Juan Anza jr realiserer farens drøm

Kong Carlos III sto bak etableringene av misjons stasjonene nordover fra San Diego til San Fransisco. Det var hans fredelige varsku om å ligge unna til England og Russland som begynte å bli litt for nærgående på de spanske områdene.

Misjons stasjonene vokste til rene mønsterbruk, men de hadde ett stort problem, – nødvendige forsyninger på alle felt. Alt kom sjøverts de første årene, en høyst usikker vei p.g.a. piratfaren. En tilførselsvei til lands var påkrevet, og det var her Juan Anza jr. kom inn i bildet.

Trenger du leiebil? Garantert billigst

Da faren, Juan Anza, ble drept av apachene i 1740 var junior bare knappe fire år gammel, men likevel en liten kar med både guts og energi til tusen. Han var bare 15 år da han ble innrullert i hæren som soldat og startet den rene kometkarrieren. Selv om han gikk den vanlige veien som både korporal, sersjant , fenrik og løytnant endte han opp som kaptein bare 23 år gammel. Særlig alvorlig tok han oppgaven med å beskytte de små bosettingene i Sonora ørkenen mot apachene som aldri ga ham levendes fred.

I årene 1769-1770 var det en annen spanjol, Don Gaspar de Portola, som dro med båt nordover langs California både for å styrke eksisterende bosetninger og for å etablere nye bosettinger opp mot San Fransisco. Da Anza jr. hørte om denne turen, med fare for angrep av engelske pirater og vanskelige værforhold, bestemte han seg for å virkeliggjøre farens drøm om å få til en sikrere rute på landejorda. Han la planen fram for visekongen i Det Nye Spania (Mexico) og søkte om permisjon. Et år seinere, i 1773, fikk han grønt lys og kunne sette i gang med planleggingen for alvor.

Meningen var å ta med et par hundre nybyggere, sammen med en beskjeden gruppe soldater til forsvar om det trengtes, og noen hjelpesmenn som kunne trå til med reparasjoner om uhellet skulle være ute. Indianerne var de litt usikre på, men det viste seg snart at ikke alle var like krigerske som apachene. Anza oppnådde faktisk et vennskapelig forhold til Yuma indianerne i Arizona, som lovde å hjelpe dem både på denne og senere ekspedisjoner.

Da de skulle krysse de to store elvene Colorado og Gila, som renner gjennom Sonora ørkenen, ville de f.eks. ha vært ille ute om ikke indianerne med sitt lokalkjennskap kunne vist dem brukbare vadesteder. Etter to måneders ganske anstrengende reise ankom de misjons stasjonen San Gabriel, som var etablert under Gaspar de Portolas første ekspedisjon, og ikke langt fra Los Angeles.

Vel tilbake på forlegningen i Tubac fikk han ikke bare en begeistret velkomst, men han ble også forfremmet til Oberst. Sammen med Anzas nye tittel var det også knyttet en betingelse. Han måtte ruste ut en ny ekspedisjon med så mange nybyggere som over hode mulig, og bringe dem trygt nord til San Fransisco for å etablere en ny og levedyktig spansk koloni der nord foruten en ny misjons stasjonen nær havnen.

Anza tente på oppgaven og satte i gang for å samle sammen så mange nybyggere som mulig. Til slutt, etter flere måneders jobbing, var alt klart til avgang 23 oktober 1775. Denne gangen ble det virkelig litt av et følge som dro avgårde. Soldater og hjelpesmenn var omtrent som forrige gang, men nå hadde de med seg et følge på 300 nybyggere, inkludert kvinner og barn. Som om dette ikke var nok, hadde de også med seg ekstra varer og utstyr til de allerede etablerte kolonier og misjons stasjoner på veien. Det sier seg selv at et slikt tog måtte ta sin tid før de kom fram.

Alt gikk heller ikke helt knirkefritt for seg med så mange mennesker på reise. De første prøvelsene startet allerede på ruten gjennom Sonora ørkenen. Selv i dag er denne ørkenen uhyggelig omfangsrik, og den gang var den enda mye større. Det var jo først godt og vel hundre år senere at de greide å snu Colorado River og dyrke opp hele Imperial Valley på California siden, og like lenge før ørkenområdet rundt Tucson fikk tak i nok grunnvann for å dyrke også dette området. På Anzas tid kom disse enorme, tørre områdene i tillegg til dagens ørken.

Som ventet fikk de selvfølgelig problemer med vanntilførselen, karavanen var ganske enkelt for stor. Men Anza visste råd likevel. Hele følget ble delt opp i mindre grupper, som reiste med en dags mellomrom slik at de sparsomme vannhullene fikk litt tid på seg til atter å fylles før neste gruppe kom forbi. Siden turen foregikk på vinterstid gjennom ørkenen, fikk de også temperatursvingningene å stri med. Solen bakte på dagtid, for så å falle med 30-40 grader om natten. Man kan gjerne lure på hvordan de greide å komme fram med livet i behold etter slike strabaser.

Uhell og sykdom var selvfølgelig noe de måtte regne med i blant, og fort gikk det ikke, men fram kom de etter fem lange og harde måneder. Utrolig nok var det bare en av dem som mistet livet på turen. Det var en ung kvinne som døde under barsel, noe som kunne ha hendt hvor som helst i de tider. Barnet greide seg heldigvis tross alt, og kom fram sammen med resten av følget.

Det var litt av en bragd Anza jr. utførte med disse to store og vellykkede ekspedisjonene sine. Han har da også fått æren av å endre Californias historie for alltid gjennom åpningen av denne ruten nordover på landejorden, en rute som ble selve grunnlaget og betingelsen for de store og kjente byenes positive framvekst. Det er snakk om byene San Diego, Los Angeles og San Fransisco.

Anza selv sluttet ikke med dette, men fortsatte å kjempe videre for spansk kolonisering og for trygge omgivelser. Han fortsatte også å stige i gradene, og endte til slutt opp som guvernør i Det Nye Spania i 1777. 10 år senere ble han utnevnt til øverste kommandant for hele Tucson området i Arizona. Bare noen måneder etter denne siste utnevnelsen trakk han sitt siste sukk, etter et langt liv i kamp og arbeid for den spanske koloniseringen i Det Ville Vesten.

Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinet Aktuelt Spania utgave 19 i 2011.




Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler