Jødene i Spania under kristent styre

Å være jøde har aldri vært lett, hverken i Europa eller andre steder i verden. Ingen ting har vært forutsigbart på lengre sikt. Fredelig sameksistens en tid, og uro med forfølgelser en annen tid. Slik var det for jødene i Spania også, enten statens herrer var vestgotere, muslimer eller kristne. Vi har sett hvordan det gikk under muslimene og nå skal vi ta en titt på forholdene under de kristne parallelt med, og etter, gjenerobringens dager.

Tekst: SOLFRIED GJELSTEN

Først et par ord om skikk og bruk i de jødiske familiene. Ikke det at dette var særlig forskjellig fra skikk og bruk i andre familier som f.eks. i de muslimske familiene. Det var forhold som ingen den gang reagerte på, men som vi i vår tid aldri ville ha godtatt. Jo da, selvfølgelig er det kvinnenes plass jeg tenker på, og som på meg virker hårreisende. Var du mann hadde du all verdens muligheter i samfunnet. Du kunne gå ut og inn som du ønsket, du fikk den utdannelsen du hadde lyst på og penger til, du fikk delta på alle religiøse samlinger etc. etc.

For kvinnene var ikke livet på langt nær så fritt. For det første var de hele livet underlagt en av familiens menn, faren, ektemannen, broren eller en onkel. Hennes domene var utelukkende innomhus, ville hun en sjelden gang prøve å få delta i synagogen en sabbat, måtte hun først få tillatelse fra sin mann, dessuten måtte hun finne seg i å sitte oppe på en balkong og bak en gardin slik at hun ikke var synlig for noen av mennene i selve salen. Bare tanken på en form for utdannelse var helt uhørt, og om hun hadde noen penger i banken, gitt som medgift, kunne hun aldri bruke noen av de pengene uten først å ha innhentet tillatelse fra en mannlig person i familien, som regel ektemannen.

Vondt måtte det også være at ingen tok noen notis av hennes meninger eller tanker. Hun var kort og godt ikke meningsberettiget! Likevel, og merkelig nok, ble en person kun regnet for jøde dersom moren var jøde.

Selv om mange jøder flyktet nordover til de kristne områdene da de fanatiske Almoravidene og Almohadene invaderte Peninsulaen, var det mange som måtte bli der de var. Da gjenerobringstroppene vant terreng sydover var det like ille å være jøde som muslim. De kristne gjorde ingen forskjell, men ødela og raserte alt på sin veg, moskeer og synagoger fikk samme brutale behandling. Endringen på dette kom først da kongene etter hvert ble klar over den verdifulle ressurs jødene egentlig representerte. De var dyktige og solide arbeidere, mange var gode kunsthandverkere, og andre var vel bevandret uti administrasjon. diplomati og politikk, på toppen av det hele var det heller ikke så få leger og vitenskapsmenn blant dem.

Hvorfor det var slik vet jeg ikke, men da muslimene rådet, ble de regnet for califens eiendom, og nå under de kristne ble de regnet for kongenes eiendom. Denne eiendomsretten gikk til og med så langt at om en jøde ble skadet eller drept, måtte ugjerningsmannen betale en bot, ikke til den etterlatte familien, men til kongen siden jøden jo var hans eiendom. Når en jøde døde var det samme tankegangen som lå bak da kongen arvet alt jøden hadde hatt av verdier.

Kong Fernando III gikk langt når det gjaldt å gi jødene verdifulle privilegier, og sønnen, Alfonso X el Sabio, var så visst ikke snauere enn faren. Han ga dem til og med erobrede moskeer de kunne bygge om til synagoger. Utrolig nok virket denne omsorgen likevel temmelig ambivalent. De handlet nemlig en smule etter det gamle ordet “Gi med den ene hånden, og slå med den andre”, noe som viste seg gjennom lovgivningen. Den som egentlig sto bak disse negative forordningene mot jødene, var imidlertid først og fremst paven, lojalt støttet opp av alle biskopene. Det positive midt oppe i disse negative påbudene som ble kunngjort, var at man stort sett simpelthen så gjennom fingrene med alt sammen og ikke tok det så nøye med om lovene ble fulgt opp i praksis eller ei.

Gjenerobringen gikk sin gang, og det ble stadig flere grense områder som måtte sikres mot muslimenes leie uvane med å ta tilbake gjenerobrede områder. Med andre ord, det var viktig å finne trofaste og solide folk som ville bosette seg og forsvare disse stedene. Fordelaktige privilegier ble lovet till alle og enhver, fattig som rik, kristen eller jøde, som var villige til å starte et liv som nybyggere. En politikk som virkelig bar frukt. Alt så lovende ut for jødene, helt til kirken, ved sine fanatiske biskoper, ødela alt. De forlangte konvertering til kristendommen, innstiftet inkvisisjonen med sine forfølgelser av alle tenkelige og utenkelige avvikere fra den rette tro, med landsforvisning som “riset bak speilet”. Det ble slutt på de gode dager for jødene som i mengder flyktet over til Portugal der det fremdeles var plass for jødene.

Les også artikkelen om jødenes historie i Spania.





Bruk sjemaet under for å sammenligne priser fra leiebilselskapene i Spania. Garantert beste pris!
Takk for at du deler