Legen Balmis heltemodige kamp mot koppe-epidemiene.

I mine unge dager leste jeg boken om Mikrobejegerne, om Pasteur, Spalanzani, Loewenhoock og mange flere som brukte hele livet for å finne årsaken til smittefarlige sykdommer, fascinerende og spennende lesing. Nå har jeg kommet over en litt annen kamp, om hvordan man kunne bekjempe den livsfarlige koppesykdommen som krevde enormt mange menneskeliv hvert eneste år over hele kloden. Det ble en kamp mot en sykdom man sto aldeles uforstående overfor. Hvorfor brøt den ut, og hvordan skulle man bekjempe den? Den kampen, som i sin tid imponerte hele verden, har jeg aldri tidligere sett omtalt, hovedpersonen er ikke engang nevnt i Gyldendals Store Leksikon. Forstå det den som kan.

Tekst: Solfrid Gjelsten

Den gang denne kampen ble kjempet, tidlig på 1800 tallet, ble den så visst ikke tiet i hjel. Hovedpersonene ble skrytt opp i skyene, og deres innsats ble skildret som toppen av hva et menneske kunne utrette. Da legen Balmis og hans hjelpere vendte tilbake til Spania etter å ha vært på reiser i flere år for å ta knekken på denne menneskehetens svøpe, ble de hedret som helter. Alle var den gang overbevist om at disse, som ledet hele denne livsviktige ekspedisjonen, ville gå over i historien som kjendiser for sin uforglemmelige innsats. Likevel, et par 100 år senere er det ingen som husker dem lenger. Den eneste som blir husket er den engelske landsbylegen, Edward Jenner som i 1796 oppdaget at en vaksine, tatt fra mennesker som hadde hatt kukopper og podet inn på friske folk, gjorde disse motstandsdyktige for livet mot vanlige kopper.

Hvorfor visste han ikke, men det virket i alle fall. For sikkerhets skyld foretok han et eksperiment som i våre dager ville blitt dømt for i høyeste grad å være både uetisk og uforsvarlig. Han podet inn serum fra en person som hadde hatt kukopper på en liten guttunge. Litt av en “russisk rulett”, det kunne jo ha gått riv ruskende galt, men gutten fikk bare en svak grad av sykdommen og ble faktisk immun. En sensasjon av de sjeldne, og en nyhet om gikk ut over hele Europa. Faktum ble registrert, og folk hadde fått næring til håpet om en gang å ta knekken på denne sykdommen som bare i Europa kostet rundt 400 000 menneskeliv pr. år. Det var det, og mer skjedde det ikke før nyheten rakk fram til en spansk lege, Balmis, født i Alicante år 1753. Han grep ideen, prøvet den ut og bestemte seg for å gjøre noe med det, “nå skulle sykdommen møte en motstander den ikke kunne stå seg mot”, tenkte han og startet forberedelsene til et globalt angrep. Han var i den heldige stilling å være ansatt som en av de kongelige legene for kong Carlos IV.

Første skritt var å få kongen interessert i prosjektet som gikk ut på å vaksinere så mange mennesker det var mulig på hele kloden. Merkelig nok møtte han en uventet motstand fra de andre hofflegene, som så det hele som en håpløs oppgave og et unødig pengesluk. Balmis tok det hele med knusende ro, han var trygg på sin ide, og han tok tiden til hjelp. Smått om senn ble kongen overbevist om verdien av foretaket, ikke minst fordi han hadde sett sykdommen på nært hold da en av hans egne døtre, prinsesse Maria Luisa, var av de som hadde kjempet mot sykdommen. Kongen var så visst ikke uten empati, han ble smittet av Balmis iver og overtalelser, og endte til slutt opp med å tilby full finansiering av denne ekspedisjonen i menneskehetens tjeneste.

Det største problemet Balmis måtte løse helt i starten, var hvordan han skulle klare å frakte med seg nok vaksine uten at den ble ødelagt på reisen.
En luksus som et kjøleskap var ikke oppfunnet enda, og det var jo ikke snakk om bare en tur rundt i selve Spania. Nei, det han så for seg var en tur også over Atlanteren til Amerika, og til de spanske koloniene der borte, Mexico, Texas, California, Mellom-Amerika og hele Syd- Amerika. Som om dette ikke var nok , ville han også dra videre til Filippinene. Men hvordan skulle han løse problemet med å ha nok frisk vaksine? Da slo det ham plutselig, hvorfor ikke la mennesket selv frakte vaksinen i sin egen kropp? Han dro sporenstreks til barnehjemmet og fikk lov til å ta med seg 22 foreldreløse unger på sin store ekspedisjon for å redde menneskeheten. To av barna ble i første omgang vaksinert med puss fra en med kukopper, dermed hadde han frisk vaksine den første tiden, og ved vaksinering av nye to unger med visse mellomrom, hadde han løst problemet med frisk vaksine.

I november 1803 startet den spesielle rednings ekspedisjonen. Det var ingen liten kontingent som la fra land i Coruna med båten Maria Pita. Alt de trengte av medisinsk utstyr var ombord, sammen med leger, assistenter, sykepleiere og alle ungene som skulle frakte vaksinen i sin egen kropp, pluss andre nødvendige hjelpere og mannskap på båten. Første stopp skulle bli Kanariøyene.

Ryktet om deres komme hadde gått i forveien, og Balmis ventet faktisk at de skulle bli mottatt med åpne armer og takknemlighet. Mottakelsen de ble møtt med var stikk motsatt. Folk ville ikke risikere livet ved å la seg vaksinere. “De var da ikke så dumme at de trodde et kutt i armen skulle kunne redde dem fra koppene, hvem vet om de ikke tvert imot ville bli smittet av den grusomme sykdommen og kanskje miste livet”? Slik var tankegangen og slik gikk praten. Bare et lite fåtall tok sjansen og lot det stå til, før legene simpelthen fant å måtte fortsette reisen over havet til Amerika. Selv om de her også møtte motstand, gikk vaksinasjonen som planlagt. Det ble et endeløst slit, med lange dager og lange reiser. Mens en del av ekspedisjonen dro videre sydover til Peru, Chile og helt til sydspissen av Sør-Amerika, dro resten innover i Mexico og videre til både Texas, Arizona og California. Etter hvert snudde stemningen og legene ble ønsket velkomne overalt hvor de startet vaksinasjonen. Ungene som bar vaksinen ble til slutt sendt tilbake til Spania, og nye unger fra Mexico overtok jobben.

Etter tusenvis av vaksinasjoner i både Sør-og Nord-Amerika, fortsatte ekspedisjonen til Filippinene, der de landet i april 1805 etter en strabasiøs reise over Stillehavet. I stedet for å følge storparten av ekspedisjonen hjem til Spania slik planen var, valgte Balmis å fortsette sammen med noen få vitenskapsmenn og tre barn med kurs for Kina. Etter enda et år med iherdig arbeid og hundrevis med vaksinasjoner, måtte han legge inn årene og vende nesen hjemover. Han ble mottatt som en helt ved hjemkomsten, både av kong Carlos IV og av folket. I flere ti-år var denne ekspedisjonen det faste samtaleemnet ikke bare i Spania men i hele Europa.

Det er et ord som sier: “Æres den som æres bør”! Hvorfor har man så lett for å glemme entusiaster og idealister som vier hele sitt liv til menneskehetens beste? Og hvorfor nevnes aldri visse positive trekk hos en ellers svak person? Uten støtten fra kong Carlos IV ville jo en slik ekspedisjon vært ugjennomførlig. Jeg bare spør!



Denne artikkelen har tidligere blitt publisert i Aktuelt Spania 2012

Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler