uheldig å ha en Moské innenfor synsvidde. Men bare inne! Jeg ler fornøyelig og forstår hvor norske myndigheter har hatt sin opplæringstid! For meg spiller det liten rolle, jeg ville uansett vært sjanseløs i et evighetsperspektiv i en muslims øyne og vinen smaker nesten like godt inne som utenfor.

Kameltur med bismak
Den andre utflukten vi har bestilt er en Kameltur. Jeg hadde forsikret meg om at dette var en virkelig Kameltur, en mann per Kamel og ikke bare en runde på ti minutter. To timer, på ørkenens skip virket som en grei deal. Fasinert ble jeg løftet opp i luften av et dyr med to kneledd, en hver vei, en pukkel med en kasse dekket med marokkanske tepper. Turen begynte inne på et stort område, guiden travet på utslitte kjipkjap sandaler, mens vi vagget og vraltet avgårde med et fransk par på to av de fi re kamelene. Ruten var lang, kameler har vannskrekk, og det var med nød og neppe vi krysset bekker, vandret på stier og nesten ble revet ned av oliventrærne som formelig slo ut sine grener for å gjøre turen til en utfordring.

Vi fikk sett alt, guiden luntet foran oss, viste vei, ledet kamelene dovent gjennom det tørre landskapet uten sensur. Jeg foret dem med olivenblad og tynne skudd som jeg knakk av underveis fra mitt høye sete, mens guiden trakk oss med inn i en fattig landsby. Konene vasket tøy med vaskebrett, tvikroket over sine stamper, ungene løp halvnakne og skitne mellom jordhytter med gamle blikktak og ungdommene med sine bestemte skritt og alvorlige uttrykk lyttet til imamens bønnerekker på en bærbar radio. Marokkos fattigdom kom oss tett på livet, her skapes fanatikerne, her fi nner man grobunnen som er grunnlaget for fanatiske holdninger. Urettferdigheten gir grunnlag for hat, den manglende mellomklassen gjør avstanden mellom samfunnets øvre og nedre lag gigantisk.

Michelinguidens stjerner
Om kvelden nytes vårt fjerde middagsmåltid i landet på en 2 stjerners Michelin restaurant. Crystal er en restaurant, drevet av Tvillingene Jacques and Laurent Pourcel som driver Jardin des Sens i Montpelier i Frankrike, en av verdens fremste restauranter med tre stjerner i guiden som betyr alt i gourmetens rike. En luksus vi kunne unne oss for småpenger, det fjerde måltidet og det siste av en rekke gourmet opplevelser, luksusen var en nytelse og takket være et hyggelig møte med direktøren kvelden før ble vi prioritert foran køen i den fulle restauranten. Med skam måtte jeg tenke på hvilke kontraster vi hadde gjennomlevd disse fem døgnene som mange beskriver som tusen og en natts hjemsted.

Slangetemmernes fløyter klang i ørene, tiggerne som lurte til seg det vi hadde av mynter, veiviserne som velvillig viste vei, men som ble forbannet når de måtte «jobbe» gratis, ungene som løp blant høns som forskrekket søkte ly når rikingene kom på sine innleide kameler… Der, inne på vår luksuriøse restaurant ble bildene et øyeblikk for sterke til at man fullt ut kunne tillate seg å nyte. Tanken ble til slutt skjøvet bort, hvordan skal dette landet ellers ha fremgang om ikke vi og andre turister kommer og legger igjen en skilling eller to? Hvilke ressurser har et ørkenland som Marrakech om ikke noen investerer i frodigheten disse menneskene representerer med sine liv?

Hverdag igjen
Morgenen etter blir vi hentet av hotellets buss, kjørt til fl yplassen for nok en papirmølle og nye køer, Altlasfjellene stråler mot oss der de bader seg i sol med sine snødekte tinder. En og annen nestenulykke dukker opp, men nå er vi vant til det. De første meterne fra hotellet hadde vi kjørt mot kjøreretningen på feil side av midtrabatten… men vi enset det knapt. Marrakech hadde tatovert seg i vår sjel, en tatovering med en lengsel etter mer, et håp om å komme tilbake for fl ere opplevelser i annerledeslandet som er vår nabo i sør.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler

    Marrakesh

    Reisen til Marrakech begynner nådeløst noen minutter over syv om morgenen, og Ryanair fra Valencia skal ta oss til en annerledes verden, vi skal til Afrika.

    Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
    Takk for at du deler