Lille My – Nok et hundeliv – Hundeadopsjon

Spanias Bestes lesere fikk sist nummer høre om hunde Riu som ble funnet i fjellene ved Guadalest. Riu er allikevel langt i fra enestående, og en venninne er nå på plass i hjemmet.

TEKST OG FOTO: KJARTAN SOLVANG NIELSEN

Riu begynte etter hvert å bli husvarm, men fortsatt var depresjonen og angsten det som styrte den lille hundens liv. Hver gang en dør skulle passeres eller vi løftet en vaskekost, krympet den seg. Tydelig at den lille stakkaren både har blitt sparket og slått. Time etter time ble han liggende i fanget om kveldene og hans eneste mål var å forbli i kosemodus, alt var liksom tryggere da.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

De første dagene var jeg opptatt av hans fysiske helse, ettersom tiden gikk ble fortvilelsen over det psykiske bare større og større.
– Tenk om han bare kunne fått en venninne, da ville han kanskje blomstre opp, tenkte jeg flere ganger. Riu var og ble deprimert, og en dag fant jeg løsningen på Facebook.

En av mine nettvenner, Ingrid Wahl fra Albir, postet på veggen sin et bilde av lille Misty, nok en chihuahua miks, trolig med en eller annen terrier.
– Jeg kommer til Norge med en hund som er bestilt om noen uker, men så lurte denne lille snuppa seg med på lasset. Missy, liten vov. Noen som savner kvinnen i sitt liv? eller vil ha en venn? Missy kommer til Norge, og trenger et godt hjem. Hun har alle vaksiner, har pass for reise, og er sterilisert. Vi tror Missy er ca 1-2 år. Men noen har bare satt henne igjen på kennelen…

Jeg repliserte raskt, kvinnen i mitt liv har jeg funnet for lenge siden, men Riu savnet muligens en å leke med? I området rundt Alfaz del Pi er det mange kenneler som tar seg av hunder som er blitt mishandlet og/eller forlatt av sine eiere. Problemet er stort og finanskrisen har ikke gjort det lettere for spanjoler eller lykkejegere som blir nødt til å vende hjem som en konsekvens.

På kennelen i La Nucía har de drøyt 200 hunder, noen av dem har vært der i flere år. Denne kennelen er ren og pen og preges av stor aktivitet, både i hundegårdene og av de mange frivillige hundelufterne som kommer og går hele dagen. I La Nucía er alle hundegårdene dekket av renslige, keramiske fliser og hundene er grundig sortert i forhold til hverandre, selv om det også her er noen mobbeofre.

Andre kenneler kan være de reneste torturkammerne for hundene, sølete bakke, skitne bur og desillusjonerte eiere som sliter for å få endene til å møtes. Det skal enorme mengder fór til for å holde liv i hundene, veterinærene kan ikke alltid jobbe gratis og de frivillige går ofte lei. Arbeidsforholdene er vanskelige og oppgavene er uoverkommelige.

Etter et noen dagers venting går turen til La Nucía, lille Misty er virkelig søt og hun er en livlig dame med et ekstremt godt humør. Hun presser seg frem mot gitteret og sjarmerer meg med det samme. Pass og papirer blir signert og 100€ for all vaksine, registrering etc. er slettes ikke dårlig. Glad og fornøyd tusler Misty ut av shelteret som i nesten tre uker hadde vært hennes ufrivillige hjem. Hvem Misty egentlig er vet ingen.

Noen hadde kastet henne over muren en mørk natt, noen hadde ikke orket henne lenger, noen hadde tatt en alvorlig
beslutning og overlatt ansvaret til fremmede.
– Det kunne vært verre, sier Ingrid Wahl – de kastet henne tross alt fra seg på et sted hvor sjansene for å bli tatt vare på var tilstede. Tankene mine går tilbake til Riu som trolig i flere måneder har gått rundt i fjellet og blitt traumatisert.

Vel hjemme venter Riu, ikke spent som man gjerne skulle ha skrevet i et slikt lite eventyr, nei han venter på meg, skal den nye eieren aldri komme tilbake? Svakt logrende kommer han som vanlig mot meg, han stopper en meter fra meg, vokter hendene som løfter seg og registrerer at han heller ikke denne gangen blir slått. Misty som straks får kallenavnet «My» blir satt ned på bakken og iakttar den krypende hunden nysgjerrig.

Sannelig skjer miraklet, etter noen sekunders snusing både her og der løper de sammen inn i hagen. De er omtrent like store og de er hunder og de har en stor hage å løpe i. Neste gang jeg kommer hjem og inn av porten kommer begge hundene stormende mot meg, lille My hopper en meter opp, mens Riu kryper litt mindre enn før og han logrer! Om kvelden er det sjalusien som regjerer, begge vil ligge i fanget, begge trenger kos og etterhvert aksepterer de at fanget er stort nok, Riu litt ulykkelig over å ha mistet eneveldet, men desto lykkeligere for å ha en likesinnet å løpe rundt med.

Hjemløse dyr er og blir et stort problem i Spania. Mange kan ta ansvar og bør gjøre dette, men det er noe som må være gjenstand for en grundig vurdering. Ingen hunder fortjener å oppleve det samme to ganger. I Alfaz løper to lykkelige hunder sammen i en hage, to hunder som er blitt reddet. I samme området sitter tusenvis av herreløse dyr i innhegninger og bur med en uviss skjebne. Heldigvis er det mange som Ingrid, som tar ansvar og gjør sitt til at noen hunder kan bli glade igjen.

Fikk du ikke med deg historien om Riu, så kan du lese den her. Historien om Riu.


Leave a Reply

Your email address will not be published.